Morderfjellet Mont Ventoux - TdF-retro
1928 Views

Morderfjellet Mont Ventoux

Ryttere, sportsdirektører og arrangører. Alle frykter Mont Ventoux.

Juli 13, 2016
Skrevet av:

Espen J. Lee Foto: Pressesport

Alle frykter Mont Ventoux. Ryttere, sportsdirektører og arrangører. Alle og enhver. Og med god grunn. Denne geografiske avvikeren i Provence har sjeldent gitt oss grunn til ikke å gjør det.

– Hvis rytterne tar noe i dag, hvis de dypper nesen i dopingvesken, får vi sikkert et dødsfall på våre hender.

En slengbemerkning fra rittlege Pierre Dumas. Det er morgen, 13. juli, før den 13. etappen av Tour de France 1967. Han titter på gradestokken som allerede nærmer seg 30. Noen timer senere viser den nærmere 49, når Dumas finner Tom Simpson liggende på en steinseng et par kilometer nedenfor toppen av Ventoux. Briten falt av to ganger og lå med armene ut til siden og munnen åpen. Som et veltet kors.

– Vi handlet fort, men de satt han på sykkelen igjen, han falt av igjen og det så veldig dårlig ut. I en og halv time ga vi ham hjertemassasje og munn-til-munn, sa rittets lege.

Mordforsøket

Dumas kunne ikke redde Simpson, slik han gjorde Jean Malléjac 12 år tidligere. Denne gang lengre nede på fjellet, fire kilometer før Chalet Reynard og før skogen baner vei for det nakne og fryktinngytende månelandskapet.

Også denne gang var det varmt, nesten 40 grader i skyggen. På den 11. etappen er Malléjac på sine siste ben. Hvit som et spøkelse skjelver han på sykkelen, på kryss og tvers av veien. I en tåke av utmattelse, liggende på bakken, fortsetter han å tråkke med det ene beinet ut i luften.

Dumas kommer til åstedet og må bryte opp Malléjacs kjeveparti for å gi han væske. Han setter en sprøyte med kamferoppløsning for å holde blodomløpet i gang. I 15 minutter ligger Malléjac under oksygenmaske før han våkner til livet. I ambulansen er han tilbake ved bevissthet, men også rasende.

– Jeg ble forgiftet av flasken jeg fikk av min soigneur, skrek Malléjac.

Preget av denne nesten-tragedien var Dumas også i harnisk.

– Jeg vil se noen bli tiltalt for dette mordforsøket.

Dumas var ikke bekjent med sykkelsportens normer og koder da han tok jobben som rittlege i Tour de France. På sin første utflukt i 1952 oppdaget han en skremmende verden av kvasi-vitenskapelige behandlinger og villedende ryttere.

– Rytterne tok alt de ble gitt, til og med insektbitt og paddeekstrakter, sa en forskrekket Dumas.

– Man brukte medisiner fra indre Afrika, healere som la sine hender på dem med tindrende balsam, føtter ble dyppet i utrolige blandinger som forårsaket eksem, såkalt magnetisert diett og alt annet du kan tenke deg. I 1953 og 1954 var det magi, medisin og heksekunst. Etter det begynte de å lese den franske legemiddelguiden.

Dumas behandler en bevisstløs Mallejac på Mont Ventoux (foto: Pressesport)

I rapporten fra sykehuset står det at Malléjac led av solstikk og leveranfall, en rapport arrangøren tok til sitt bryst. Men Dumas visste at bretoneren syklet på en giftig cocktail av amfetamin og morfin på Mont Ventoux. I et senere intervju med L’Equipe utbroderte den aldrende legen om hvordan rytterne injiserte seg selv under etappene.

– I store mengder. De skammet seg ikke.

I 1962 kom nye ramaskrik fra Dumas. Hele 14 ryttere ble syke og sto av på en og sammen etappe, inkludert 1960-vinneren Gastogne Nencini, Willy Schroeder og den vesle Karl-Heinz Kunde. Forklaringen om fordervet ørret ble hånet i avisenes rapporter og rytterne truet med streik. Men journalisten Jean Bobet – tidligere syklist og bror av Tour-vinneren Louison – overtalte dem til å fortsette.

Uten oksygen

Dumas hadde sett nok. Sammen med legen fra Tour de l’Avenir tok han initiativ til en antidopingkonferanse i Uriage-les-Bains året etter. Den førte til Frankrikes første antidoping-lovgivning og i 1966 kom de første dopingkontrollene i Tour de France. Franskmannen Raymond Poulidor ble gjenstand for tidenes første dopingtest i Touren, mens Jacques Anquetil ledet rytterne i protest i Bordeaux.

– Piss på deg selv, ropte rytterne etter han.

Dumas ble feltets mest forhatte mann og likte det. Men det var ikke nok til å redde Tom Simpson, notorisk for sin evne til å overdrive amfetaminbruken, selv på varme dager. Bare én rytter fra kontinentet reiset til engelskmannens begravelse: Eddy Merckx.

«Kannibalen» hadde sitt egen sammenbrudd da Touren våget seg tilbake til Mont Ventoux tre år senere. Like etter Chalet Reynard dundrer han til og rister av seg Thévenet, Poulidor, Van Impe og Zoetemelk. Belgieren er på vei mot seier i sitt første forsøk på «Giganten i Provence».

Men Merckx sliter tungt mot toppen. Tråkket er urytmisk stakkato, ansiktet følelsesløst og blikket tomt. Etter målgang føler han beina svikte under seg.

– Jeg kan ikke fortsette, sier Merckx unnskyldende til de som støtter han opp.

Han fraktes inn i ambulansen og behandles med oksygenmaske. 15 minutter senere kommer han tilbake.

– Jeg var redd. Jeg var veldig redd.

 

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.