Kvinneløftets utfordring: – Mange opplever det som håpløst

Denne langhelgen er det for sjuende gang duket for et celebert startfelt når WorldTour-rittet Ladies Tour of Norway går av stabelen.

Team Jumbo-Visma, FDJ, Movistar og Trek-Segafredo er bare noen av stjernelagene som skal i aksjon over de fire etappene.

Til start er også 19-åringen hos Team Coop-Hitec Products, Anne Dorthe Ysland, som nylig imponerte med en femteplass i Tour de Feminin. Ladies Tour blir ungtalentets første etapperitt på WorldTour-nivå.

World Tour, Giro d’Italia Donne og Paris-Roubaix er kremen. Alle vil dit. Men det er ikke der det viktigste utviklingsarbeidet skjer. Det foregår via klubb, forbund og ved å flytte grenser i belgiske gateritt.

Talentene trenger ritt som passer nivået deres. Fremdeles preger fraværet av egen U23-klasse kvinnesykling, noe som gjør at en isolert sett svært uerfaren utøver som Dorthe Ysland, blir kastet rett ut i tvekamp mot verdenseliten under både Dwars door Vlaanderen og Flandern rundt i sin første sesong på elitenivået.

Det er selvsagt både veldig kult og sabla skremmende:

– Jeg tror det er mange som opplever det som håpløst. Man skjønner ikke hvordan man skal klare å kjempe mot de beste. Hvis man ikke har troen på det, er det jo egentlig ingen vits i å prøve. Det er vanskelig å takle at nivåforskjellene er så store, sier Dorthe Ysland til Sykkelmagasinet.

19-åringen fra Korsvegen ved Melhus, som skal sykle for Uno-X sitt damelag neste sesong, har en svært allsidig idrettsbakgrunn fra blant annet fotball, håndball, langrenn, ishockey og sykling.

Etter at hun bestemte seg for å satse på landeveissykling og fokuserte inn mot en plass på juniorlandslaget, opplevde hun å vinne 14 av de 17 individuelle rittene hun stilte opp i for to år siden. Fra å oppleve det og til å sikte seg inn på de 50 beste i klassikerne, er forskjellen stor.

– Vi mangler fremdeles en egen U23-klasse, slik guttene har. Jeg tror alle kjenner på den sinnssyke overgangen fra junior til senior. For meg ble det ekstra krevende ettersom vi heller ikke syklet internasjonale ritt i den perioden.

 

– Det er en god boom rundt internasjonal kvinnesykling i øyeblikket; sånn sett er vel din karriere timet ganske så bra?

– Jeg føler jo at jeg er født i det perfekte årskullet. Vi er midt inne i tidenes utvikling på damesiden. Det er helt rått å tenke på.

– Det var vel ingen vanskelig avgjørelse da tilbudet fra Uno-X dukket opp?

– Det virker på meg som alt de gjør er så gjennomtenkt. De har et veldig bra opplegg og en god plan på det de gjør. De annonserte planene for å bygge opp et damelag, og så signerte de Lars Bak ett år i forkant, slik at han kan være med herrene og lære av dem. Det satses skikkelig og de har virkelig lyst til å gjøre det ordentlig. Jeg tror mange kommer til å få øynene opp for sporten vår når Uno-X utvikler et lag på damesiden også.

Heine med seier Thüringen Ladies Tour

Vita Heine (Hitec Products) vant den 3. etappen av Lotto Thüringen Ladies Tour i Tyskland torsdag. Den norske mesteren gikk solo og tok en lekker triumf foran Liane Lippert (Team Sunweb) og Marta Bastianelli (Virtu Cycling).

Etter etappeseieren i Tour of Uppsala tidligere denne måneden, er dette Hitec-rytterens andre UCI-seier for sesongen. Seieren i Dörtendorf betyr at 34-åringen ligger på åttendeplass sammenlagt i det tyske rittet.

– Jeg trodde egentlig ikke at jeg kunne vinne. Det var mest med tanke på sammendraget og på å få til et best mulig resultat der. Jeg skulle gå til fra bunnen og gi alt jeg hadde, sier Heine til procycling.no.

