Continue reading «Sagan vant Gent-Wevelgem, Kristoff hektet av i Kemmelberg»
Tekst: Espen J. Lee Foto: Speedcraft
De nye solbrillene fra 100 % Speedcraft, som Peter Sagan har tatt i bruk denne sesongen, er utstyrt med magneter på nesen.
Ifølge produsenten skal det forstørrende nesestykket utvide neseborene og bedre pustingen.
De runde magnetene er levert av AC Beathing Systems, et firma som ellers jobber innenfor friidrett, motocross og vinteridretter. Magnetene festes på huden ved hjelp av klisterlapper som leveres med brillen.
Speedcraft sin Air-modell forbedrer oksygentilførsel på flere måter. Økt plass mellom ansikt og brille er lagt inn, samt en to millimeter tykk, sekskantet sylinderformet linse som reduserer dugg.
Dette kommer i tillegg til 100% UV-beskyttelse, inkludert UVA, -B og –C, samt en hydrofobisk overflatebehandling som virker avstøtende mot skitt og vann.
Sagan brukte brillene da han vant to ganger i Australia tidligere denne sesongen. Den regjerende verdensmesteren har blitt sponset av 100% Speedcraft i flere år og har ofte på seg motocross-briller når han gir intervjuer.
TEKST: Knut Andreas Lone FOTO: EPA/Dan Peled.
Det er mange dynamikker og tilnærminger til sykkelsesongen som har endret seg drastisk det siste tiåret. Mens det tidligere var vanlig å ha en roligere inngang til sesongen, gir man nå full gass fra første tråkk. Allerede fra midten av januar rulles WorldTouren i gang, noe som betyr umiddelbar jakt på viktige World Tour-poeng.
Når de sedvanlige bildene av sykkelryttere som holder babykenguruer og koalaer, er det et sikkert tegn på at sykkelsesongen straks er i gang. Tour Down Under har lenge vært fast markering som starten på den internasjonale kalenderen. Rittet feirer i år jubileum, med den 20. utgaven av rittet og markerer seg med en profilert startliste og tøffere rute.
Damene har allerede unnagjort sin utgave, som var den tredje i rekken. Emilie Moberg var eneste norske på startstreken og for sitt nye, danske lag Team Virtu Cycling Women viste hun fin form, med en femte- og sjetteplass på henholdsvis første og fjerde etappe. Rittet ble vunnet sammenlagt av australske Amanda Spratt (Mitchelton-Scott).
Før sykkelsportens utbredelse på andre kontinenter, var det gjerne lange sykkelbukser, vinter- og regnjakker, og varme hansker som gjaldt, når man innledet sesongen på europeisk jord. Men siden Tour Down Unders oppstart i 1998, har det kommet en rekke alternativer. Nå har man det australske etapperittet, like etter går Vuelta a San Juan i Argentina, og i starten av februar går det slag i slag med Dubai Tour, Abu Dhabi Tour og Tour of Oman (tidligere også Tour of Qatar) på den arabiske halvøy.
LES OGSÅ: Tour Down Under: Mye mer enn en treningsleir
Dette gir rytterne muligheten til å innlede sesongen i et stabilt og varmt klima, og dermed sikre seg bedre effekt av rittene og gjerne unngå sykdom. I Australia har man valgt å legge opp til en løype som innbyr til offensiv kjøring, og ikke ha for langdryge etapper. Mens man i rittets tidlige år hadde lengre etapper, har man nå justert lengden ned til omkring 150 kilometer per etappe, og rytterne har vist mer vilje til å lage sykkelritt.
Med etapper for både sprintere, puncheurer, klatrere og klasikkerryttere, har Tour Down Under blitt et kjærkomment valg for mange i feltet, som et strålende alternativ for å gjenfinne rittformen.
I starten av rittets historie var det kjent som et ritt for spurterne, men i følge med ProTour-status i 2008, begynte man etter hvert å gjøre det til et mer allsidig ritt. Til 2009-utgaven la man inn en ekstra forsering av Old Willunga Hill, og i senere utgaver har man i tillegg lagt avslutningen til toppen av bakken, i stedet for å kjøre ned fra den, som var tradisjon tidligere. Fra og med 2012-utgaven har det alltid vært to etapper for sammenlagtrytterne, med toppfinishen på Willunga, samt en tøff etappe enten til Campbelltown (Corkscrew-bakken) eller stigningen opp til Paracombe.
