Forfatter: knutandreas

Den første uken av Giro d’Italia er omme. Med en rekke etapper over 200 kilometer så det ut til at det skulle bli en relativt anonym start på giroen, men det italienske etapperittet leverte som vanlig dramatikk – selv på de flate, enkle etappene. Nå endrer imidlertid rittet karakter. Scenen tas bit for bit bort fra spurtere og puncheurer, og vi entrer sammenlagtfavorittenes domene.

Men før den tid må vi legge bak oss den lengste etappen i årets utgave, som kommer på den 8. etappen, fra Tortoreto Lido til Pesaro, med sine 239 kilometer. Majoriteten av etappen følger kystlinjen nordover ved Adriaterhavet, før man mot slutten trekker lenger innover i terrenget, og får følgelig en ganske kupert avslutning. Én tredje- og to fjerdekategorier skal forseres i løpet av de siste 80 kilometerne. Mot slutten vender man ut igjen mot kysten, og fra rullende terreng stuper man utfor i en veldig teknisk krevende utforkjøring med syv kilometer til mål og det flater ikke ut før det gjenstår tre kilometer.

Den 9. etappen står med uthevet skrift i rittbiblene til sammenlagtkanonene. Totalt er det omtrent 60 kilometer med individuell tempo i årets ritt, og 34,8 av dem kommer på den svært tøffe tempoen i San Marino. Tempoen starter med raske, flate partier, og stiger litt frem til den andre mellomtiden i Faetano etter 22 kilometer, før det virkelig knekker oppover. Totalt er den siste biten 12,5 kilometer à 3,9 prosent, men den er todelt, så i realiteten en del hardere. Første del av bakken er 5,6 kilometer à 6,2 prosent, før det flater litt ut. De siste to kilometerne blir det igjen bratt med over seks prosent i snitt, og et parti på 500 meter à 9,4 prosent.

Etter den niende etappen venter en hviledag, før den 10. etappen byr på en blåkopi fra den falne storheten Tour of Qatar. Den er høyst uspektakulær, rent profilmessig, og de 145 kilometerne mellom Ravenna og Modena er nærmest uten høydemeter. To kilometer før mål er det en 90 grader sving, deretter er det rake vegen frem mot mål. Den 11. etappen byr også opp til massespurt. Vi har trukket godt innover i landet, litt sør for Milano, og etter å ha komt fra øst er man inne på Posletten og sørover igjen følger den litt samme spor som Milano-Sanremo, på vei til målbyen Novi Ligure, hvor det spurterne trolig skal gjøre opp om seieren etter 220 kilometer på sykkelen. Det stiger slakt oppover mot streken, men oppløpet er relativt enkelt, med et rett strekke fra tre kilometer og inn.

Den 12. etappen er en hyllest til den italienske sykkellegenden Fausto Coppi. Il Campionissimo satte elleve minutter i sekken på rivalen Gino Bartali i 1949, etter å ha syklet 192 av 254 kilometer alene mellom Cuneo og Pinerolo. 2019-utgaven av etappen er langt fra så lang og krevende. Faktisk er den relativt kort til giroen å være, med 158 kilometer. Den har også bare én klatring, som topper ut 32 kilometer før mål. Lengde, stigningsgrad og navn minner imidlertid en del om Mortirolo. Klatringen opp Montoso er 8,8 kilometer lang og stiger med 9,5 prosent. Med andre ord mer enn nok til å parkere rivalene. Deretter venter en ti kilometer lang utforkjøring (hørte vi noen si Vincenzo Nibali?), før det gjenstår 22 kilometer til mål. En ordentlig nesestyver venter imidlertid i finalen. 2,5 kilometer før mål venter en brosteinsbelagt bakke. 500 meter à 13,2 prosent.

Den 13. etappen starter hvor den forrige sluttet – i Pinerolo, og endelig skal vi ha årets første toppfinish i Giro d’Italia og vi skal høyt opp i skyene. Underveis på etappen venter Colle del Lys (14,9 kilometer à 6,4 prosent) og Pian del Lupo (9,4 kilometer à 8,7 prosent), før den virkelige godbiten ligger og venter til slutt. Inne i den vakre Gran Pardiso nasjonalparken skal vi opp magiske Colle del Nivolet (gjerne kjent fra filmen The Italian Job), men vi skal ikke helt til topps. De siste 34 kilometerne stiger det jevnt og trutt. Slakt i starten, før det blir brattere og brattere. De siste fem kilometerne har en snittprosent på 9,2 og tar rytterne til målstreken ved Lago Serrù, på 2247 meter over havet (noen hundre meter lavere en toppen på Nivolet).

Når det 14. etappen kommer har rittet virkelig begynt og sette seg, og rent profilmessig kunne det vært en ideell bruddetappe. Arrangøren har imidlertid valgt å bare legge inn 131 kilometer på veien mellom Saint Vincent og Courmayeur, som kan gi en heseblesende affære. Samtidig skal man også klatre over 400 høydemeter.

Man går omtrent rett inn i Verrayes (6,7 kilometer à 7,9 prosent), som gir en sterk gruppe en gylden anledning til å gå av gårde. Men ikke lenge etter venter Verrogne (13,8 kilometer à 7,1 prosent), som gir sammenlagtlagene gode muligheter til å skaffe seg kontrollen igjen. Col de Combes (8,2 kilometer à 7 prosent) venter deretter, før Colle San Carlo (10,5 kilometer à 9,7 prosent) tar rytterne til nesten 2000 meter over havet, og det skal stupes utfor. 26 kilometer gjenstår etter den tøffe klatringen, hvorav 16,5 er utforkjøring. Den siste biten til Courmayeur er åtte kilometer med litt over tre prosent i snitt, men med noen tøffere partier. Det kan bli svært mye å henge fingrene i på denne etappen, med kort distanse, og krevende bakker og utforkjøringer, så her kan man virkelig legge press på konkurrentene.