– Uansett hvor mange som ville passere meg, så passet det meg bedre enn om det ble halvhardt kjør de første 500 meterne og det så skulle samle seg til en slags spurt. Jeg kjørte det jeg kunne og skjønte ingenting da jeg fikk en luke. Er det mulig? tenkte jeg. Da jeg så det var 250 meter igjen, tenkte jeg at det her kunne gå. Jeg så det var ei bak meg som nærmet seg men jeg bestemte meg for at jeg skulle passere den streken først.

– Kanskje er det mulig ta timesrekord?

Lørdag 1. september satt jeg norgesrekord i 30 km tempo på Bispeveien i Vestfold med tiden 38:15 og en snittfart på 47 km/t. Tidligere hadde jeg aldri tenkt på å ta norgesrekord, men i år hadde jeg en dårlig dag på NM-tempoen og det var ikke noen temporitt etter NM der jeg kunne bevise at jeg fortjener en plass til VM.

Snittfarten på rekorden var mer enn jeg hadde drømt om. Målet var tiden under 40:00 og snittfart på minst 45 km/t. Det tenkte jeg var mulig ut ifra hva jeg hadde klart tidligere.

For på NM-tempoen i 2017 hadde jeg snittfart på 43,5 km/t i en kupert løype. I 2016 syklet jeg en flat 21 km tempo i Slovenia, med snittfart på 44,6 km/t. I mine villeste fantasier drømte jeg om 46-47 km/t. 

Droppet radio

På rittdagen bestemte jeg meg for å kjøre forsøket uten radiokommunikasjon og uten å se på tid eller fart underveis. Det for at jeg skulle fokusere kun på best mulig gjennomføring uansett hvor fort det går.

Forholdene i løypen var ok, men kunne vært enda bedre. Temperaturen var bare 12 grader. Det går faktisk fortere jo varmere det er pga. mindre lufttetthet. Det var nokså vindstille på vei ut til vendingen, mens jeg fikk litt motvind på vei tilbake.

Hadde jeg startet 45 min tidligere, hadde jeg fått medvind ut og vindstille tilbake. Jeg vet egentlig ikke om jeg hadde en god dag eller ikke. Det gikk jo fort, men jeg hadde vært veldig slapp i dagene før forsøket. Snittpulsen og makspulsen min var nesten 10 slag lavere enn jeg forventet, og jeg følte at jeg ikke greide å ta ut det siste lille i de siste kilometerne. Det kan jo også være mentalt.

Timesrekord?

Det er ikke akkurat «VM i Bergen» stemning når man tar rekord med mindre man skaffer en heiagjeng selv. Man er ganske alene der ute. For meg var det mannen min og en dommer som kjørte bak meg hele tiden og to dommere som sto på start/mål og vending. Det var også vakter fra det lokale sykkelmiljøet ute i løypen (stor takk til dem!).

Det var gøy, men jeg har lyst til å sykle enda fortere, fordi de beste damene i verden sykler fortere. Jeg håper jeg kan ta noen steg videre til neste år og året etter, så er man kanskje der oppe i toppen. Kanskje det er til å med mulig ta timesrekord på bane? Den regjerende rekorden er på rett under 48 km/t. 

Det er kjekt med framgang, spesielt siden jeg ikke har fått noen internasjonale resultater hittil. NM fellesstart var så klart en opptur.

Norgesmester Vita Heine i brudd under Liege-Bastogne-Liege.

Tøyer grensene

Mange journalister spør om hvorfor vi damene ikke har fått til det store i år. Det er flere som har vært skadet. Jeg kan ikke skylde på det, men det er ikke alltid lett likevel. Det er ganske lett å være ganske god, men når man er ambisiøs og prøver å tøye grenser blir det vanskeligere.

Man kan ende opp med å være dårligere enn de som er moderate i sine valg. Jeg har også nesten ikke vært hjemme i år – vært på samlinger og lengre rittperioder – definitivt noe å tenke på med tanke på neste år.

Flere av oss har prøvd trening i høyde i år, og det er et nytt element som de fleste trenger litt tid til å lære å utnytte. Det er faktisk ikke bare vinn-vinn med høyde. Jeg ønsker å fortsette med det neste år også – gi det flere sjanser før jeg konkluderer noe. 

Jeg har en god trygghet i treneren min Knut Bøe, som jeg begynte å samarbeide igjen med tidligere i år. Han minner meg på å være tålmodig – gjør man jobben så kommer resultater før eller siden! Nå ser jeg fram til de siste ukene av sesongen og så blir det også deilig med noen måneder uten ritt 

Blogg: Veien tilbake fra helvete

Litt klisje, men motgang gjør faktisk sterkere.


