vita heine Archives - Page 2 of 2 - Sykkel

På landslagsnivå er likestilling faktisk ikke godt nok

TEKST: Vita Heine (Hitec Products) FOTO: Norges Cykleforbund

 

Foto: Kjetil R. Anda.

Det har vært en del støy rundt NCF, styret og Sykkel-VM de siste månedene. Jeg har lest noen artikler i media og en del innlegg i sosiale media, men jeg har ikke satt meg inn i sakene godt nok for å kunne bedømme noen. I likhet med mange andre utøvere bruker jeg mesteparten av min energi på å bli best på sykkelen.

Men jeg vil likevel fremme noen forventninger og innspill foran forbundstinget (10-11. mars) der ny ledelse i Norges Cykleforbund skal velges.

For noen år siden satt jeg faktisk i styret i Bergen CK. Jeg var til og med økonomiansvarlig i en periode. Jeg engasjerte meg, fordi jeg savnet satsing på kvinner i klubben. Siden den gang har klubben utviklet seg mye. Jeg har kommet meg videre til et profflag, men mitt inntrykk er at det nå er likestilling mellom kvinner og menn i klubben når det gjelder støtte til sportslige aktiviteter.

På landslagsnivå er likestilling faktisk ikke godt nok. Her har kvinner et større behov for støtte for å kunne hevde seg internasjonalt. Dette fordi det er veldig stor forskjell på inntekter på herrene og damene som er proffe. Til og med kontinentallagsryttere i Norge tjener opp mot 10 ganger mer i snitt enn damene som er proffe.

En undersøkelse av Cyclist Alliance viser at mer enn halvparten av internasjonale proffdamer tjener mindre enn 10.000 euro i året (96.500 nok). Mer enn halvparten har en jobb ved siden av. Dette gjelder også for 11 av oss som er på landslagssamling i Alicante nå. Pengepremiene er også betydelig mindre, også der hvor kvinnene sykler samme ritt på samme dag som herrene, f.eks. Flandern rundt.

Da Alexander Kristoff vant Flandern rundt i 2014 fikk han 20.000 euro i premiepenger. I damerittet vant Elisa Longo Borghini og tok med seg drøye 1.200 euro med hjem. Ca 17 ganger mindre.

Man finner en sterk korrelasjon mellom mesterskapsmedaljer og statlig satsing på kvinnesiden.

Kvinner må ofte dekke en god del utgifter som menn ikke trenger å dekke – reiseutgifter, utstyr, samlinger, mat, etc. For eksempel det å delta i NM har kostet meg ca. 10.000 kroner hvert år – flyreise, flere netter på hotell, påmeldingsavgifter, leiebil for å komme ut til start til tempoen.

Foto: Madeleine Kihlstedt.

Derfor er vi veldig glad for at landslaget arrangerer en samling for damene i Alicante nå i vinter, samt at det er andre typer aktiviteter som testing og kortere samlinger hos Olympiatoppen i Oslo.

Som sagt – likestilling er ikke nok, fordi betingelsene fra lagene er ulike. På laget vårt Team Hitec Products-Birk Sport (som for øvrig betyr veldig mye for norsk damesykling) har vi også ryttere fra Nederland, Danmark, Tyskland og Italia. I Nederland får kvinnene lønn fra sykkelforbundet når de er på landslaget til VM eller OL. I Tyskland og Italia er flere av landslagsjentene ansatt i politiet og får lønn mens de satser fulltid på idrett.

Man finner en sterk korrelasjon mellom mesterskapsmedaljer og statlig satsing på kvinnesiden. Et godt eksempel er også verdensmesteren fra 2015 Lizzie Armitstead (nå Deignan), som fikk være med på British Cycling’s Olympic Talent Team program fra hun var 15 år.

Så min forventning til det kommende styret i NCF er at de tar et godt tak i kvinnesatsingen og setter i gang noen tiltak som muliggjør kvinner å satse på det øverste nivå internasjonalt uten å ha foreldre som største sponsor, og uten å måtte jobbe ved siden av, men ha muligheten til å satse 100 prosent på idretten.