I tråd med rittets evolusjon, fra sprinternes paradis til en mer allsidig utgave, har man i år igjen piffet opp løypen. Aldri tidligere har det vært to, påfølgende bakkeetapper, men det blir det i følge med rittets jubileum. I tillegg til den 2. etappen, fra Unley til Stirling, som er en kupert haikjeft for puncheurene, skal rittet avgjøres på den 4. og 5. etappen.
Den fjerde etappen er relativt kort og går over 128 kilometer mellom Norwood og Uraidla. Med 15 kilometer til mål går man inn i Norton Summit Road, som er 5,8 kilometer lang, med en gjennomsnittlig stigning på drøye 5 prosent. Toppen nåes med omtrent syv kilometer til mål, men herfra fortsetter det å stige noe, før man går over i rullende terreng inn mot mål. Tøffest er den i bunnen, hvor det stiger med mellom 7 og 8 prosent. Her vil vi få en åpen finale, hvor det er muligheter både for klatrerne og puncheurene, samtidig som det kan være muligheter for ryttere som Peter Sagan å slite seg med. Den rullende finalen åpner også opp for taktikkeri og lurekjøring, og kan gi en intens, jevn og spennende finale.
Tradisjonen tro er det igjen duket for Old Willunga Hill (ganger to) på den 5. etappen. Den krevende bakken stiger med 7,5 prosent over tre kilometer, og er også tøffest i starten. Avslutningen er nok kjent for de fleste, og i de siste fire utgavene (!) av rittet, er det hjemmefavoritt Richie Porte som har stukket av med seieren på etappen.
Rittet avsluttes med en 90 kilometer lang etappe i Adelaide, i en 4,5 kilometer lang rundløype, som skal sykles 20 ganger.
For de australske rytterne er Tour Down Under selvfølgelig et svært viktig ritt, ettersom det er det største rittet de sykler på hjemmebane. Derfor kommer ofte mange av de hjemlige rytterne inn i rittet i relativt god form. Av de ti siste utgavene har rittet blitt vunnet av en australsk rytter ved syv anledninger, og i de to siste utgavene har alle etappene endt med hjemmeseier.
Også i år er det naturlig å se til aussiene når man leter etter favorittene.
Som nevnt, så har Richie Porte vunnet etappen opp Willunga Hill de fire siste utgavene, og han er den største favoritten også i år. Sesongen hans fikk en brå og dramatisk avslutning i 2017, da han veltet stygt ut av Tour de France. Med unntak av Japan Cup i slutten av oktober, syklet han ingen ritt inntil det australske mesterskapet for en ukes tid siden. Her ble han nummer tre på tempoen, som ble vunnet av BMC-lagkameraten Rohan Dennis. I fjor vant han også den andre, krevende etappen i rittet og tok sin første sammenlagtseier. Porte har gjentatte ganger vist at han tar rittet på alvor og kommer alltid inn i god form. I år er nok neppe noe unntak, selv om han selv har prøvd å tone ned forventningene noe.
I bakhånd har han også lagkameraten, Simon Gerrans, som har skiftet fra Orica-Scott (nå Mitchelton-Scott) til BMC, foran denne sesongen. Den rutinerte 37-åringen har vunnet rittet sammenlagt hele fire ganger.
(artikkelen fortsetter under bildet)
28-år gamle Nathan Haas har modnet inn i rollen som en dreven klassikerrytter de seneste sesongene. Den ferske Katusha-Alpecin-rytteren har hatt en rekke gode prestasjoner i kuperte ritt som Amstel Gold Race, hvor han ble nummer fire i fjorårets utgave. Nummer fire ble han også sammenlagt i fjorårets utgave av Tour Down Under, etter imponerende klatring opp Willunga Hill, hvor bare Porte var sterkere. Den tidligere Dimension Data-rytteren har en hvass avslutning, noe som taler til hans fordel på både den andre og fjerde etappen.
Jay McCarthy har også gjort en god figur i de foregående utgavene av rittet, med fjerde- og tredjeplass i henholdsvis 2016 og 2017. Han har også ekspertisen som skal til for å vinne den andre etappen til Stirling. Etappen avsluttes med en kupert rundløype rundt Sterling, som skal kjøres tre ganger. Forskjellige varianter av etappen har vært kjørt tidligere, som i 2016, men da var det fem runder i stedet. Da var det Bora-hansgrohe-rytteren som var skarpest i avslutningen og slo Diego Ulissi i kampen om etappeseieren. McCarthy har allerede vist at formen er inne, med andreplass i det australske mesterskapet.