Av: Miriam Bjørnsrud

Sykling er en brutal og tøff idrett. Alt kan skje, og det er veldig små marginer som skiller himmel og helvete.
Vi legger ned så mye tid og energi i å prestere, så når prestasjonene ikke stiller til forventningene så blir vi skuffa. Skikkelig skuffa.
For min del har det vært to ting som har satt meg ut av trening og gjort at jeg må jobbe med psyken. Det ene er sykdom og det andre er velt. To av det syklister, eller generelt idrettsutøvere, frykter mest.

Sykdom er egentlig det enkleste. Jo eldre man blir, jo bedre lærer man seg å kjenne kroppen sin slik at man kan holde seg frisk stort sett hele året. Med mindre man blir smitta av noe skikkelig smittsomt, eller blir langvarig sjuk. Det første man tenker når en sykdom slår inn er hvordan i helsikken kunne det skje? Hvorfor passer det alltid så dårlig? Kan jeg trene, eller burde jeg holde senga..? Definitivt det viktigste er bare å finne roa, om du stresser blir du ikke fortere frisk, du gjør det bare verre for deg selv.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tilbake: Pallplassen i fjor ble et høydepunkt for Bjørnsrud. Foto: Team Hitec Products
Tilbake: Pallplassen i fjor ble et høydepunkt for Bjørnsrud. Foto: Team Hitec Products

Dramatikken i Ponferrada
Men hva når de litt større tinga inntreffer? Kyssesyke, utbrenthet, eller en kraftig velt. Det er da man virkelig får kjenne på hvor man står, og hvor man vil, og ikke minst hvem man er. 2014 var et år ting gikk ganske bra. Etter å ha vært igjennom «normal» motgang som man kan kalle det, syntes jeg egentlig ting funka fint. Ny trener, nye økter, og masse motivasjon. Jeg var super klar for VM i Ponferrada. En løype jeg likte godt, og som jeg så klart var utrolig stolt av å få kjøre.

Det var ikke langt inn i løpet jeg skulle få være med, før jeg gikk ned for telling. Vi lå i 80km/t, og et lite touch mellom et forhjul og bakhjul skulle vise deg å sette strek for det som var av store drømmer og håp. Jeg sklei i det som føltes som en evighet, og når jeg først stoppa var det eneste jeg tenke på å komme meg ut av veien, for jeg visste det kom flere syklister. Men det var med tanken. Kroppen be truffet av harde slag gjentatte ganger, følelsen av sykler som kjører i deg og lyden av bremser som hyler og dekk som skrenser sitter fortsatt godt i hodet. Jeg ble liggende på bakken å vente. Prøvde bare å puste, og tenke at det sikkert gikk fint. Da jeg først fikk satt meg opp, så jeg hvor ille det var. Folk lå stødd. Det så ut som en slagmark.

Det er mye jeg kan dra frem av følelser og minner av akkurat det jeg opplevde der og da. Men det er vanskelig å sette ord på. Det var bare en utrolig sår og vond følelse som jeg håper jeg aldri får oppleve igjen.

Himmelsk morfin
Hjelpen kom fort, og helten min denne dagen var uten tvil, Ottar Ackenhausen Renholt. For de som har vært involvert i landslaget de siste ti årene tipper jeg dere kjenner til Ottar. For en mann. Han tok vare på meg hele tiden, og sa ting som jeg vet pappa ville sagt, ord som fikk meg til å holde roen. Jeg ble lagt på båre og inn i en sykebil, også blir egentlig det meste veldig skurrete.. godt mulig det var morfinen..

Den største frykten min var at det skulle være brudd i skulder/skulderblader. Det var noen så sinnssyke smerter, at jeg faktisk hadde psyka meg opp på at det kunne være det legen kom for å fortelle meg. Heldigvis slapp jeg unna brudd, bare en meget forslått kropp. Haha, kjenner nå når jeg skriver at timene og døgnet på sykehuset faktisk er skikkelig blurry. Ikke det at jeg skal oppfordre til noe som helst, men når kroppen er så mørbanka som den var da, er følelsen av å få morfin ubeskrivelig! Det var som om alle smerter ble borte og at ingen verdens ting hadde skjedd. Det er det som er positivt med å skade seg i Spania. Det som ikke er så positivt med spanske sykehus er rett og slett at de ofte er dårlige. Er ikke bare på Mercadona ting er mañana. De skjønner ikke så mye engelsk, og de vil helst ikke rense sårene dine med mindre du ber på dine knær (jeg måtte be i fem timer, og endte med å måtte rense alt igjen dagen etterpå).