Jeg syklet tilbake til bilen og tårene begynte å trille

TEKST: Vita Heine (Team Hitec Products)

 

Det har gått opp og ned den siste uken. Bokstavelig talt, siden det nesten ikke finnes flate veier her på Tenerife. Men det har også vært oppturer og nedturer mentalt.

Heldigvis mest oppturer. Forrige tirsdag kom nedturen. Ikke fordi jeg hadde vært stort sett alene i over en uke. Heller ikke fordi jeg klarte å skade bobilen ved å rygge i en annen bil når jeg skulle lukeparkere. Den kom, fordi det gikk elendig på trening.

Jeg skulle ha oppholdets mest intensive økt. Jeg kjørte ned til lavlandet, varmet godt opp med noen oppvarmingsdrag. Det føltes bra. Men når jeg begynte på de hardeste dragene, viste ikke wattmåleren de tallene som jeg forventet.

Da pushet jeg hardere, pulsen gikk opp i taket, men det var fortsatt en del lavere watt enn jeg forventet. Pushet enda mer til kroppen bare sa stopp, jeg ble kvalm og måtte legge meg ned for 10 minutter, noe som omtrent aldri har skjedd før.

Danske venner

Jeg syklet tilbake til bilen og tårene begynte å trille. Der og da var det en big deal og jeg grublet i flere timer etterpå på hvorfor treningen ble sånn.

Hadde jeg for lite glykogen i kroppen, for mye trening forrige uke, noe med trykkforskjeller å gjøre når man kjører ned fra høyden eller en kombinasjon av flere ting? Jeg har ikke nødvendigvis svaret, men det ser ut som dagsformen kan variere mer i høyden og det er viktig å gjøre alt riktig når det gjelder hvile, kosthold etc. Små avgjørelser utgjør større konsekvenser i høyden.

Samme kveld traff jeg noen andre syklister på hotellet her oppe på Teide. Det var fire unger gutter fra det danske kontinentallaget Team Virtu Cycling – Europas beste kontinentallag, og deres trener.

Da begynte gradvis oppturen. De var en veldig imøtekommende gjeng med godt humør. Jeg ble invitert på treninger med dem, middager på hotellet, fikk diskutere trening og høydetrening, og jeg fikk til og med målt hemoglobin bare for å få en pekepinn på at jernlagrene er OK, og jeg er frisk.

På lørdag ble det en hard dag på jobben for meg. Gutta skulle på en ganske hard langtur til Masca – et utrolig flott sted her på Tenerife. De skulle kjøre halvhardt og kontrollert (for dem) i bakkene. Det passet meg bra siden jeg hadde en langtur med terskeldrag på programmet.

Sparring mot verdensmester

Disse er gutta med flere titler, blant annet verdensmester i juniorklassen fra 2016. På de korte bakkene på opp til 5 km klarte jeg å holde følge med dem, dog i en helt annen pulssone. Når bakkene var lengre måtte jeg etter hvert slippe. De syklet til toppen, snudde og hentet meg.

Etter en hyggelig og lengre lunsj i solen skulle vi sykle hjem. På Tenerife betyr det 35 km bare oppover og ca 2000 m i stigning. Hardt, men jeg var fornøyd. Kroppen hadde funket bra, wattmåleren hadde vist gode tall. Yess!

Dagen etter slo jeg til med en 6,5 timer tur og har med det gjort unna mesteparten av treningen for denne gang. Nå har jeg bare noen få dager igjen i høyden. Jeg skal kjøre ned til lavlandet og være nede i 3 dager før jeg drar til Gran Canaria på samling med Team Hitec Products – Birk Sport.

Kroppen trenger både tilvenning til høyde, men også avvenning.

Minus 10 grader og bobilen blåser nesten over

TEKST: Vita Heine

 

Den første uken har vært preget av å tilpasse meg boforholdene og omgivelsene. Samtidig jobber kroppen fulltid med å tilpasse seg tynnere luft. Mannen min var med meg de første 5 dagene, men nå er jeg her alene for resten av oppholdet.