De europeiske rytterne har gjerne hatt en tendens til å være litt baktunge i det australske etapperittet og manglet et gir. Det er likevel ikke til å komme utenom navn som Diego Ulissi og Rui Costa. Samtidig er det også spennende å se hva Team Skys nyervervelse, stortalentet Egan Bernal, kan få til. Colombianeren fylte nettopp 21 år, og viste sitt enorme potensial blant annet i Tour de l’Avenir i fjor, hvor han dominerte. Opp Willunga Hill kan hans ekstreme kapasitet komme til sin rett.
I tillegg står det også en rekke store spurtere på startstreken. Peter Sagan åpner i år som i fjor sesongen i Australia, og får konkurranse på spurtetappene av Caleb Ewan, André Greipel, Elia Viviani, Sam Bennett og Nikias Arndt. I fjor var Ewan fullstendig overlegen, da han med sin ekstraordinære spurtstilling tok fire etappeseire. I år er motstanden imidlertid tøffere, og Peter Sagan har allerede tuktet Mitchelton-Scott-rytteren, da han tok seieren i kriteriumsrittet People’s Choice Classic.
Vi har også to nordmenn til start, i Truls Korsæth (Astana) og Daniel Hoelgaard (FDJ). Kristoffer Halvorsen (Team Sky) skulle egentlig kjøre også, men under spurten i People’s Choice Classic søndag, endte han opp i reklameskiltene. Sammenstøtet resulterte i et brudd i hånden, som må opereres. Dermed reiser den ferske proffen hjem før rittet i det hele tatt startet.
Rittet består av seks etapper og går fra 16. til 21. januar. TV 2 sender alle etappene.
Etappene:
1. etappe: Port Adelaide – Lyndoch (145 km)
2. etappe: Unley – Stirling (148,6 km)
3. etappe: Glenelg – Victor Harbor (146,5 km)
4. etappe: Norwood – Uraidla (128,2 km)
5. etappe: McLaren Vale – Willunga Hill (151,5 km)
6. etappe: Adelaide – Adelaide (90 km)
TEKST: Knut Andreas Lone
Champagnesprut og fyrverkeri har for lengst falmet, og vi er godt inne i 20…18. Årskiftet betyr også at det er like før den nye sykkelsesongen virkelig tråkkes i gang. I Australia har de allerede startet å varme opp med det australske mesterskapet, før man tar fatt på den internasjonale kalenderen med Santos Women’s Tour (som startet i dag, torsdag) og Tour Down Under fra 16. januar.
De kommende ti månedene har vi naturligvis svært mye spennende sykling og gode ritt å se frem til. Mange av historielinjene er allerede trukket opp og her får du de kanskje mest spennende. God lesning!
Kanskje den største saken fra 2017 og den vil neppe bli noe mindre i 2018. De fleste er nok kjent med detaljene nå, men den 13. desember 2017 ble det altså kjent at Chris Froome hadde levert en urinprøve under Vuelta a España, som viste det dobbelte av den tillate dosen salbutamol. At Froome lider av astma og benytter seg at medisin i konkurranser har vært kjent lenge, og det var derfor kanskje overraskende at han gav en prøve som hadde 2000 ng/ml av salbutamol, godt over grensen på 1000 ng/ml.
I tråd med UCI og WADAs regler er ikke Froome suspendert. Det kommer som følge av at salbutamol er et «særskilt stoff», og langt mindre alvorlig enn et «forbudt stoff», som er anabole steroider, EPO og bloddoping. Dermed står Team Sky selv fritt til å suspendere Froome eller ikke. De har så langt gitt sin kaptein uforbeholden støtte og sier at han ikke har gjort noe galt. Det vil være opp til Froome og apparatet rundt ham, å bevise at han ikke har brutt noen regler.
Ettersom det er et særskilt stoff er det ingen gitt frist for når han må presentere sitt forsvar for sykkelmyndighetene. Det gir han rom til å konkurrere og saken kan drøye i lang tid (les mer om regelverket bak i denne Twitter-tråden). Team Sky er allerede i gang med å forberede et forsvar og gjøre undersøkelser som kan bevise Froomes uskyld. Forsvaret vil trolig basere seg på hvordan metabolismen kan reagere forskjellig fra person til person, ved faktorer som for eksempel dehydrering, som kan gi et avvik i utslaget i urinprøven.
