Black lives matter: Kommer det virkelig endring?

Kun én mørkhudet rytter syklet i Tour de France-feltet i 2020. Gjør sykkelsporten nok for at det antallet skal øke?

Det sies ofte at sykkelsporten (les den profesjonelle landeveissporten) er en verden helt for seg selv. Fastgrodd, tradisjonsbundet, skeptisk til modernisering og endring. Ta en titt på utviklingen andre idretter har hatt de siste 30 årene, som for eksempel fotball, golf eller Formel 1 – på områder som TV-inntekter, merkevarebygging og organisering – så er det nærliggende å tenke at tiden har stått relativt stille i sykkelsporten. Dommedagsprofetiene som kom på løpende bånd under COVID-19-krisen i 2020, viser kanskje hvor lite robust og utviklet fundamentet til denne sporten er. Mens verden omkring den går fremover, liker sykkelsporten å være den anakronistiske særingen med sine gamle metoder. Strømningene i samfunnet for øvrig, slår således ikke alltid rot i den gamle grinebiteren, sykkelsporten.

Ta «Black lives matter»-bevegelsen (BLM) for eksempel. Sommeren 2020 demonstrerte utøvere på tvers av idrettsverdenen sin støtte til den anti-rasistiske aksjonen. Blant de større idrettene som glimret med sitt fravær i diskursen, var nettopp den profesjonelle sykkelsporten. For eksempel innenfor fotball, rugby, amerikansk basketball og baseball var det en klar og organisert mobilisering og melding til omverdenen. Dette i kontrast til da syklingens WorldTour 2020 startet med Strade Bianche 1. august, hvor verken markeringer eller støtteerklæringer var del av den offisielle begivenheten. Fra verken arrangøren, rytterne eller øvrige styringsmyndigheter i sporten, kom det noe initiativ til å markere et standpunkt i forhold til BLM.

Kevin Reza merket hvor lite Black lives matter spilte en rolle under Tour de France i fjor. Her i brudd for sitt franske lag B&B Hotels p/b KTM.

Til tross for at sykling på mange måter aspirerer til å bli en internasjonal sport som strekker seg til alle kanter i verden; til tross for at flere av syklingens grener står på OL-programmet; og til tross for at mangfoldet på mange områder åpenbart svikter (bare én svart utøver, Kevin Reza, deltok i fjorårets Tour de France), virker det ikke som at den profesjonelle sykkelsporten har tenkt å endre seg betydelig på dette området med det første.

Stille Tour

Ta sportens største begivenhet, Tour de France, som fremstående bevis i så måte.

«Ifølge Frankrikes republikanske idealer er begreper som ’etnisitet’ ikke noe som eksisterer. Denne fornektelsen er grunnen til at man fra Tour de France-arrangørens side, ikke så noen støtte til den verdensomspennende anti-rasistiske protesten,» hevdet Marlon Moncrieffe, professor ved Universitet i Brighton.

«Som Opplysningstidens opphavsland og menneskerettighetenes vugge, er dette særdeles skuffende,» la professoren til.

Etter tre uker uten å ha grepet muligheten skikkelig, var det riktignok en mindre gruppe ryttere som valgte å stille med anti-rasistiske budskap på sine COVID19-munnbind før den siste etappen. Markeringen ble stort sett stemplet som «for lite» og «for sent». Bradley Wiggins, ekspertkommentator for Eurosport, kalte det «patetisk».

Kevin Reza var den eneste mørkhudete rytteren i Tour de France i fjor. Rytteren hos det franske laget B&B Hotels p/b KTM var skuffet over hvor lite oppmerksomhet og støtte som ble rettet mot BLM under 2020-rittet.

Berhane opplevde selv rasismen i feltet på kroppen.

«Nå har jeg vært profesjonell rytter i ti år, og aldri har jeg sett mye solidaritet på dette området,» sa Reza til cyclingnews.com på spørsmål om sine egne erfaringer med rasisme. I 2017 var Reza del av en hendelse med Gianni Moscon, da rytter hos Team Sky, nå hos Ineos Grenadiers. Moscon ble suspendert for å ha rettet rasistiske kommentarer mot Reza. Italieneren ble derfor sent på kurs om mangfold. Moscon ble dog ikke straffet av det internasjonale forbundet, UCI.

