Videoer

En sen sommerdag i 2018 sykler åtte barske menn ut fra Hjerkinn, med et mål for øye; de skal overvinne både den gode, den onde og den grusomme.De er forberedt i ulik grad. De kaller seg alle barske, men sliter daglig med bæsjebleier, overtidsmat, Netflix og sofakos. Det og mere til gjør at de er usikre på om de er klare for utfordringene som er i vente.

Hjerkinn skinner sammen med sola når de åtte syklistene ankommer Hjerkinn sammen med sine to trofaste følgesvenner i Caravelle’n. Hadde det ikke vært for alle smarttelefonene som florerte kunne man her føle settingen til Clint Eastwood sin klassiker fortsatt gjaldt.

Eirik og Stein Thore, som av mange er ansett som lederne i denne gjengen, hadde i månedsvis i forveien planlagt hvordan disse majestetiske fjellskapningene skulle bekjempes.

For å få opp tenningen blant de åtte syklende var det lagt ut små inspirasjonsbonuser i form av spurter; 12 i tallet. Disse var nøye planlagt ved hjelp av NAFs veibok og skulle sikre at gjengen holdt
tilstrekkelig høyt tempo gjennom hele den ventede utfordringen.

 

 

 

 

Den Onde, sykkeltur over Rondane

Rondane var første test for gjengen. Det som gjorde disse 200 kilometrene så onde var det voldsomme regnværet og vinden som hele tiden kjempet mot de syklende. Yr og Storm hadde spådd alt fra 10-50 mm regn i timen. 12 timer med det og badebassenget ditt er fylt opp.

Olav var hærfører og lovet å geleide sine medsammensvorne gjennom kampen mot den Onde. Vinden slo i mot, regnet pisket og takket være tempoet på gruppen kom det omtrent like mye vann fra hjulet til mannen foran som det gjorde fra himmelen. Etter 10 minutter var hanskene klissvåte. 15 minutter etterpå var skoa omgjort til drivhus for nye sopparter, og hverken enlags, tolags eller utvendig og innvendig plastpose kunne stoppe vannet fra å komme seg til fram til de utsatte tærne.

Etter ca en time måtte også Gabba-jakker og andre varianter gi tapt. Gutta var gjennomvåte. Der og da takket alle hverandre for at en sårt oppspart fridag ble brukt på noe slikt. Enda gjensto det 15 mil. Ting kunne ikke vært bedre. Og Rondeslottet er ikke å se for å si det sånn. Den har pakka seg, så det vi får øye på er god vekst av bartrær langs veien.

 

 

 

Kenneth, regjerende mester som trekker raskere enn Lucky Luke og Blondie, tar selvfølgelig de to første spurtene ved Folldal og Solbergplass. Praten begynner å gå i gjengen, og det kan på et tidspunkt virke som den gode lagfølelsen er i ferd med å rakne. Flere vil fremstå som gruppens leder og kunne dra på seg den grønne cowboyvesten.

Skal intern splid ødelegge for gruppens hovedmål?

Da trår Olav frem, som gruppens eldste og viseste, og trekker de syklende med seg i en kraftanstrengelse ned mot Ringebu og en sårt tiltrengt hvile ved Vinstra. De åtte kommer ridende inn i byen og søker tilflukt ved en taverna som bød på hamburgere, colabrus og varmende kaffe. Kjelleren ble brukt som omkledningsrom, og vil slite med fuktskader i all overskuelig fremtid.

Etter endt måltid og med tørr utrustning har det i tillegg sluttet å regne. Alt ser nå ut til å gå de syklende sin vei. Det varer i 20 minutter. Da begynner regnet igjen, og 20 minutter etterpå er de der de var før klesskiftet. Olav, glemmer sin lederrolle et lite øyeblikk, og stikker av gårde og vinner spurten ved Kvam.

Det samme gjør Eirik ved Sjoa. All ekstra inspirasjon er dermed delt ut, og det er fortsatt 4 mil igjen til Den Onde er beseiret. Regnet har ikke tenkt å gi seg, temperaturen faller og vinden tiltar. Stormkastene gjør de siste klatringene og nedkjøringen til Vågåmo utfordrende.

Klokka 19.06 triller de første gutta inn i Vågåmo, og den første jobben er unnagjort. Pizza og brødrene Ingebrigtsen på en «råmoderne» 16-tommers tv samler alle 10 rundt bordet. Jubelen kan stå i taket.

Den Grusomme, klatringen opp til Juvasshytta

Intet navn kan passe bedre for klatringen til Juvasshytta. Dette er altså bakken som overgår både Alp dHuez og Tourmalet. Denne bakken er Norges Mont Ventoux, en bakke med kjente skjebner i sykkelverden. De åtte syklistene prøver å trille rolig inn mot foten av fjellet, men en spurt like før Lom får blodpumpa i gang og sikrer et godt grunnlag for senere melkesyreproduksjon hos alle sammen. Stein-Thore vinner den i beinhard kamp med syv andre overtente cowboyer.

Et par porsjoner med boller på Lom Bakeri gjør alle de syklende klare for kamp. 13 kilometer med 1300 høydemeter. Allerede etter 400 meter er alle på førstegiret, og det begynner å bli tungt. Etter en kilometer er alle overbeviste om at vi må ha tatt unna de verste bakkene, og at brattheten vil gå litt ned.

Cirka halvveis kommer man til Raubergstulen og her er det flatt. I det minste oppleves det som det. Og det er godt. Men med det voldsomme beistet av en bakke ventende foran seg er det ikke mye å hente på å vente der for lenge. Noe lettere opp blir det uansett ikke. Mens den første delen inneholdt tilnærmet rette veier, er det mer svinger i den andre halvdelen, og man kan se den snirkler seg opp mot toppen. Det golde landskapet sender tankene til Mont Ventoux. Den syklende gjengen skal ikke la seg knekke, og kampen herfra og opp kjempes hver for seg. Hver og en finner et tempo som det er mulig å holde. Må man stoppe er man nødt til å trille nedover i en U-sving for å ha sjans til å komme seg på sykkelen igjen.

 

 

 

 

 

LES SISTE DEL AV KLATRINGEN OG SOGNEFJELLET PÅ TUNGEGIR.COM

 

 

 

LES SISTE DEL AV KLATRINGEN OG SOGNEFJELLET PÅ TUNGEGIR.COM