Det at Team Sky har valgt å ikke midlertidig suspendere Froome gir oss noen interessante aspekter. Først og fremst signalet det sender til omverden. Lagets retorikk, at ingenting galt har blitt gjort – i stedet for «vi vil undersøke om et regelbrudd har forekommet» – er uheldig, og opprører nok enkelte. Likefullt handler det nok også om å vise støtte til sin utøver, og kanskje man føler en viss grad av innrømmelse om man skulle fulgt eksempelet. Likevel, om Froome ikke frikjennes, hvordan vil da responsen fra Team Sky bli? Har man fremdeles ikke gjort noe galt? Laget har allerede håndtert saken omkring Bradley Wiggins dårlig, gjort uopprettelig skade og bør trå svært varsomt fremover.
En midlertidig suspensjon ville også gitt Froome en tilbakedatering av dommen, om han skulle bli dømt. Det vil imidlertid legge press på Sky, som vil kunne risikere å ikke rekke og gjøre tilfredsstillende undersøkelser før de viktige rittene kommer, og muligens sette hans Grand Tour-dobbel i jeopardy, om man ikke skulle komme til en konklusjon før det.
Med tanke på at det ikke er noen tidsbegrensning for Froome og kompani, kan vi få en anspent og ubehagelig situasjon utover sesongen – for fans, rittarrangører, konkurrenter og UCI. Først og fremst skaper dog den uteblivende suspensjonen et ubehag med tanke på ritt. At Froome kan fortsette å konkurrere fritt vil altså si at han kan vinne en rekke ritt, deriblant Giro d’Italia og Tour de France, for så å motta en dom, som gjør at han vil bli strøket fra resultatlistene – noe som vil være svært ødeleggende for konkurransene og de øvrige utøverne.
Hvor lenge vil de nevnte partene akseptere at saken trekker ut i tid? Brian Cooksons periode som UCI-president beskrives som tafatt. Den nye presidenten, franske David Lappartient, har allerede vært ute og lovet langt større handlekraft – blant annet i kampen mot doping. Hvor lenge kan han akseptere situasjonen, før han begynner å legge offentlig press på Sky og Froome? Vi kan fort ende opp med en høylytt drakamp, som går som en farse gjennom hele sesongen.
Allerede i forkant av mesterskapet i Bergen var Norges Cykleforbund på ballen, med å bruke VM som en slynge for videre utvikling. Ungdomsprosjektet med nettopp navnet «Arven etter sykkel-VM», var en mulighet for fire unge fra hver av regionene, i alderen 16 til 25, til å få «lederutdanning i forkant og praktisk erfaring som frivillig» de siste fire dagene av mesterskapet. Målet var å bygge opp kompetansen og ikke minst entusiasmen til fremtidens trenere, ledere og kommissærer.
Det skal Cykleforbundet ha skryt for.
Verdensmesterskapet var en unik mulighet til å øke interessen for sykkelsporten i Norge, og ikke minst viktig for rekrutteringen. Bergen-VM ble hyllet verden over, som et fantastisk mesterskap, men hvordan blir egentlig arven etter VM?
Bergen 2017 AS ligger an til å gå med et stort underskudd og det kan nå ligge an til at Cykleforbundet må ta en del av støyten og ende opp med negativ egenkapital. For et særforbund med allerede relativt mager økonomi er det kritisk. Senere denne måneden avholdes det ekstraordinært forbundsting, hvor det foreligger forslag om å kaste sittende styre. Harald Tiedemann Hansen har allerede annonsert at han ikke stiller til gjenvalg som sykkelpresident, under det ordinære forbundstinget i mars.
Kaos er en god beskrivelse.
Ringvirkningene kan vedvare i lang tid fremover. Da man gikk på den samme blemmen under VM i Oslo i 1993 hjemsøkte det forbundet til 2000-tallet, og det er først det siste tiåret (under Harald Tiedemann Hansens ledelse) at man virkelig har fått orden på økonomien igjen. Sykkelsporten har blomstret for fullt i Norge. Den videre utviklingen kan imidlertid bli skadelidende av mesterskapets kjølvann.