«Dette er ikke ment som kritikk, bare en observasjon. Jeg har nok ikke like mye innflytelse i sportsverdenen som Lewis Hamilton fra Formel 1 eller LeBron James i NBA. Jeg føler meg fri og klar for å kjempe videre,» la den franske rytteren til.

I Formel 1 har superstjernen Louis Hamilton frontet BLM i mange sammenhenger. Det britiske storselskapet Ineos sponser både Hamilton og det som lenge har vært sykkelsportens ypperste lag, Team Ineos Grenadiers. Men hvorfor BLM har tatt så lite plass innenfor sykkelsporten, sliter Team Ineos-manager Dave Brailsford med å forklare.

«Man kan ikke nekte for at en samlet reaksjon på tvers av hele sporten har uteblitt,» sa Brailsford til den engelske avisen Guardian under Tour de France. «Men jeg vil ikke si av den grunn at lagene eller enkelt individ ikke har sterke følelser om tema.»

Brailsford antyder at syklingen mangler en frontfigur som Hamilton, samtidig som et tydelig politisk lederskap uteblir.

«Vi er alle enige om at rasisme ikke kan få eksistere, og vi må være frempå for å motkjempe dette. Det er kanskje et spørsmål om lederskap, i sykling er det ikke en klar og tydelig enhet som styrer alt sammen,» sa Brailsford.

«Tror man Formel 1 hadde reagert på samme måte, dersom Lewis ikke var der? Sannsynligvis ikke. En kunne kanskje sett en større innvirkning dersom syklingen hadde en type som Lewis med samme profilering og engasjement. Jeg vegrer meg for å si at folk er ambivalente, det er de nok ikke, men vi kunne gjort mer, det er det ingen tvil om».

Den olympiske helten Grégory Baugé åpnet opp om rasisme før han la opp.

Protester

Men helt taust har det heldigvis ikke vært. I kjølvannet den internasjonale «Black lives matter»-protesten som brøt ut etter at George Floyd ble drept av en politi i den amerikanske byen Minneapolis, har noen refleks-reaksjoner kommet. Blant annet fra det internasjonale forbundet.

«Sykling er en universell aktivitet, og vi må hele tiden sørge for at den i alle former forblir tilgjengelig på alle mulige nivå over hele verden. Mens dødsfallet til George Floyd har resultert i en bølge av sinne over hele verden, har vitnesbyrd om rasisme mot svarte utøvere i vår sport påminnet oss om vårt eget ansvar,» skrev UCI i en rapport sist sommer.

BikeCo, leverandør av Fuji Bicycles i Nord-Amerika, viste sin klare støtte til BLM. Selskapet suspenderte salget av Fuji-sykler til politiet etter at det ble kjent at syklene ble brukt til å slå ned protestene rundt om i USA. Den store, amerikanske sykkelfabrikanten Specialized lovet ti millioner dollar til støtte for større mangfold og inkludering i sykkelsporten. Et stort beløp som vitnet om sportens dyptliggende utfordringer på området, mente mange.

UCI på sin side la imidlertid ikke frem nye strategier. Det internasjonale forbundet pekte derimot på tiltak fra tidligere år, hvilket det mener skal ivareta mangfold og motkjempe rasisme. Først og fremst trakk det fram dets egen grunnlov, som krever «likhet blant alle medlemmer, utøvere, lisensinnehavere og funksjonærer, og fravær av etnisk, politisk, religiøs eller kjønnsbasert diskriminering». Mye av det samme innholdet finnes også i UCIs etiske regelverk som nylig ble revidert i 2018.

”Si nei til rasisme” var en markering noen ryttere gjorde under fjorårets Tour.