Boforholdene er annerledes enn på en vanlig samling – jeg bor jo i en campingbil. Dette er noe jeg ikke har erfaring fra før av. Jeg måtte lære fort en del praktiske ting også – fylle på og tømme vann, bytte gassbeholder, kjøre og parkere forsiktig.

Dusj og klesvask er noe mer utfordrende, samt at jeg lager all mat selv. Om natten er det kaldt i campingbilen. Det er ca -5 grader ute her om natten og det er meldt ned mot -9 grader neste uke. Så jeg måtte bruke noen netter på å finne ut hvor mye klær jeg skal ha på meg om natten.

Det er to stykk superundertøy, pluss jakke med hette over hodet, pluss stillongs og tre par sokker. På dagtid er det varmt, ca + 10 grader. I solen føles det som minst +20, men det kan blåse en del og komme vindkast. Kommer man i skyggen og det blåser, så føles det som 0 grader. Så jeg har nå lært å ta med meg ekstra klær på alle turer.

I helgen blåste det så mye at campingbilen holdt på å velte. Jeg og mannen min måtte lete etter en trygg plass å parkere om natten. Vi fikk heldigvis lov å parkere på baksiden av hotellet i le for vind.

Hvorfor campingbil?

Det ble rett og slett kun campingbil som var mulig denne gangen og det som var innenfor budsjettet (før jeg visste at prosjektet mitt fikk en så bra respons).

Det er kun et hotell her oppe, det var ikke ledig i 3 uker, det er ganske dyrt og det hadde kostet meg ganske mye med måltider på hotellet. I tillegg måtte jeg ha leiebil for å komme meg til hotellet og på noen av treningene.

Nå etter en uke har jeg blitt vant til boforholdene, værforholdene og har også fått en god flyt på treningen. Den første uken var treningsmessig rolig, både for å la kroppen tilpasse seg høyden, men også fordi jeg hadde hatt en god 3-ukers treningsbolk med mye trening på Gran Canaria rett før jeg kom til Tenerife.

På noen av treningene kjører jeg ned til lavlandet hvis det er dårlig vær oppe i høyden eller hvis jeg skal drive med intensiv trening.

https://www.youtube.com/watch?v=ue8WCYvyCh4

Ellers prøver jeg å være oppe i høyden så mye som mulig og minimere tiden under 2000 meters høyde, for å få kroppen til å produsere mest mulig røde blodceller. Jeg har til og med handlet mat for 2 uker og fylt alle skapene i campingbilen.

Været er som sagt litt tøft her med vekslende temperatur og vind. Men samtidig er naturen utrolig vakker og fascinerende, og det er også mye sol.

Teide er en av de største vulkanene i verden og hadde sitt siste utbrudd så seint som i 1909. Det er veldig mange turister her. Nasjonalparken rundt Teide er den mest besøkte i hele Europa. Jeg blir begeistret av omgivelsene på hver trening og takknemlig for å kunne være her, trene – gjøre jobben min som utøver for å bli enda bedre og samtidig få en høydeeffekt.

Nå skal jeg ut og jogge (driver også litt med alternativ trening nå i januar). Du hører fra meg snart igjen!

Portrett: Vita Heine

Det var aldri planen å bli syklist, men en barndom som stilte store krav og som tidvis var preget av rampestreker og håndgemeng med det motsatte kjønn, har ført Vita Heines kloke hode til suksess både på og utenfor sykkelarenaen.

Vita Heine har alltid hatt lyst til å lykkes med noe. Som barn var konkurranseinstinktet så stort at hun til tider kunne kaste fra seg både sjakkbrikker og kort da hun spilte sammen med moren. Skremt av datterens raseri, spilte heller Vitas største supporter litt dårligere for å la datteren vinne, noe som trigget det unge temperamentet ytterligere.