(innlegget fortsetter under bildet)
Man planlegger en velodrom i Asker, men i motsetning til velodromen på Sola – som er finansiert av andre instanser og hvor byggingen starter denne måneden – er det sykkelsporten selv som må stå for finansieringen på østlandet. Ser vi til store sykkelnasjoner som Storbritannia og Australia for eksempel, har viktigheten av velodromer vært enorm, og ryttere som Bradley Wiggins og Mark Cavendish startet begge karrieren på banen.
I verste fall må man ta opp lån for å finansiere den negative egenkapitalen og gjelden etter sykkel-VM, og hva skjer da med velodromplanene?
Samtidig er det mer og mer krevende å arrangere sykkelritt i Norge. Det har foran denne sesongen kommet nye vaktforskrifter, som krever kursing av løypevakter. For å være en stasjonær vakt, som kan regulere trafikk, kreves et kurs på ti timer, mens for løypevakter kreves det to timer. Det vanskeliggjør å være frivillig. Samtidig koster det skjorta å arrangere sykkelritt i Norge. Det er i utgangspunktet vanskelig å få frivillige som løypevakter, som gjør at man ofte må leie inn vakter. Sponsormidler er vanskelig å få tak i og skal man ha hjelp fra politiet er det svindyrt. Med den økonomiske situasjonen til Cykleforbundet er det også vanskelig å se for seg at man kan få noen tilskudd derfra. Dette er noen av faktorene som gjør at vi per dags dato står med tre åpne plasser i Norgescup-kalenderen.
Norsk sykkelsport går en svært interessant tid i vente.
Gitt at Chris Froome ikke utestenges for sin overtredelse, kan vi trolig få den kanskje mest spennende Grand Tour-duellen på mange år i den kommende sesongen.
Man fikk liksom aldri den elleville duellen mellom Alberto Contador og Chris Froome som man håpet på. I hvert fall ikke i Tour de France. Nå har Contador lagt opp og nå ser man til Tom Dumoulin, som Froomes store utfordrer.
Den karismatiske nederlenderen har slått igjennom som sammenlagtrytter de siste årene, etter å ha brutt ut av puppen i Vuelta a España i 2015. Den definitive bekreftelsen kom da han vant en historisk jevn utgave av Giro d’Italia i fjor. Dumoulin virker å være den som har repetoaret til å slå Froome, som har vunnet fire av de fem siste utgavene av touren.
(innlegget fortsetter under bildet)
Da han vant sin første Tour i 2013, hadde han en langt mer aggressiv kjørestil enn han har hatt de seneste utgavene, hvor han har hatt en mer konservativ tilnærming. Fjorårets ritt vant han uten å ta en eneste etappeseier, og lente seg hovedsakelig på sine tempoferdigheter, mens han forsvarte seg i fjellene.
Mot Tom Dumoulin har han ikke den fordelen.
Nederlenderen ble verdensmester på tempo i Bergen og er trolig Froomes ferdigheter overlegen. Han klatret også med eminente klatrere som Quintana og Nibali i giroen, uten å tape for mye tid. Det skaper et scenario som gjør at Froome trolig må endre sin tilnærming, hvor han ikke lenger kan støtte seg på tempoetappene. Forhåpentligvis betyr det en friere brite i fjellene.
Den store duellen finner sted i mai, under Giro d’Italia, som er Dumoulins hovedmål, og en del av Froomes dobbelforsøk på giroen og touren.
Deltakelsen i kvinneklassene på nasjonalt nivå har lenge vært begredelig, stort sett med under ti startende i de fleste Norgescupene på juniorsiden.
Redningen kan på mange måter være Susanne Andersen.
Foran VM i Bergen var det ingen som snakket om henne. Stavangerjenta har lenge vært et stort talent, som i juniorklassen var blant de mest fremtredende internasjonalt og dominerte nasjonalt.
Vokst opp på Storhaug bare noen minutter unna Alexander Kristoff er hun også fostret opp på den samme filosofien som Storhaug-ekspressen, også hun med Stein Ørn som støttespiller – sammen med far Steen Nielsen.
Den uredde Hitec Products-rytteren hadde allerede smakt på suksess i VM, da hun i 2016 tok bronsemedalje på juniorens fellesstart i Doha, Qatar. I likhet med Kristoff har hun også en svært hvass avslutning, også etter mange kilometer på sykkelen.
(innlegget fortsetter under bildet)
Under kvinnenes fellesstart i Bergen var hun aktiv tidlig i rittet og støtet, og ingen forventet at hun skulle sitte igjen i finalen – men det gjorde hun og spurtet inn til en nærmest sensasjonell syvendeplass.