Likevel har flere utøvere stått frem etter dødsfallet til Floyd og fortalt historier om egenopplevd rasisme, deriblant den meriterte franske banesprinteren Grégory Baugé, som ytret at historiene deres ikke blir tatt på alvor. Etterforskning av saken mot Moscon, der ingen sanksjoner ble satt i verk, er således et godt eksempel. Reza ble også offer for rasistiske kommentarer fra Michael Albasini, da de to var del av et brudd i Tour de France i 2014. I en liknende sak samme år ble Branislau Samoilau anklaget for å ha krenket MTN-Qhubeka-rytter Natnael Berhane. Samoilau ble bøtelagt med én månedslønn av CCC Polsat Team, et beløp laget donerte til Qhubeka-veldedigheten. UCI tok derimot ikke affære i noen av sakene.

Lider i stillhet

Alessio Frabotta jobbet i mange år ved UCI World Cycling Centre i sveitsiske Aigle. Her har det internasjonale forbundet invitert talent fra hele verden, for å trene og utvikle seg som ryttere under gunstige og tilrettelagte forhold. Fireganger Tour de France-vinner Chris Froome, blant flere andre senere meriterte stjerner, tilbrakte sine tidligere år ved denne skolen. Frabotta ser prosjektet så alltid prosjektet som noe positivt, et godt grep for en dypere integrering av utøvere med opphav utenfor Europa. Men den italienske treneren opplevde også mange hinder for sine elever.

«Både da de var hos oss, eller med andre profesjonelle eller semi-profesjonelle lag, var det aldri enkelt å være en rytter fra Sør-Afrika, Eritrea eller Marokko,» sier Fabotta.

«På flyplasser ble de stoppet, holdt igjen og avhørt. Visumsøknader dratt ut, ignorert eller ikke prioritert. Over hele verden ble mange mørkhudede utøvere møtt med systemisk motstand, kall det gjerne rasisme, men det er strukturelle hindringer som vedlikeholdes hver eneste dag. Klart en mørkhudet utøver har langt flere hindringer enn hvite. Hvordan kan du prestere i et ritt, når du har ladet opp med et tolv timers avhør hos tollvesenet.»

«Dette skjedde med stort sett alle våre utøvere på et eller annet tidspunkt, og for mange ble det tungen på vektskålen, de gav opp. Hvorfor skulle de ta denne kampen også? Ved ikke å hjelpe disse talent ordentlig, går sykkelsporten glipp av mange fremtidige stjerner. Og det stopper ikke der… dersom en lite gutt eller jente bare ser hvite utøvere på TV-skjermen i Tour de France, kommer han eller henne aldri til å spør pappa om en racersykkel i bursdagsgave. Altså, sykkelsporten har et systemisk problem,» slår 60-åringen fast.

Natnael Berhane leder an for Cofidis i et brudd under Tour de France for to år siden.

Den olympiske stjernen Baugé valgte å bruke sin stemme før han la opp. Baugé kom fra drabantbyen Maisons-Laffitte nordvest for Paris, og vokste opp til å bli den mest fremgangsrike, franske banerytterne i sin generasjon. Den eksplosive sprinteren tok i tillegg til flere olympiske medaljer hele fem gull i VM. Medaljens bakside har imidlertid vært kampen som mørkhudet utøver.

«Rasisme har alltid vært en del av livene våre. Vi lærer å leve med det, selv om det ikke burde være sånn,» sa Baugé til Cyclism’actu.

«Vi lider alene. Jeg vet at Kevin Reza hadde det vanskelig sine første år som proff, og han fikk ikke noe skikkelig støtte. Vi lider, og vi er alle alene. Vi ser det i fotball, og de sier at de er imot rasisme, men gjør ingenting med det. Myndighetene ser ikke på det som et problem så lenge pengene strømmer inn,» sa franskmannen.

I den sendrektige sykkelsporten sier franskmennene ofte plus ça changeplus c’est la même chose. Jo mer ting endrer seg, desto mer forblir ting de samme. En kort, fyndig og ofte satirisk observasjon om hvor tungrodd sporten er. Baugés langvarige og store karriere strakk seg over nesten to tiår. Idet han la opp var sikkert håpet at sporten han forlot skulle være bedre enn den han startet i for mange år siden. Men plus ça change…

«Jeg føler ikke at ting endrer seg. Jeg prøver å være positiv, og man er bare nødt til å være positiv, men det smerter meg stort.»