Om det ikke var syklist hun ville bli, skulle hvertfall Vita Heine (født Vita Petersone) gjøre det godt på ett eller annet område. Med mamma som lærer skjønte hun tidlig viktigheten av å lykkes på skolen, og med matematikken som favorittfag, strålte den unge latvieren fra skolebenken.

Karakterboken bar preg av en seriøs student som mestret sine oppgaver godt. Men selv om skolehverdagen tegnet et bilde av en ordentlig jente, hadde Vita sine utfordringer som ung. Mamma måtte flere ganger tilkalles av lærere for å prate om datteren rampete oppførelsen.

– Jeg var nesten litt hyperaktiv. Mor var flau, minnes Vita i dag.

For å vokse opp i en liten bygd i Latvia, byr ikke på særlig mange fritidsaktiviteter. Derfor brukte hun mye av tiden utenfor skolen på å leke sammen med sine venner, klatre i trær, løpe rundt og…knuse ting.

– Jeg var full av energi. Jeg sloss ofte med gutter, og vant, men så var jeg jente også, da, smiler 32-åringen.

Heine etter Flandern rundt 2017

Oppførselen prellet etter hvert av. Som tenåring begynte unge Vita å drømme om et opphold i utlandet, og på et tidspunkt sto valget mellom Norge og USA.

Valget falt på Vest-Agder og Kvås folkehøgskole. En kristen skole som ble nedlagt i 2006, men hvor hun rakk å forelske seg i både landet og en gutt.

Carl Fredrick Heine fant tonen med jenten fra Latvia. Og etter hvert som året var omme, bestemte Vita seg for å bli værende i Norge i stedet for å dra tilbake til Latvia hvor hun hadde universitetsplass.

Ferden gikk til Carl Fredricks hjemby, Bergen. Her begynte Vita sin utdanning som aktuar. Det vil si forsikringsmatematiker, som går ut på å analysere finansiell risiko for forsikringsselskaper. Heine skal med andre ord få god bruk for matematikk-kunnskapene.

Kulturforskjellene

Som sykkelrytter beskrives Vita Heine som en fighter av de sjeldne. Frem til 2017 ble hun trent av Knut Bøe, bergenseren som også styrte spakene i arbeidet rundt det eminente talentet, Bjørn Stenersen. Og Bøe trekker faktisk paralleller mellom de to ”bergenserne”.

Treningsviljen og disiplinen er noe veteranen kjenner igjen hos norgesmesteren fra 2016 og 2017. Også tidligere trener Marit Sælemyr, og nåværende Morten Mørland, mener Heine skiller seg ut med sin ekstreme råskap og seriøsitet i treningsarbeidet – ingen snarveier tas. Egenskaper Heine drar meg seg fra sin bakgrunn i Latvia.

For på samme måte som hun fikk kultursjokk da hun kom til Norge for første gang, har hun også lagt merke til kulturelle forskjeller innen treningen hvis hun sammenligner seg selv med enkelte norske utøvere.

– Når man er yngre, tror jeg man må jobbe hardere i Latvia enn i Norge. Bare det å jobbe hardt på skolen for eksempel. I tillegg er det flere i Latvia som må begynne å jobbe tidlig for å ha råd til å kjøpe seg PC og mobiltelefon.

På den måten tror hun dette kan vises igjen på sykkelsetet.

– Du ser jo blant noen av kontinentalguttene i Norge som er fulltidssyklister, at de gjerne ikke er superseriøse. Det er en grunn til at de ikke kommer seg videre. Når jeg er på treningsleir og skal ha en økt på fem timer, så sykler jeg fem timer. Andre skal kanskje ha en 40 minutters kaffepause. Slike ting tror jeg betyr mye.

Samtidig understreker hun at ikke hele den norske kulturen er slik. Hun har mang en gang latt seg imponere over norske råtasser som prioriterer syklingen først – det med enkle, men effektive kår.

– Ta Kristoff for eksempel. Selv om han er en av verdens beste, sitter han i en mørk garasje på rulle han også. Det er ikke noe fancy greier, sier Heine.

Heine på toppen av podiet under NM 2017.