Den kommende sesongen handler det om å ta det neste steget og bli en vinner – også på seniorsiden. Kvinnesykling vokser internasjonalt, med mer TV-tid, mediedekning og større investeringer fra sponsorer. I takt med dette kan Andersen bli katalysatoren for økt interesse og rekruttering til kvinnesyklingen. Med et svært godt støtteapparat rundt seg, samt et stort og uforløst potensial, har hun det som skal til for å bli en av verdens beste syklister og en vinner – slik hun tidligere har vist i juniorklassen.
Susanne Andersen blir en av de mest spennende rytterne å følge med på i sesongen som kommer.
De to foregående sesongen har gladiatorene Tom Boonen og Fabian Cancellara begge takket for seg og parkert sykkelen i garasjen. Hullet etter duoen er imidlertid blitt fylt ganske raskt, med et nytt rivaleri.
Siden 2006 handlet det stort sett hvert år om duellen mellom belgieren og sveitseren. Ved karriereslutt stod de syv monumentseire hver. Boonen med fire i Paris-Roubaix og tre i Flandern rundt, mens Cancellara hadde tre i hver av dem, pluss seieren i Milano-Sanremo i 2006. Selv om brosteinsklassikerne var synonymt med de to, har vi allerede fått et herlig rivaleri mellom Greg Van Avermaet og Peter Sagan.
Vi har allerede fått flere minneverdige dueller mellom de to, og flere skal det bli. Begge to var lenge «den evige toer», men har funnet veien til toppen av pallen. Sagan er som kjent historisk med tre VM-seire på rad og vant Flandern rundt i 2016. Van Avermaet hadde en enorm sesong i fjor, med en utrolig rekke av resultater, som kulminerte med seieren hans i Paris-Roubaix.
Begge to har vokst av seg sine dårlige, taktiske disposisjoner, og kjører langt mer konservativt og klokt nå. Van Avermaet gjorde så godt som alt riktig på våren i fjor, og Sagan var usynlig i VM i Bergen, til det gjenstod 500 meter og han kom som troll fra eske.
De to er trolig de to sterkeste også når brosteinsklassikerne starter med Omloop Het Nieuwsblad den 24. februar, som de to siste utgavene har vært scenen for en underholdende duell mellom de to nye gladiatorene. Det er bare å glede seg!
Episode 2 av «Musette» oppsummerer klassikeråpningen og ser frem mot helgens ritt.
Med lang manke, hårete bein og pyntet i VM-stripene, hva kan vi forvente oss av Peter Sagan denne sesongen? Velsignelse eller forbannelse? Vi husker de verste og beste oppholdene i VM-trøya.
Som en vag, fransk parfyme; det er hovedsakelig ett spørsmål som skal forfølge Peter Sagan inn i denne sesongen. Hvilken effekt vil regnbuestripene ha på slovakens kjørestil?
Den lekne, offensive dilettanten virker til tider fornøyd med å tape, så lenge han underholder i samme slengen. Med sin aggressive og angrepslystne manér, har Sagan således vunnet mange hjerter, men ikke veldig mange ritt.
Men hva nå? Får vi se en kjøligere, mer kalkulerende Sagan? Eller vil mannen med manken fortsette å galoppere ubekymret? Der lek og fornøyelse trumfer kalkulasjon og killerinstinkt.
Det er tross alt dette spørsmålet som avgjør hvor Sagan tråkker seg inn i den sagnomsuste mytologien av tidligere VM-mestere. Det er dette spørsmålet som bestemmer på hvilken side han faller ned: Blant de forbannede? Eller de velsignede?
De forbannede
For det er tross alt med rikelig empiri og historiske beviser, at myten om regnbuetrøyens forbannelse holdes i livet. Tom Simpson (1965), Harm Ottenbros (1969) og Jean-Pierre Monseré (1970) er de klassiske, men også de verste eksemplene. Den førstnevnte engelskmannen krasjet og brakk beinet på en skitur om vinteren. Dermed gikk den regjerende verdensmesteren glipp av vårsesongen. I Tour de France krasjet han igjen, på nedfarten av Col du Galibier. Da han kjørte seg selv i senk på Mont Ventoux året etter, var det i en desperat jakt på ny kontrakt.
