«Jeg vet at jeg aldri vil være en kaptein her, men jeg er likevel fornøyd». Skal du gå i utbrudd i WorldTouren, trenger du velsignelsen til Tim Declercq. Hvis ikke kan du banne på at 30-åringen kjører deg inn igjen.
Da jeg var på fotballtur til England for å se favorittlaget mitt Liverpool spille på Anfield for første gang, våren 2002, var det ’Arthur the Doorman’ som formidlet billettene fra sin post i døra på den lokale puben. Etter hvert som sesongkortinnehaverne som ikke skulle på oppgjøret mot Charlton Athletic tok kontakt med Arthur, tok det ikke lang tid før han formidlet billettene videre mellom hendene på tre mer enn takknemlige nordboere.
Den internasjonale sykkelsporten har også dørvakter som infiltrerer den fremre delen av hovedfeltet. Til forskjell for rollen Arthur hadde på den lokale puben på Merseyside, dreier det seg her ikke hvem som skal få innvilget inngang på stedet – men snarere tvert imot: Hvem skal få lov til å slippe ut, eller mer presist; stikke av gårde.
Under fjorårets Tour de France steg debatten om hvor langt ’The Marshalls of the Peloton’ skal ha lov til å gå i iveren etter å komponere det ideelle bruddet. Først var det Kasper Asgreen som skubbet Cees Bol ut på veiskuldra etter at Deceuninck-QuickStep-laget åpenbart mente at vinduet (for utbryterne) nå var lukket. Deretter mottok storlagene QuickStep (Yves Lampaert) og Jumbo-Visma (George Bennett) både sveitserfrancs, tidsstraff og minuspoeng i retur etter at Chad Haga (nok en Sunweb-rytter) fysisk ble blokkert da han ønsket seg noen timer ekstra i TV-ruta.
En Suksessfaktor
Belgiske Deceuninck-QuickStep har vært det mestvinnende laget innen WorldTouren hvert eneste år siden 2013. Det betyr også at hjelperytterne deres er nødt til å holde de konkurrerende lagene i hovedfeltet i et slags jerngrep for å sette opp egne, angrepsvillige ryttere i de beste posisjonene når det hele skal avgjøres.
I spissen for den defensive strukturen i laget, er det ofte Tim Declercq som er sjefen. Gjennom vårklassikerne er ansiktet og kroppen til den 190 centimeter lange 30-åringen fra Leuven godt synlig i TV-ruta der han krummer kroppen for å tyne de siste kreftene ut etter 10-15 mil som trekkdyr i front av hovedfeltet.
Den lojale arbeidsetikken hans har gitt ham det lite glamorøse tilnavnet ’Traktoren’. Overfor Sykkelmagasinet beskriver sportsdirektør Tom Steels ham som en ´énmannshær’. Den rolige, vennlige kjempen er akkurat hva QuickStep trenger for å sette sin egentlige agenda ut i live. Declercqs posisjon der fremme er en ulv i fåreklær-taktikk som langt på vei er perfeksjonert:
«Vi trenger en rytter som han,» forteller Steels «Tim er veldig viktig for oss. Det er ikke så mange ryttere som har kapasiteten til å gjøre dette dag ut og dag inn. Vi er nødt til å legge et høyt tempo for dagen, for det legger også press på bruddet.»
Steels sier at fartsholdinga til Declercq er en av nøklene bak lagets suksess, fordi: «Du ikke kan vinne dersom alle i utbruddet ikke blir kjørt inn.
Et utsagn det ligger en skremmende presis logikk bak.
En Trofast Traktor
Under møtet med Sykkelmagasinet forteller Tim om oppveksten sin i Izegem, vest i Flandern. Som 12-åring begynte han som så mange andre belgiske barn å sykle aktivt.
«Det er mange syklister i det området. Jeg befant meg vel cirka 10 kilometer unna Patrick Lefevere (fra Moorslede) og 15 kilometer unna service course,» sier Declercq og snakker om lagets hovedbase i Wevelgem.