En krevende utøver å trene

Og det er med enkle kår Heine har kjempet seg til toppen også. Nå har riktignok Kristoff fått seg nytt hus med eget treningsrom – langt mer eksklusivt enn fra tidligere år. Men Heine kan foreløpig ikke sammenlignes med Kristoffs målestokk i internasjonal skala. Ikke ennå.

Hennes første møte med verdenseliten kom 2013 da hun for egen regning dro til VM i Toscana i 2013. På tidspunktet var hun fortsatt ikke norsk statsborger, men i hjemlandet satset man ikke særlig på kvinnesykling.

Den håpefulle ringte likevel til det latviske forbundet med et tilbud om å dra for egen regning, og fikk sitt ja. Bergen Cykleklubb var behjelpelige og stilte med støtteapparat, deriblant Sælemyr.

Resultatmessig var ikke verdensmesterskapet mye å rope hurra for, men en 39. plass på tempoen og et ikke fullført landeveisritt, ga likevel Heine et bilde på hvor lista lå.

I påfølgende år skal hun jobbe steinhardt for å nå toppen. Det gjerne på egenhånd. Hun er den soleklart beste kvinnelige syklisten i Bergen CK, og i rittene må hun klare seg helt på egenhånd.

Derfor ble det også ekstremt mange angrep, det beste og nesten eneste verktøyet for å tukte etablerte lag som CK Victoria og Team Hitec Products. Fra august 2014 får hun betalt for strevet og skriver kontrakt med sistnevnte etter å blant annet ha kjørt seg til en sterk sjetteplass sammenlagt i Tour de Bretagne Féminin samme sommer.

– Du ser jo blant noen av kontinentalguttene i Norge som er fulltidssyklister, at de gjerne ikke er superseriøse. Det er en grunn til at de ikke kommer seg videre. Når jeg er på treningsleir og skal ha en økt på fem timer, så sykler jeg fem timer. Andre skal kanskje ha en 40 minutters kaffepause. Slike ting tror jeg betyr mye.

Sesongenes løp vitner om en rytter i utvikling. Når vi skriver 2017 er Vita Heine regjerende norsk mester i både fellesstart og temposykling for andre året på rad, og i år tok hun det attpåtil med sykdom i kroppen. Ingen av hennes trenere så langt vil imidlertid karakterisere Heine som noen enkel utøver å trene.

– Hun er komplisert som person og spør gjerne mye i treningsarbeidet, forteller Knut Bøe.

Også Sælemyr og Mørland tegner et bilde av en rytter som er krevende å veilede – en utøver som graver mye og stiller kritiske spørsmål til hvorfor man velger å gjøre ting slik man gjør.

– Jeg tror nok det har med usikkerheten å gjøre, som følge av at hun begynte sent, sier Bøe, og får støtte fra Mørland.

– De fleste gode utøvere kjennetegnes av det: At de er nysgjerrige på hvordan de utvikler seg – de er sjefen i eget prosjekt. Det er de som skal bli gode på sykkel, ikke treneren. Så det er veldig bra med Vita, at hun er nysgjerrig både når det går bra og dårlig, forklarer Mørland.

Et veiskille

Oppskriften har gitt suksess. Beinhardt arbeid over tid, med en råskap i bunn, har ført Vita Heine til toppen av norsk sykkelsport.

Nå gjenstår det hardeste arbeidet for å nå drømmen, nemlig å bli best i verden. Personlige årsaker førte til at Bøe trakk seg ut av treningsarbeidet, men inn kom Mørland til 2017-sesongen.

Det første Heine spurte sin nye trener om var: ”Hva skal til for å vinne VM i Bergen?”

Til nå hadde hun bevist sin kapasitet, men ble frakjørt da bakkene ble for bratte og harde. Bergen-løypa bærer som kjent preg av denne type bakker, og det er nettopp dette som har vært fokusområdet i inneværende sesong. Styrketrening ble implementert i større skala, noe som foreløpig har gitt resultatene man håpet på.

