Vrengte innvoller, sure druer og Artikkel 41 - Sykkel
1376 Views

Vrengte innvoller, sure druer og Artikkel 41

Historier fra gruppettoen.

Juli 24, 2019
Skrevet av:

Espen J. Lee

Tour de France er full av eksempler på repêchage, ryttere som slippes tilbake i rittet etter å ha blitt eliminert på tidslimiten. Ofte som velfortjent belønning etter heroisk innsats i møte med skader, ulykker eller sykdom. Repêchage er den humane motvekten til Tour’ens inn- grodde brutalitet. Men fenomenet ble ikke skapt ut av nestekjærlighet. Nei, dette, som mye annet her i verden, handler om penger. Nærmere bestemt: Avissalg.

Noe av det første Jacques Goddet gjorde etter at han ble utnevnt til rittdirektør, var å innføre tiltak som skulle få bukt med de såkalte ”late rytterne”. Arvtageren til Henri Desgrange ville ha ingenting uprøvd i forsøket på å sette fyr på syklingen. Underholdning for enhver pris.

I 1939 økte han derfor antall etapper fra 15 til 24 og gjorde dem kortere. Dette skulle frembringe raskere og mer spek- takulær sykling. Goddet innførte også Departs Séparés, det vi i dag kjenner som tempoetapper, inkludert en fjelltempo over Alpenes høyeste pass, det 2770 meter høye Col de l’Iseran. Rytterne raste, skalv eller levde lykkelig uvitende om denne dagen.

Antall tidsbonuser så også en kraftig økning, det ble innført bonuser på fjelltoppene, samt et nokså komplisert system som skulle fordele premiepengene ved målgang. Dersom en rytter vant etappen med over 20 minutter, kunne han putte i lomma halvparten av alle andres premiepenger for den dagen. Dersom mellom 2 og 7 ryttere kom til mål sammen, skulle dommerne avgjøre fordelingen mest mulig rettferdig. I en gruppe med opp til 12 ryttere, skulle pengene fordeles likt. Dersom 13 eller flere, ble potten redusert.

Goddet likte heller ikke rytterne som gjemte seg i feltet bak sine hjelperyttere. Krysset du målstreken i en stor gruppe, risikerte du derfor å bli innkalt til en 1000 meter lang eliminasjon-spurt på velodromen dagen etter.

Men despoten Goddet hadde mer skyts. Artikkel 41. På de 14 første etappene i 1939-utgaven (minus den første) skulle den siste i sammendraget elimineres fra rittet. Nå var det ingen kjære mor; lanterne rouge skulle lempes ut.

Den første etappen ble vunnet i en spurt av Amédée Fournier, fra det regionale franske laget Nordøst. En debutant i gul trøye var litt av en skrell. På den femte etappen, vant han igjen! Samtidig var arrangøren streng i håndhevelsen av artikkel 41, og sistemann ble kontinuerlig sendt hjem etter hver etappe.

Men Goddet og co ville også promotere de fremadstormende regionale rytterne – som godeste Fournier, særlig siden både tyskerne og italienerne ikke syklet dette året. Fournier var ung, lovende og historiene om ham solgte massevis av aviser. Men han var også uerfaren og ganske eplekjekk. De store fjellpassene i Pyreneene – Soulor, Aubisque, Peyresourde og Tourmalet – hadde unggutten fra Nord verken sett eller syklet tidligere.

«Jeg har hørt fjellene kan vrenge ut innvollene dine, og knekke hvem som helst. Men jeg er ikke redd. Pedalene skal bare presses rundt. Det er en enkel rotasjon,» sa Fournier ganske naivt.

På andre siden av fjellene er ikke Fournier like høy i hatten. Delirisk og dehydrert blir han observert vandrende gjennom en vinmark. Tom for krefter og på randen av kollaps, kaster han desperat i seg alle druene han kommer over. Ved matstasjonen blir en av tilskuerne nødt til å fôre ham med kokte poteter. Hans egen hånd skalv for mye til å holde maten selv. Fournier synker som en stein på sammenlagtlisten, og etter etappe 10C til Montpellier, den tredje etappen den dagen, ligger han helt sist.

Men i avisen dagen etter, står det ikke éliminé ved hans navn på resultatlista. I stedet vier arrangøravisen L’Auto hele forsiden til den tapre unggutten. Fournier får uventet nok fortsette, og hedres med ville superlativer under overskriften Martyr du Tour. Et lovende, fransk talent, tidligere maillot jaune og etappevinner kunne ikke kastes ut av Tour’en. Hvis rittet var skapt til å promotere avissalget til L’Auto, så ville en slik gjerning være totalt mot sin hensikt. Selv Goddet skjønte dette.

Fournier var visst ikke en ivrig nyhetsleser. For før den 11. etappen var rittets offisielle lanterne rouge på vei til togstasjonen, under inntrykket av at hans Tour var ubønnhørlig over. I en herlig tvist kunne mannen i billettluka snu Fourniers sorg til glede, ved å vise ham den store nyheten på avisforsiden. Rytteren snudde på hælen.

Fournier brukte de neste etappene til å klatre i sammendraget. Under den brutale tempoen over Col de l’Iseran skulle han imidlertid fordømme den repêchage han ble vist av arrangøren, og den overivrige billettkonduktøren som viste han avisen.

Tempoen var den andre av totalt tre (!) etapper denne dagen, og i påvente av lidelsene hadde Fournier spist så mye at han nå kastet opp. Kvalm, utmattet og anemisk slepte han beina sine over fjelltoppen, og satte utfor mot Bourg-Saint-Maurice.

«At jeg faktisk overlevde, er helt utrolig. Livet i Tour’en er ikke for meg,» sa den tidligere maillot jaune.

Fournier overlevde til Paris, og holdt karrieren i live helt fem til 1950. Men traumatisert av mektige fjell som Col de l’Iseran, returnerte han aldri til Tour’en.

«Vi kommenterte med solbriller og gråt»

 

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.