Det var Johan Museeuw som framfor alt var mannen som fikk tankene til unge Tim til å pense over mot sykkelsporten. Som alle andre unggutter var målet selvsagt å vinne sykkelrittene han stilte opp i. Etter hvert innså han det som alle andre visste: At en traktor er en god og trofast arbeidshest, men at diesel aldri vil bli et like spektakulært drivstoff som andre Formel 1-biler durer rundt på.
«Jeg ble hentet til dette laget for å utføre denne jobben. Jeg har alltid sagt at jeg er god til dette, og det er kanskje jobben jeg utfører aller best: Å sykle lenge tett oppunder maksnivået. Det er noe jeg takler godt. Det er ikke sånn at det aldri dukker opp noen sjanser for min del. Jeg er veldig glad for å være en del av dette laget. Jeg vet at jeg aldri vil være en kaptein her, men jeg er likevel fornøyd,» sier han.
Det er etter at rittdirektøren vifter med flagget som markerer at rittet offisielt har startet, at den viktigste delen av arbeidsdagen starter for Declercq. De fleste skjønner nok at hvis du lar typer som Thomas De Gendt, Mads Pedersen, Sep Vanmarcke og Stefan Küng danne dagens brudd, så ser du dem ikke igjen før én av dem har passert målstreken før deg. Men i samtalen vår med Declercq forklarer han oss også andre aspekter ved å gjøre jobben som en slags sheriff i front av hovedfeltet.
I denne fasen av rittet foregår det mye kommunikasjon internt i lagene. Sportsdirektørene i følgebilen sitter med listene bak i bilen og hyler ut dersom det er ryttere på vei framover som potensielt er truende i sammendraget eller noen av de andre konkurransene. Følgelig heves tempoet i front av feltet betraktelig, og utbryterne blir som oftest kjørt inn.
«Tim er en enmannshær»
Det vil også ligge strategiske vurderinger med hensyn til hvem som prøver å gå, eller lar være, i dagens utbrudd. Etappeprofilene vil ofte være avgjørende. Altså vil ikke lag som har ambisjoner i en eventuell massespurt være på offensiven.
Declercq forteller at han også gjør en vurdering når det gjelder hvilke lag som er kapable til å samarbeide med QuickStep underveis på etappene.
«Vi håper at noen av lagene som vi forventer at blir med å taue med oss ikke går i bruddet, slik at de kan hjelpe oss senere. Vi vil heller ikke ha for mange ryttere eller for gode ryttere i bruddet, hvis det er mulig. Det er i hvert fall det ideelle scenariet. Vi gjør så en beregning av hvor sterke vi tror bruddet er og hvor sterke vi er når vi skal holde dem på en avstand vi tror er mulig å hente inn. Og så håper vi selvsagt at også andre lag støtter oss.»
Dersom Declercq blir sittende å jobbe helt på egenhånd, betyr det vanligvis trøbbel. Der framme kan det gjerne sitte en fire-fem ryttere som rullerer på tauejobben i front. Da kan man jo tenke seg til at det er vanskelig for én ryttere bak der å gjøre fortere enn de fem i front.
Steels peker også på at kvaliteten på rytterne i WorldTouren har hevet seg betraktelig over tid. Ryttere som grovt sett har den samme kunnskapen, utstyret og treningsmengdene, vil det ikke skille mye imellom rent kvalitetsmessig.
«Jeg liker å si at Tim er en énmannshær,» sier Steels «Han kan virkelig kjenne på kroppen hvor hardt han trenger å sykle for å kjøre inn bruddet. I dagens sykkelsport, dersom bruddet får lov til å gå, så er det vanligvis veldig gode ryttere som sitter der. Det er ikke så enkelt som at man kan si at om de er nede i ett minutts forsprang ved 10-kilometersmerket, så er det hele over. Du er nødt til å være tett på dem, og legge dem under press, ellers går de hele veien inn.»
