Ble verdensmester for tredje år på rad da storfavoritten sprakk

TEKST: Knut Andreas Lone FOTO: Pressesport


Duellen i sykkelkross-VM mellom Mathieu van der Poel og regjerende verdensmester Wout Van Aert har vært antesipert lenge. Førstnevnte har vært totaldominerende denne sesongen og vunnet omtrent alt av rittene han har stilt i. Deriblant syv av ni verdenscupritt, hvor han også tok sammenlagtseieren.

Prestisjen i å vinne årets sykkelkross-VM ble heller ikke mindre av at mesterskapet ble avholdt på van der Poels hjemmebane, i velkjente Valkenburg i Nederland. Med seire i de to siste verdenscupene virket han å være klar for å vippe Van Aert, som har vunnet de to siste årene, av tronen.

Mens van der Poel har kjørt mye ritt og prestert på toppnivå hele sesongen har Van Aert hatt en litt annen tilnærming, og prestert mer ustabilt. I verdenscupåpningen i Iowa, hvor van der Poel vant, ble belgieren nummer 14, men har sakte men sikkert bygget opp formen, og i desember vant han den femte og sjette verdenscuprunden.

Tidlig trøbbel for van der Poel

Forholdene som ventet rytterne søndag var brutale. Mye regn hadde ført til en rundløype bekledd hovedsakelig av gjørme, noe som gjorde rittet svært krevende. Rundløypen var uten noen hindere, men med en del løpepartier. Ut fra start var det som forventet van der Poel som tok initiativet. Duoen skilte seg raskt ut og alt lå til rette for den duellen publikum forventet.

Det ble imidlertid tydelig fra start av, at van der Poel var ukomfortabel i løpedelene, som også er hans svakhet i forhold til Van Aert. Mens belgieren hadde et godt steg, var det langt mer kronglete med nederlenderen. Etter hvert tok også Van Aert over initiativet i front.

Han holdt likevel godt følge, men ut på den andre runden begynte det å gå tråere for ham. Etter noen glipper i løpebakkene og i gjørmen var det plutselig en betydelig luke opp til 23-åringen.

Den luken maktet aldri van der Poel å tette.

Utilnærmelige Van Aert

Van Aert så seg aldri tilbake og holdt fokuset oppe hele veien, selv etter å ha opparbeidet seg en behagelig ledelse. van der Poel fortsatte å tape og luken ble etter hvert over to minutter.

Belgieren kjørte teknisk perfekt og gjorde ingen feil underveis. Dermed ble det en klar seier og hans tredje verdensmestertittel på rad, en bragd bare fire ryttere har klart før ham.

– Jeg følte meg sterk på den andre runden. I starten var det en stor utfordring å følge Mathieu. Jeg visste at den vanskeligste delen for meg var å følge ham på den første runden. Etter det visste jeg at jeg hadde en god mulighet på den andre runden. Jeg fikk umiddelbart en god luke. Jeg var i en rytme som jeg kunne holde resten av rittet, fortalte Van Aert i seiersintervjuet.

van der Poel mobilsererer

For verdensmesteren fra 2015, vokste bare problemene utover. Michael Vanthourenhout kom opp til ham og kjørte etter hvert fra ham, i det luken nærmet seg to minutter.

Like før man tok fatt på den syvende og siste runden fikk han besøk av nok en belgier, da Toon Aerts tok ham igjen. Nederlenderen viste imidlertid stor mental styrke og kjørte en sterk sisterunde. Ikke bare parkerte han Aerts, men han knappet også godt inn på Vanthourenhout, men maktet ikke å ta ham igjen. Dermed ble det bronsemedalje på 23-åringen.

– Jeg gjorde ikke mange feil. Wout var langt over alle andre i dag. Mentalt var det veldig vanskelig å komme her med mål om å bli verdensmester og så innse allerede på den andre runden at det ikke kommer til å skje. Det var mentalt tøft. Publikum, som var veldig bra publikum, fikk meg gjennom de tunge øyeblikkene i dag.

(artikkelen fortsetter under)

Tung dag for flere forhåndsfavoritter

I kvinnenes sykkelkrossritt lørdag var det forventet en langt mer åpen kamp om medaljene, men flere av forhåndsfavorittene falt igjennom i den tøffe løypen.

