«Du må sykle så mye eller så lite som mulig, så langt eller så kort du føler for. Men du må sykle.» Sykkelsportens språk har alltid vært rikt og blomstrende. Spekket med særegne ordtak, obskure vendinger, minneverdige munnhell og kloke visdomsord. Fra Eddy Merckx sitt velmente råd, til Johan Kaggestads rosende karakteristikk av Fabian Cancellaras aerodynamiske tempostilling – beskrivelsene av syklingen er like grunnleggende som selve akten, og den lingvistiske jungelen like frodig som kaotisk.
Et av mine favoritt-sitat tilhører Thomas Voeckler, den franske baroudeuren som sjeldent satt stille i feltet. «Jeg foretrekker å se en rytter angripe åtte ganger, for så å vinne på det niende. Den holdningen gir sykkelsporten et godt image». Vanskelig å være uenig. Sitatet sier så mye om hvilke verdier Voeckler hadde som rytter, og de vanskelige rammene som kringsatte hans karriere. Jens Voigt var en liknende type som Voeckler. «Jeg får betalt for å påføre andre smerte; hvor bra er ikke det?» Enig.
Rivalisering mellom de store har alltid avlet gullkorn. For eksempel en lykkelig uvitende Gino Bartali etter sitt første møte med Fausto Coppi: «Coppi? Fyren er jo tynn som en asparges? Han mangler ikke djervhet, det skal han ha, men han virker jo ganske skjør» Historien viste noe annet.
Lance Armstrong hadde ingen rivaler, var på ingen måte en verdig vinner, og som regel opptatt av seg selv i et sjeldent innsiktsfullt øyeblikk: «Hvis det faktisk eksisterte en gud, så hadde jeg jo hatt to baller.»
Beskrivelsene av sykkelsporten er mange. Forfatteren Paul Fournel fanget både mye av det estetiske og det kommersielle da han beskrev spurterne: «Han løfter hodet og deretter armene i en vakker utfoldelse som likner å fly. I seiersøyeblikket, lyser han styrke, smiler og viser frem logoene på trøyen på perfekt vis. Spurteren er jammen meg en god selger».
«Det finnes ingen ritt, bare lotteri,» sa Jacques Anquetil. Selv synes jeg den legendariske sportsdirektøren Jean de Garibaldy fanget kvintessensen ganske godt da han sa: «Sykling er ikke et spill, det er en sport. Tøff, hard og sympatiløs. Man spiller fotball, tennis eller hockey. Man spiller ikke sykling.»
Peter Sagan er kanskje mindre raus med ordene, men ofte genial sin infantilisme, lekenhet og lakoniske utspill: «Oppover, så nedover. Det liker jeg.» Eller om sin egen seiersfrekvens: «Jeg liker jo Forrest Gump. Da han fikk beskjed om å løpe, så løp han. Når jeg får beskjed om å vinne, så vinner jeg.»
Det enkle er ofte det beste. For som Jens Voigt en gang sa: «Det er sykling, ikke rakettforskning».