Gråt i telefonen
Siste jeg husker av sykehusoppholdet var når Kristoffer Skjerping, kjæresten min kom, og når jeg endelig kunne ringe hjem. Mamma og pappa skulle på den faste VM-festen hos min trofaste mekk, Thomas Didriksen, med en haug andre sykkelfanatikere. De hadde sett hva som skjedde, og visste ingenting om hvordan det gikk. Jeg får fortsatt en vond klump i halsen når jeg tenker tilbake. Jeg tok opp telefonen og hørte pappa. Det var ikke mange ord som ble sagt, vi gråt begge to, og det var forferdelig vondt å høre hvor redde og bekymra de var, der de sto i Norge helt hjelpeløse. Vi roet hverandre ned med å si at alt gikk fint og hvor stor englevakt jeg hadde hatt.

Nå ble det her fort veldig mye mer enn det jeg tenkte å skrive om akkurat denne episoden. Selv om jeg kom ut av det uten bruddskader, så var det forjævlig vondt. Skrubbsår over hele kroppen som gjorde det umulig å få sove og i det heletatt bevege seg, og verst av alt: minnene om det som hadde skjedd. Jeg vet at mange har vært gjennom store og mye mer omfattende ulykker enn det jeg opplevde.

Veien tilbake
Men, da er vi tilbake til at når noe sånt skjer med en toppidrettsutøver så raser verden litt sammen. Når man står midt i det så er det ikke lett å se noe forbaska lys i tunellen. Innimellom kan man oppleve en ekstra motivasjonsboost av å gå gjennom noe tøft, men denne episoden tullet opp ting i hodet mitt. Jeg ble kvalm og uvel av tanken på å sitte på en sykkel igjen. Jeg hadde ikke lyst til å utsette meg selv for den type fare, og ikke minst så ville jeg ikke at mamma og pappa noen gang skulle få kjenne på den frykten de kjente da. Jeg skjønte at det var tanker, lukter og lyder som utløste en type redsel jeg ikke klarte å takle selv, så jeg var utrolig heldig og fikk hjelp av Leif Ottesen, rett og slett for å komme tilbake til der ønsket å være.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tilbake: Ett år etter skrekkvelten i Ponferrada, syklet Miriam Bjørnsrud igjen VM, denne gang i Richmond. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet
Tilbake: Ett år etter skrekkvelten i Ponferrada, syklet Miriam Bjørnsrud igjen VM sammen med Emilie Moberg, denne gang i Richmond. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet

I sykling tar ting tid, og man må være utrolig tålmodig. Det tok tid å komme seg ut av denne situasjonen også, og om jeg noen gang blir akkurat slik jeg var før, så er svaret nei. Men jeg har lært mye av det, og det er så viktig at man får hjelp, og at man finner seg små delmål, større hovedmål, og noen skikkelig hårete mål. Da har man noe å jobbe med når det kommer tøffe dager, for tro meg, de vil komme. For meg har det vært avgjørende å ha et skikkelig drømmemål som gir meg gåsehud, og litt skrekkblandet frydfølelse. Da kommer jeg på hvor jeg vil, og hvorfor jeg egentlig driver med dette, og hvorfor det er så godt å ha det vondt.

Etter jeg begynte å få tilbake godfølelsen på sykkelen igjen var all type smerte piece of cake. Etter et par måneder inn i 2015 sesongen tok jeg min første pallplass i et UCI-ritt noen gang. Jeg fikk tredjeplass i Cholet i Frankrike. Noe som gjorde utrolig godt for selvfølelsen og videre lyst på å sykle.

Uansett hva slags motgang man har, så gjelder de samme tingene. Vi må finne ut av hvorfor vi fra starten ønsket å begynne, og hva det er som gjør at du vil gi alt? Og når man først kjenner at man sakte men sikkert er på vei i riktig retning igjen, og man når det først målet, det er da det smaker ekstra godt! Nettopp fordi sykling er så brutal og tøft.

Ønsker alle en super sesong , enten du går for gull i OL, eller jobber med dørstokkmila!

Hilsen Miriam