QuickStep-laget er som regel fartsholderne i hovedfeltet. Det er en trend at snittfarten i feltet øker og øker, presumptivt fordi lagene optimaliserer alle de lovlige sidene av sykkelsporten.
Den 17.-etappen i årets Vuelta a Espana var 220 kilometer lang. Etappeutviklingen ble veldig frenetisk ettersom det var mye sidevind den dagen, og det som i utgangspunktet skulle være en flat og ukomplisert affære, ble utspilt som en slagscene fra de krigsherjede Ardennene. Snittfarten var på utrolig 50,63 kilometer i timen. Den raskest kjørte etappen på over 200 kilometer noensinne.
På slike dager kommer ofte ’The Wolfpack’ til sin rett. I Guadalajara kunne Philippe Gilbert strekke armene triumferende over hodet. Selvsagt godt hjulpet av lagkameratene sine, deriblant Declercq underveis.
Etter at England ble slått ut av Tyskland i semifinalen under fotball-VM i 1990, uttalte Gary Lineker det som nå er et berømt sitat og en slags sannhet: «Fotball er et enkelt spill. 22 menn jager ballen i 90 minutter, og tyskerne vinner alltid.» Med 70 seirer i fjor kan man lage et lignende sitat når det gjelder landeveissykling og QuickStep.
Den snille kjempen fra Leuven fikk sjansen under Le Samyn og dundret inn til 7.-plass etter å ha virket svært sterk underveis. Seieren holdt det belgiske laget selvsagt internt, da Florian Sénéchal fikk sin hittil største dag på sykkelen. Vi ber Steels vurdere kvaliteten på Declercq og spør ham hvorfor han ikke bare finner seg et annet lag å sykle for?
«Jeg tror rollen han har her passer ham bra. Det som på et fotballag: Du har forsvarsspillere og du har angripere. Det er det samme på et sykkellag. Jeg mener han i den rollen han har, er en av de beste som finnes. Det kler egenskapene hans. Hvis han hadde byttet lag og rolle, tror jeg ikke egenskapene hans hadde kommet til sin rett på samme måte selv om han er såpass sterk. For oss er verdien der. I tillegg tror jeg det gir ham en tilfredsstillelse å være med på et lag som vinner. Det gir en god følelse. Det er en vinn-vinn-situasjon for ham.»
QuickStep til jeg dør
Tilbake på Anfield denne høstdagen for snart 18 år siden, hyller jeg og min kompis Liverpool etter 2-0 over Charlton og scoringer av Vladimir Smicer og Michael Owen. Det er selvsagt målgjørerne som får mesteparten av oppmerksomheten fra journalistene etter seieren, som sendte laget på toppen av tabellen foran erkerivalene Manchester United. Ikke like mye oppmerksomhet blir det for stopperparet Sami Hyypiä og Stephane Henchoz, definitivt et av de bedre på årevis, men hvordan hadde matchen endt om de ikke hadde gjort jobben sin?
Dét svaret får vi aldri, men det Steels har rett i er at likhetene mellom sykkelsporten og fotball ikke er helt ulikt når det gjelder å bygge lagfølelse og finne typene som kompletterer hverandre.
Declercq har skjønt at han aldri kan følge en rytter som Philippe Gilbert opp motbakkene, og har slått seg til ro med at hans viktige bidrag i stedet dukker opp i den tidlige fasen av rittet. Gjør det ham noe mindre viktig, eller drømmer han fremdeles om å finne lykken andre steder?
Svaret er et definitivt nei. Hvorfor ikke?
«Fordi jeg trives mye bedre i QuickStep,» svarer Declercq «Det er det beste laget i verden. I et annet lag kunne jeg nok kanskje ha kjørt mer for egne muligheter, men det hadde uansett vært veldig vanskelig å vinne ritt. Jeg foretrekker heller å hjelpe andre.»
«Hvor lenge blir du i Quick Step?»
«Jeg håper karrieren ut.»
«Foran feltet?»
«Det er jobben min.»