Før NM fortalte Mørland til Sykkelmagasinet at mesterskapet i Stjørdal ville bli en foreløpig pekepinn på om de er i rute. Resultatene taler for seg selv.

Skulle Heine gå hen og vinne VM i Bergen, vil det likevel anses som en sensasjon. Hun har fortsatt kun syklet som proff i litt over tre år, og har fortsatt et stykke opp til heltidsutøverne som vinner de største rittene.

Heine i aksjon under OL i Rio.

Høsten 2017 blir på mange måter en viktig tid for bergenseren. Kvinnesykling er som kjent en lite lukrativ idrett, og som mange andre må Heine jobbe ved siden av.

For øyeblikket er hun ansatt i 50 prosent stilling i Tryg. De resterende 50 har hun permisjon fra jobben for å studere, og etter VM er permisjonen over. Det betyr at hun kan måtte finne seg i å gå tilbake til 100 prosentstillingen i Tryg, men det lar seg ifølge Heine ikke kombinere med all reisingen som syklingen fører med seg.

Derfor står hun nå ved et veiskille. Hun tviler på at hun legger sykkelen på hylla, men vil heller ikke kutte båndene til arbeidslivet. Det kommer strengt tatt en hverdag også etter sykkelkarrieren for 32-åringen (fyller 33 i november 2017).

– Det er vanskelig. Hadde jeg vært yngre kunne jeg gått all in, men det er et økonomisk spørsmål også her. Det går an å leve billigere, men da må også mannen min støtte meg mer økonomisk. På den andre siden er sykling en sårbar karriere. La oss si at jeg sier opp jobben og satser 100 prosent sykkel, men krasjer stygt og ødelegger alt jeg har satset?

Heine blir bekymret i blikket når hun spekulerer på hva høsten skal bringe.

Hun innrømmer at hun må bruke energi på å finne ut hva hun vil før VM går av stabelen. Skal ti års kamp for å nå toppen avbrytes når hun har vært nærmere enn aldri før, eller skal hun trosse det sikre og fortsette sin intense krig med de andre verdensstjernene?

Som hennes tidligere og nåværende trener sier: Vita er smart. Veldig smart. Aller først handler det om å få omsatt alt arbeidet til størst mulig suksess i Bergen.

Deretter skal kommer valget om hun skal være matematiker eller syklist.

Dette intervjuet sto på trykk i Sykkelmagasinets spesialutgave om VM i Bergen.

Utgave 4 er klar!

I denne utgaven, som er tilgjengelig fra torsdag 25. august, er Sondre Holst Enger er vår profil, mens Sven Erik Bystrøm, Jasper Stuyven og Vita Heine er spennende intervjuobjekter.

Du finner også analyser av Tour de France-prestasjonene til Alexander Kristoff, Edvald Boasson Hagen, Sondre Holst Enger og Vegard Breen.

Mads Kaggestad kommenterer rittsikkerhet, et svært aktuelt tema som volder mye hodebry i sykkelsporten om dagen. Vi har gjort en større analyse av hva som forårsaker stygge ulykker som da belgieren Antoine Demoitié døde.

Hjertespesialisten Stein Ørn forteller deg hva som skjer med hjerte ditt når du sykler og hvilke faresignal du bør være obs på under trening.

Eks-proff og topptrener Atle Kvålsvoll har skrevet et gjesteinnlegg om hvorfor unge syklister ikke bør være avhengige av watt- og pulsmålere når de trener.

Sykkelmagasinets produkttestere har syklet Tour de Transalp. Les reportasjen fra det majestetiske eventyret.

I våre faste spalter finner du selvsagt nye blogginnlegg fra Kristoffer Skjerping, Sindre Lunke og Gunn Rita Dahle-Flesjå, mattips fra velochef Henrik Orre og en test av sykkelbriller.

Bli abonnent her!

Er det verdt det å satse?

Tusenvis av treningstimer lagt ned, store summer penger og nedprioritering av et tradisjonelt ungdomsliv. Er det verdt det?

Continue reading «Er det verdt det å satse?»