Blogg: Motivasjon når det gjelder - Sykkel
1398 Views

Blogg: Motivasjon når det gjelder

Tilbake: Jan William Jensen har møtt mye motgang, men har tross de tøffe dagene fortsatt som syklist. Her etter å ha sittet i brudd under Volta ao Alantejo i Portugal tidligere i år. Foto: Team FixIT.no

April 05, 2016
Skrevet av:

sykkel

Når alle rundt deg tar steg etter steg til høyere nivå og du blir sittende igjen med skade etter skade, da er det tungt å stå opp om morgenen. På de dagene du har det verst, det er de dagene motivasjonen gjelder som mest.

Av: Jan William Jensen

Våren 2013 var min første sesong som senior og jeg var blitt fortalt at overgangen fra junior til senior var ekstremt hard. Det skulle vise seg å bli mye tøffere enn jeg hadde tenkt.

Coop-Østerhus skulle kjøre Tour of Berlin (U23) mai 2013 som mixed team/landslag, og fra Bergen CK fikk både Odd Christian Eiking og jeg fikk mulighet til å kjøre med de. Starten gikk – og regnet kom. Allerede etter 20 kilometer på første etappe skjedde det. Såpeglatt brostein og kraftig innsnevring medførte en megavelt med sykler strødd og ryttere likeså. Velten hadde gått så langt fremme at hele laget hadde vært i bakken eller kom bak. Opp på sykkelen igjen. Fort, fort, fort. Skrubbsår, men ikke noe alvorlig. På vei opp til feltet, bak bil, og med altfor stor fart på det såpeglatte veien glapp forhjulet. Det neste jeg husker er at jeg ligger på fortauskanten som jeg traff. Det skulle vise seg at akkurat her startet en meget lang berg-og-dalbane med ulike skader og sykdomstilfeller for meg som sykkelrytter.

Etter å ha fått hjelp opp på sykkelen skjønte jeg fort at noe ikke stemte når jeg ikke klarte å strekke høyre armen til styret. Uken etter fikk jeg bekreftet at kragebeinet var knekt. Motivasjonen var på topp før Berlin så det var ikke noe tungt å trene seg opp igjen og være klar for sommeren.

Da løpene kom var det imiderltid ikke mye trøkk og kroppen var ikke med i spillet, og det var til og med tungt å gå opp trappen. Tur til lege og det ble konstatert kyssesyke. Motivasjonen begynte å ta på og jeg fikk tanker som «orker jeg å drive med dette hvis jeg skal være skadet hele tiden».

Astma
Da høsten kom var jeg på nytt klar igjen. Første løpet var et kriteriums øp med korte runder som gikk over et lite fjell. Jeg stilte med god motivasjon, siden jeg vant året før. Allerede på første runde smalt det til opp bakken. Det var bare å bite seg på og være med over toppen, men på toppen av bakken kom følelsen av at det ikke var oksygen der. Jeg stoppet bare minutter senere og prøvde å få pusten igjen, det må ha gått ti minutter før jeg klarte å puste normalt. Nok en gang var det noe galt med kroppen og alle de negative tankene kom strømmende inn igjen. Jeg fikk sjekket ut hva som var galt og fikk konstatert at det var middels til kraftig anstrengelsesastma. Sesongen var over. Dette begynte å bli tungt.

Tiden frem til neste sesong ble brukt til å finne motivasjonen og trening mot en ny og bedre sesong. 2014-sesongen ble imidlertid ikke særlig bedre. Med god motivasjon ble jeg litt for ivrig og endte opp med belastningsskade i kneet tidlig på våren. «Er det mulig???»

Sommeren ble igjen tiden for å trene meg opp til å redde høsten. De dagene jeg hadde det verst kom spørsmålet «hvorfor gjør jeg dette?» og «hvis ikke det går bra til høsten så slutter jeg». Høsten kom og jeg var i brukbar form. Jeg fikk kjørt en del løp og det så ut som om jeg var på rett vei. Men under NC i Bergen gikk jeg på nytt i asfalten med ny skadeavbrekk og nye runder med negative tanker. «Finnes det ingen grenser for nedturer???», tenkte jeg.

Umulige å konstatere
Starten av 2014/15 vinteren var tung og tanken «jeg orker ikke dette mer» kom oftere. Når jeg ikke trente for å komme tilbake brukte jeg mesteparten av tiden på å ting som kunne få fokuset vekk fra alt av idrett.

Av en eller annen grunn klarte jeg aldri å faktisk si ordene «jeg slutter» høyt. Det var så mange ganger gjennom den vinteren jeg følte jeg sto på kanten, bare et steg unna. Jeg tror mye av det som ga meg motivasjon til å ikke gi meg var drømmen om å kunne leve av sykkel og den umettelige nysgjerrigheten om hvor langt kan jeg presse kroppen.

Jeg hadde ikke kommet gjennom alle disse nedturene uten alle de som har oppmuntret meg og gitt meg en klapp på skulderen. Ikke mist gjelder dette familie, venner, ryttere jeg har syklet med, men mest av alt min trener, Are Andresen.

2015/2016 sesongen har startet og jeg har hatt min beste vinter. Treningsleirene med Team FixIT.no har aldri vært så bra som denne vinteren. Vi er et ungt lag i år, men kanskje større motivasjon enn noen gang. Sesongåpningen i Portugal ble en stor opptur for meg, hvor det meste stemmer. Nå ser jeg frem mot ritt som Carpathian Couriers og ikke minst de store norske rittene. I det lange løp må vel alle skader og andre nedturer balanseres med oppturer og prestasjoner. Jeg er motivert som aldri før, la oppturene komme. Dette er min sesong! De neste årene skal jeg ta steg etter steg og nå drømmen!

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.