Min reise, så langt - Sykkel
2673 Views

Min reise, så langt

Karl Jonas Tronstad satser for fullt i Italia.

Januar 10, 2020
Skrevet av:

Espen J. Lee

Jeg visste ingenting om laget, bare at de holdt til i Italia. Likevel sendte jeg dem en søknad; det skulle bli det beste valget i mitt liv.

Jeg satt og grublet en stund for å finne en bedre måte å introdusere meg selv enn dette her, men nå biter jeg i det sure eplet.

Mitt navn er Karl Jonas Tronstad, er 21 år og fra Åsane – Bergens og Norges vakreste bydel. Jeg skal gjennom ett innlegg i måneden her på Sykkelmagasinet ta dere med på en reise gjennom livets oppturer og nedturer på den italienske sykkelscenen. Min sykkelkarriere startet da pappa tok meg med ut på min første tur på racersykkel på 10-årsdagen min, 20. april 2008. Jeg hadde fått sykkelen av mormor og morfar den vinteren, men det skulle altså ta en stund før den kom seg ut på veien.

Uken etter min første tur stilte jeg opp på Åsane CK sin ungdomstrening, og om jeg ikke var solgt før, var jeg hvert fall det nå og det tok ikke mange månedene før fotballskoene ble lagt på hyllen til fordel for flere sykkeltreninger.

Mitt første ritt, Kvarven opp, høsten 2008

Da jeg ble junior og begynte på Toppidrettslinjen på Tertnes Videregående, ble Bergen CK et naturlig valg, for å gjøre logistikk rundt samlinger og ritt enklere, men også fordi jeg ville ha samme drakt som dem jeg trente med stort sett hver dag. Jeg hadde til tider en veldig god første sesong i juniorklassen, mens det andre ble relativt seigt.

Jeg var likevel veldig klar for å se hva jeg kunne få til med «blanke ark» i seniorklassen og hadde samlet sett en ganske mye bedre følelse her enn jeg hadde hatt på slutten av forrige sesong. Det var også inspirerende å se at enkelte av de jeg trente med hjemme i Bergen presterte på et såpass høyt nivå. Jeg var med andre ord klar for å pine meg gjennom en ny vinter med null grader og regn.

Sesongen gikk sin gang og jeg ble egentlig mer og mer klar for å begynne på lærerstudiet ved Høgskulen på Vestlandet, noe jeg også gjorde, med fadderuke og alt som hører med. Dette tok derimot raskt en ganske uventet vending.

Zappi Racing

Når jeg skriver dette er det nøyaktig en uke til jeg legger de siste t-skjortene i baggen før jeg går løs på min andre sesong for Zappi Racing Team, og min siste som U23-rytter.

Zappi Racing Team, som jeg bare kaller Zappi fra nå av, er et britisk lag som er finansiert av rytterne, eller rytternes sponsorer (familie). Jeg er så heldig at mamma og pappa aldri har vært i tvil om å støtte meg her, så lenge det er noe jeg virkelig vil.

Summen er i bunn og grunn noe av det samme som det ville kostet å holde meg i live og kjøre alle norgescupene og NM i Norge i løpet av en sesong. Den dekker i praksis alt som skal til for å holde ryttere og støtteapparat gående og til å kjøre ritt. Jeg får også kjøre betraktelig flere ritt enn jeg ville gjort i Norge. Frem til sommeren vil basen til laget være i Riccione, omtrent en time sør for Bologna på Italias østkyst. Mange spør meg hvordan jeg kom i kontakt med Zappi og hvordan livet der er. Her skal jeg fortelle hvordan det hele gikk til:

Når jeg først bor i et annet land en periode, kan jeg like godt oppleve litt uten sykkel også. Her er jeg ved Lago di Lugano med min skotske og amerikanske lagkamerat fra i fjor, Calum og Jason. Jeg er han største av dem.

I august 2018 begynte jeg å studere på fulltid. Ikke fordi jeg hadde lyst til å legge syklingen på hyllen, men fordi jeg ikke hadde motivasjon til å drive med sykling på fulltid bare for å kun sykle 10 ritt med mer enn 15 deltakere i løpet av sesongen. Jeg var likevel fortsatt på utkikk etter en mulighet til å fortsette med sykling på fulltid.

Under Roserittet, som var et par uker etter studiestart (og fadderuken, som skulle vise seg å være den beste formtoppingen jeg har vært borti), følte jeg endelig at jeg fikk litt igjen for treningen som var lagt ned og presterte faktisk på et ganske greit nivå med 9. plass sammenlagt.

Jeg visste at å sende rundt «søknadsmail», i mangel på et bedre ord, til utenlandske klubber og kontilag rundt i Europa var noe enkelte gjorde. Jeg hadde fått blodet tilbake på tennene etter Roserittet og skrev en CV som jeg i første omgang sendte rundt til forskjellige kontilag sine Facebooksider, fordi dette virket tryggere enn å sende rundt til vanlige klubber jeg ikke visste noe som helst om.

Overraskende mange svarte, ikke overraskende var de fleste svarene at de ikke hadde plass til meg. Jeg visste allerede at Daniel Ekløf, som hadde kjørt sterkt den sesongen, hadde signert for et klubblag med base i Italia. At de var basert i Italia var også det eneste jeg visste før jeg sendte dem en melding på Facebook og i det hele tatt før jeg møtte laget for første gang. I ettertid ser jeg at det var greit jeg ikke visste mer om hva jeg gikk til. Da hadde jeg nok ikke turt å kontakte dem i utgangspunktet, og i hvert fall ikke skrive under kontrakten jeg fikk på mail en uke etter at første melding var sendt.

Det er likevel et av de beste valgene jeg har gjort i mitt liv. To be continued…

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.