Ottenbros havnet også under forbannelsen. I Ruta del Sol krasjet han stupende ned i ravinen. Han rakk De Ronde, men krasjet igjen. Sykdom spolerte resten av sesongen som endte med at lagets sponsor lukket pengesekken for godt. Senere gikk kona fra ham og Ottenbros måtte bo på gata i flere år.
Gleden ble også kortvarig for Monseré. Ti dager etter VM-triumfen døde hans hjertesyke far. Fra legen hadde Achilles Monseré fått alkoholforbud, men da sønnen ble verdensmester skjenket han seg selvsagt noen øl. Dessverre fikk hyggen fatale konsekvenser. Familien Monseré prøvde å legge dødsfallet bak seg, men under rittet Grote Jaarmarktprijs inntraff tragedien igjen. Utenfor Lille i Nord-Frankrike krasjer Jean-Pierre med en bil som har kommet seg inn på løypen. Mannen i regnbuetrøyen dør momentant.
På et langt mindre tragisk vis er Stephen Roche også blant de forbannede. Etter hans fantastiske sesong i 1987, hvor Roche vant Giro d’Italia, Tour de France og VM, fikk han hele ’88-sesongen spolert av en kneskade. På vinteren ble han anbefalt å besøke Dr. Hans-Wilhelm Müller-Wohlfahrt, som blant andre jobbet med spillerne til Bayern München og Bono fra U2. Kneet til Roche ble bedre etter hvert, men iren fant aldri samme form før han la opp i 1993.
Ti år senere kom Laurent Brochard, den grandiose franskmannen med en horribel hockeysveis. Året som verdensmester begynte som en liten parademarsj med flere fine seiere, men endte katastrofalt med den famøse Festina-skandalen. Ti år senere havnet Alessandro Ballan i et liknende spor. Italieneren pådro seg kyssesyke, eksperimenterte med ozonterapi av blodet og er nå på vei tilbake etter en to år lang dopingdom. Ingen har foreløpig signert VM-vinneren fra Varese.
De velsignede
Freddy Maertens finner vi merkelig nok på begge sider av skillet. I den påfølgende sesongen etter VM-tittelen i 1976, fulgte han opp med utrolige 58 seiere – inkludert 13 etappeseiere og sammenlagttittelen i Vueltaen. Men etter at han sikret seg enda en regnbuetrøye i 1981, var Maertens blitt en helt annen rytter. Tynget av økonomiske problemer og etterforsket av belgiske skattemyndigheter vant han aldri noe av betydning igjen.
Bernard Hinault var også langt nede, da han iført gul trøye måtte bryte Touren grunnet en kneskade. Likevel var Le Blaireau tilbake for fullt i august, med en emfatisk VM-seier i Sallanches – ofte trukket frem som det hardeste VM-rittet noen gang. Året etter – 1981 – æret han regnbuetekstilet med seiere i Roubaix og Amstel på våren, og Tour-seier på sommeren. 29 triumfer totalt.
Som regjerende verdensmester fant også Greg LeMond veien til øverste podietrinn på Champs-Elysées, godt hjulpet av blant andre trønderen Atle Kvålsvoll, idet som var amerikaneren tredje og siste Tour-seier i 1990. Den samme Grand Tour-suksess var ikke Cadel Evans forunt, året etter at den sympatiske australieren ble verdensmester i Mendrisio. Evans tilbrakte store deler av Touren i grupettoen. Men da hadde han allerede kjempet tappert i Giroen, der han tok en huskverdig seier på grusveiene til Montalcino og endte som femtemann sammenlagt. På våren så vi Evans ta en mesterfull seier på Mur de Huy i Flèche Wallonne, hvilket brakte han på riktig side i VM-mytologien.
Ingen har vunnet et monument i regnbuestripene etter at Paolo Bettini vant Giro di Lombardia i 2006, bare noen uker etter VM-seieren i Stuttgart. Denne våren har Sagan potensielt tre muligheter til å gjøre den samme bragden. Først i Sanremo, der Beppe Saronni (1983) er siste VM-vinner. Neste sjanse kommer i De Ronde, hvor Tom Boonen i 2006 tok en populær hjemmeseier året etter VM-tittelen i Madrid. Og dernest i Roubaix, hvor Sagan kan bli den første siden Hinault til å vinne som regjerende verdensmester i klassikernes dronning.
En seier i hvilken som helst av dem, vil garantere Sagan evig plass blant de velsignede.
