«Mastergrad» i tålmodighet

Bånn gass i en halvtime, så er du frakjørt og blir tatt ut. Hvor er idrettsgleden i det?

Av: Bjørnar Øverland, Team FixIT.no

300 meter til toppen. Syren sitter i beina, hodet og kroppen generelt skriker av smerte og nekter å tråkke en meter til. Nød-lampene blinker faretruende rødt og du må sette kroppen i sneglegiret for å overleve. Det er syklet 14 kilometer av totalt 90 på tredje etappe i Team U6 Tour.

Alle syklister har kjent på denne følelsen under et eller annet ritt, men denne hendelsen beskriver greit min sesong som 15-16-åring, hvor jeg etter hvert innså at målet for rittet ble å se hvor lenge jeg klarte å overleve i feltet, og ikke hvilken plassering jeg skulle få. Vinteren 2009-2010 hadde for så vidt vært grei, med treningsøkter som viste høyere verdier enn året før, men sannhetens stramme hånd klasket meg greit i ansiktet allerede på første etappe i Tour de Himmelfart, hvor flere av «guttene» kunne sklidd rett inn i seniorklassen, mens undertegnede fikk spørsmål om ikke han skulle være med i 11-12-årsklassen. Med mine 156 cm på den tiden er det ikke vanskelig å tro hvorfor de lurte slikt, når jeg hadde sleng i sykkelshortsen og 50 i rammestørrelse.

• LES OGSÅ: Den «kjære» rulla mi

(Bloggen fortsetter under bildet)

Tour De Himmelfart, Assen, Team U6, Nasjonale ritt, you name it. Jeg stilte, kjørte 30 min maks og ble tatt ut. Hvor er idrettsgleden i noe sånt? Er det rart mange barn dropper ut av organisert idrett i en alder mellom 14 og 18 år, hvor tidlig utvikling er alfa og omega for prestasjoner? Aldri har jeg selv vært nærmere å legge opp enn etter siste etappe i Himmelfart, hvor min horisont ikke hadde sunshines eller regnbuer, men heller mørke skyer og regn. Burde være greit for en ektefødt bergenser, men ikke i dette tilfellet. På dette tidspunktet så jeg ikke lenger enn til min egen nesetipp, men det var en person, utenom mine foreldre, som klarte å hjelpe meg med å se framover: nåværende sportsdirektør i TeamFixit.no, Jan Roger Jensen. Han fortalte meg en ting som jeg tenkte på hver dag det året, og fortsatt minner meg selv på når treningene ikke går som det skal, eller rittene går ad undas.

«Bjørnar, en dag så vil du også begynne å vokse. Du må bare fokusere på treningen akkurat for øyeblikket, og ikke tenke på resultater. En dag vil de ikke være større enn deg».

(Bloggen fortsetter under bildet)

Dette ble mitt mantra for de kommende årene, hvor jeg la stein på stein gjennom blod, svette, tårer, brukne bein og knuste tenner. Men Jan Roger fikk rett. Hvert eneste år trente jeg litt og litt mer, økte verdiene gradvis, men foreløpig ventet vokseperioden greit på seg selv. Det tok tre år med jevne plasseringer på nedre del av resultatlisten før jeg klarte å snu trenden. Som andreårs junior fikk jeg min første topp ti-plassering på individuell tempo i Sandnes, og trodde endelig at trenden hadde snudd, at det var min tur for å prestere, at alle timene jeg hadde lagt ned endelig skulle betales tilbake i form av resultater. Skjebnen hadde dessverre en annen ide, og mente jeg fortsatt kunne utsette resultatjakten litt til. Dette ble utformet i en massevelt hvor jeg endte opp med knust albue, knekt kragebein og en hjernerystelse som til den dag i dag nekter meg å huske hendelsen som skjedde. Etter denne hendelsen var det flere som antok jeg ville gi meg, men jeg husket fortsatt løftet jeg hadde gitt meg selv noen år tilbake, og ni dager etter operasjon nummer to satt jeg på rullen, og jobbet meg mot NM 2013. Fast bestemt på å komme tilbake, koste hva det koste ville.

• LES OGSÅ: Veien fra klubbrytter til kontinentallag

(Bloggen fortsetter under bildet)

Det skulle gå til høsten 2013 før jeg vant mitt første ritt, da i et lokalt temporitt i Bergen ute i Øygarden. Men for min del var det en milepæl som beviste at alle kan klare å oppnå resultater hvis du legger ned arbeidet. Første fellesstarten kom våren 2015 i nok et lokalritt, og jeg jublet som om NM-seieren var sikret. Dette skulle da vise seg å bli mitt «gjennombrudds-år”, hvor jeg, nokså uventet, fikk en åttendeplass på NM-tempo i Lillehammer, foran navn som Reidar Borgersen og Sondre Holst Enger. Dette var nok til at TeamFixit.no tok kontakt med meg på høsten, og gav meg muligheten for de kommende sesongene å bli kontinentalrytter, og min sykkelkarriere fikk endelig det gjennombruddet jeg hadde sett etter.

LES FLERE FIXIT.NO-BLOGGER HER

I skrivende stund, to år senere, er jeg blitt 198 cm høy, og vant tre nasjonale tempoer i 2016 og fikk mitt høydepunkt når jeg fikk representere Norge i EM. Hvem skulle trodd dette for seks til syv år siden?

Det er jo slik at alle mennesker er forskjellige, og alle utvikler seg på ulike tidspunkt i livet. Dette preger idretter i ungdomsårene, og da går ikke sporten den veien man ønsker, når man fortvilet legger ned time etter time, og ser andre kjøre rett ifra deg. Fortvil da ikke! Ting ser som oftest mørkest ut rett før de lyser, så ta det fra en som har doktorgrad i tålmodighet; ikke dropp ut for tidlig!