I millennium klarte man seg uten øyebeskyttelse for solen. Ikke fordi solen skinte lysere i det 20. århundre enn tidligere tider. Men snarere som følge av menneskeskapt teknologi som innhentet evolusjonen og sto i fare for å blende sansene våre.
Mye ble egentlig overveldende. For første gang brøt man lydbarrieren, man landet på månen, og man utvant våpen der den totale ødeleggelse kun lå en liten rød knapp unna.
I møte med dette ble kanskje ikke konstruksjonen med to fargede glass holdt sammen av acetatplast en veldig imponerende form for beskyttelse. Men de som faktisk tok dem i bruk kunne i alle fall smukke seg med den ultimale merkelappen på modernitet. De var kule.
Det var pionerer innen motorsport og luftfart som først gav solbriller en aura av livskraftig fremtidsiver og optimisme. For å lykkes på ordentlig, skulle man ikke bare omfavne endringene, men gå i bresjen for dem. Livstilen var rask, men også løsrevet og avslappet, samtidig komfortabel med rivende utvikling. Man hadde kanskje ikke pilotlappen helt ennå – men uten ”å lette fra bakken”, lærte man iallfall aldri å fly.
Med solbriller var det tid til lange dager under parasollen, plasking i havet, fritidssysler uten prosaisk rutine og bekymringer. Med øyne bak mørke glass fikk man et slør av mystikk, mens andre trekk ble trukket frem i lyset og ordene vektet annerledes. Man lærte seg å reagere kaldere. Solbrillene tok luven av livets uunngåelige overraskelser. I stedet for å kveppe til i en uventet vending, tok man tiden til hjelp og agerte med lun rasjonalitet.
Coppi var både kul og lun med sine lette pilotbriller på 50-tallet, men det var ikke før på 80-tallet at en mann og hunden hans virkelige endret brillelandskapet innenfor sykkelsporten. Mannen var Jim Jannard og bikkja het Oakley. Dette var prestasjonsrette solbriller. I 1984, før Tour de France, gikk Greg Lemond til innkjøp av noen solbriller han likte godt, Oakley Eyeshades. Året etter ble han og Phil Anderson feltets første offisielle Oakley-sponsede ryttere. Store glass og skraklende farger tok feltet med storm.
Å lese en konkurrent under en heseblesende batalje opp et Alpe-fjell, ble plutselig litt mer komplisert. I 1987 var halve feltet like kule, mystiske og fattet under press. Bakom store plastrammer og blendende speilglass gikk de inn i karakter, følte seg uovervinnelige og ble vanskeligere å lese. Feltet ble mer Hollywood. Eller som en av de store sa:
”Med mine solbriller på er jeg Jack Nicholson. Uten dem er jeg feit og 60”.