Verdensmesteren fra 2016, Pauline Ferrand-Prévot, slet med ettervirkningene etter en stygg velt forrige helg, mens syv ganger verdensmester Marianne Vos var langt unna sitt beste.

Dermed var det åpent for Sanne Cant til å ta tidlig iniativ. Etter å ha ligget noen posisjoner i bakgrunnen i starten tok hun ledelsen på slutten av den første runden.

Den regjerende verdensmesteren, som sikret verdenscupseieren forrige helg, hadde en ledelse på drøyt ti sekunder til forfølgerne, ut på den andre runden.

Amerikansk veteran utfordrer

I tredjeposisjon ut på den andre runden fulgte amerikanske Katie Compton. 39-åringen er trolig på tampen av karrieren og jaktet sitt første VM-gull. Tidligere har hun sølv fra 2013, da VM ble avholdt på hjemmebane i Louisville, Kentucky.

Den amerikanske veteranen tok opp jakten på Cant på den andre runden og kjørte seg opp til belgieren. Snart ble det også tydelig at kampen om seieren kom til å stå mellom duoen.

Cant viste finesse i de tekniske bitene av løypen, hvor hun skapte trøbbel for Compton, men den amerikanske jenta slo tilbake. Ut på den siste runden var hun i ledelsen med åtte sekunder tilbake til Cant, som virket å være på defensiven.

Intens kamp om seieren

27-åringen slo imidlertid tilbake i de tekniske bitene av løypen og sykkelbyttet tidlig på den siste runden viste seg å være avgjørende. Cant gjorde et effektivt bytte og dro med seg momentumet. Compton mistet litt fart under byttet og på vei ut igjen dro Cant forbi.

På den siste biten var hun klart best og sikret seieren med god margin, 16 sekunder foran Compton.

– Løypen var virkelig hard, den hardeste jeg noen gang har kjørt. En liten feil… Det var ingenting over. Vi måtte løpe mye. Beina mine eksploderte, fortalte hun etter å blitt verdensmester for andre år på rad.

Belgieren sa også at hun var litt lei seg på Comptons vegne og at hun også hadde fortjent tittelen. Amerikaneren hadde også bare superlativer å komme med til sin overlegne konkurrent.

– Hun er trolig den sterkeste og mest velbalanserte verdensmesteren vi har hatt. Hun vinner i sand, hun vinner i gjørme, hun vinner i raske løyper. Hun vinner tidlig i sesongen, hun vinner sent i sesongen, roste hun i intervju med VeloNews.

Nederlandske Lucina Brand tok tredjeplassen.

Fjern alt som heter aldersklasser

Skaperne bak Superpokal har opplevd eventyrlig vekst de siste årene, men ser nå noen mørke skyver sive inn over kross-miljøet i Norge.

TEKST: Thomas Larsen Røed FOTO: Marius Nilsen

 

Vi startet på Voldsløkka i 2013. Sykkelkrossen var i ferd med å få en liten renessanse i Norge. Men vi savnet et lavterskelritt her i Oslo.

Så vi inviterte noen venner, møtte opp på morgenen, stakk løypa og kjørte løp. Vi var rundt 30 stykker, det var stor moro og relativt enkelt. Vi var vel fem-seks stykker som arrangerte, og deltok selv alle mann.

Året etter giret vi opp. Kalte det Superpokal og gjorde hele arrangementet hakket proffere. Da forsto vi at dette kunne være gøy å se på for publikum, og siden har mye handlet om å skape et kompakt arrangement som trekker tilskuere. Brått ble Superpokal det viktigste rittet å sykle her i landet – ved siden av NM.

Følelsen av å sykle med hundrevis av heiende tilskuere er fantastisk – noe mosjonister sjeldent får oppleve – og derfor sitter bråtevis av syklister og oppdaterer påmeldingssiden klokken tolv på en torsdag for å sikre seg en plass før det blir utsolgt.

Vi gir en opplevelse på Voldsløkka, og da går det prestisje i å vinne for eliten også – spesielt når vi er sykkelkross-nerder og legger stoltheten vår i å sette den kuleste løypa i landet. Så vi har vært utsolgt hvert år, og gradvis økt profesjonaliteten på arrangementet.

Truer interessen

I år hadde vi 150 påmeldte fordelt på to startpuljer, og rundt 6-700 tilskuere i løpet av dagen. Men jeg ser også at interessen i NC er noe dalende.

Det var flere på start da jeg syklet aktivt i 2014. Det er synd, men forståelig. Å drive med kross er latterlig gøy, men også krevende. Når cupen spres som den gjør og formatet gjør at mange klasser starter med 2-3 på streken, mister man noen viktige elementer.

Det skal være 50 nervøse syklister på start, livredde for å havne bak i leksa – det er da det blir spennende både å sykle og å se på.

Får alle plass på første rad og nivåforskjellene er store kan man like gjerne dele ut plasseringene på forhånd – og hvem gidder å se på det?

Mitt tips er å fjerne alt som heter aldersklasser. Kjør A-heat, B-heat osv. Lag kompakte arrangementer som gjør at de som sykler de første puljene gidder å se eliten sykle til slutt, for de færreste gidder å vente tre timer etter de har syklet for å se de beste. Skrytemulighetene er tynne over å ha kommet på podiet når det er to til start i puljen.

Om det ikke skjer noe frykter jeg at cupen ikke vil overleve, og da ser det mørkt ut for sykkelkross i Norge.

Miljøet må vokse

Jeg håper det tar seg opp igjen. Det satses blant de beste, men uten bredden blir det ikke arrangementer og rekruttering. Nå skal vi evaluere vårt arrangement internt og bestemme oss hva vi gjør fremover.

Vi begynner å nærme oss toppen i hva det er mulig å trekke av både deltagere og tilskuere sånn situasjonen er nå, så spørsmålet blir om vi skal fortsette å gjøre det samme eller utvikle oss i en retning.

Hvor det blir er for tidlig å si, men jeg håper på et voksende krossmiljø i Norge de neste årene.

– Hovedmålet er å leve av å være syklist

TEKST & FOTO: Sindre Mohr

Hei, kjære leser. Mitt navn er Sindre Mohr og det neste året skal jeg være fast blogger hos Sykkelmagasinet. Før jeg starter å blogge om alt mulig rart er det greit å fortelle hvem jeg er.

Som syklist satser jeg på cyclocross, selv om jeg ofte er å se i både landevei og terrengritt. I løpet av mine 15 år på sykkelsetet har jeg opplevd mye. Som junior har jeg syklet verdenscup i cyclocross og senest denne høsten ble jeg invitert til å sykle UCI-ritt i Kina.

Hovedmålet som syklist er å en dag kunne leve av det, enten som proff-rytter eller med støtte fra personlige sponsorer. Samtidig har jeg mål om å skape interesse for cyclocross blant den yngre generasjonen. Når jeg har tid prøver jeg alltid å bidra på rekrutt-treningene i klubben, Stavanger SK.

For de av dere som kjenner meg er det ganske tydelig hva fritiden min brukes på. Når jeg ikke løper rundt i skogen med sykkel på ryggen er jeg å finne ute ved havet med fiskestang i hånden.

Det hadde ikke overrasket meg om jeg i løpet av 2017 har flere timer med fisking enn trening. Jeg har gjerne et litt for sterkt konkurranseinstinkt til å la fisken vinne, dermed blir det mange «siste kast» før jeg klarer å gi meg.

Heldigvis er det litt i kaldeste laget å fiske på vinteren slik at jeg får tid til litt trening og ritt.

Da sykling er en relativt dyr idrett kreves det også midler for å kunne styre på. Frem til i år har Mohr Sykkelverksted vært min måte å dekke mye av utgiftene. Sykkel-fiksing etter behov er lettere i en travel hverdag enn å jobbe i kassa på Kiwi.

Med eget merke (Keepus) blir det også langt rimeligere å drive med sykling. Sammen med diverse sponsoravtaler er jeg utrolig takknemlig for at jeg kan styre på med sykling.

Fremover vil jeg skrive om mye forskjellig og planlegger innlegg minst én gang i måneden. Har du noe du lurer på eller vil at jeg skal skrive om kan du kontakte meg på mail.

Hvis du ikke klarer å vente 1 måned mellom hvert blogginnlegg kan du følge meg på disse plattformene:

Instagram: @sindrereidar

Snapchat: sindremoho

Youtube: youtube.com/channel/UCFOLDTbeU5hrkbnRq5WfVaA?

Twitter: @SReidar