Det er godt å legge forrige sesong bak seg å begynne å trene mot neste år så å si med blanke ark. Det er håpet om at vi skal bli bedre som motiverer oss gjennom vinteren.
Helst skal vi ha vår beste sesong noensinne neste år, og ta ut det potensiale som vi vet eller håper ligger i oss.
I midten av november var jeg første gang på Mallorca sammen med Hitec. Dette var vår første og eneste samling mot 2019 sesongen.
Nye Hitec
Det er ganske store endringer på laget. Vi er bare 4 stk igjen fra 2018 laget (meg, Ingrid Lorvik, Ingvild Gåskjenn og Julie Solvag). Inn kommer to norske talenter fra juniorklassen (Pernille Feldman og Amalie Lutro) og fire utenlandske jenter.
Av de er to unge jenter fra Nederland (Lonneke Uneken, Chanella Stougje), ei fra England (Lucy Garner) og ei fra Italia (Marta Tagliaferro). Alle på laget kom veldig godt overens med hverandre og det virker som stemningen kommer til å bli kanon bra neste år.
Sportslig har vi ingen store stjerner i laget og ingen som garantert kan hevde seg topp 10 i Word Tour-ritt. Likevel tror vi at vi kan få til mye sammen, og vi satser på at enkelte av oss får et løft i 2019.
Jeg personlig lengter etter å oppleve igjen noen av de rå øyeblikkene og prestasjonene jeg opplevde i 2016 og 2017, og gjerne ta det et lite steg forbi det også.
Sesongen før OL
Neste sesong også er en litt spesiell sesong, fordi det er året før OL i Tokyo. I løpet av 2019 samler nasjoner og utøvere UCI poeng som vil avgjøre hvor mange plasser hver nasjon får med i OL. For damer er maks antall fire plasser for fellesstart og to på tempo.
I OL består feltet bare av 65 ryttere. For at Norge skal få med 2 stk skal vi være rangert som topp 22 nasjon på slutten av 2019 sesongen. For å få med 3 stk skal vi være en topp 13 nasjon. Og for å få med en på tempo skal vi være en topp 15 nasjon.
Per dags dato er vi rangert som nasjon nr 31 med ingen norske i topp 100 i den individuelle rankingen (jeg er den best rangerte på plass nr 113). Så ingen OL plasser per dags dato.
Jeg vet det er mange norske jenter som håper og satser mot OL i Tokyo. 2019 blir vår mulighet til å samle på poeng, stige i nasjonsrankingen og viktigst av alt vise at vi er gode nok.
Norgesmester Vita Heine i brudd under Liege-Bastogne-Liege.
Det som gjør det ekstra utfordrende er at hvert fjerde år i sesongen før OL, dukker det opp UCI-ritt i mange rare land (og gjerne forsvinner igjen året etter). Gode utenlandske lag blir ikke invitert, og de få som deltar samler på poeng som hjelper i OL-rankingen.
Det er noen nasjoner, som for eksempel Russland, som velger å delta på ritt i Thailand, Azerbaijan og Ecuador framfor ritt i Europa der det er mye tøffere konkurranse, men samme poengsystem.
Tenerife
I skrivende stund sitter jeg foran peisen i en leilighet i høyden på Tenerife. Jeg er på min egen samling og satser på at høydetrening vil gi et lite ekstra gir i 2019 sesongen, men det er bare det lille ekstra.
Det viktigste blir alltid å trene, spise og hvile riktig. Og ha det litt gøy. Akkurat nå er det deilig å bare trene dag inn og dag ut, og se på ski på TV i helgene.
Så blir det spennende å komme i gang igjen med ritt når den tid kommer og se hva vintertreningen har gjort.
Den første uken har vært preget av å tilpasse meg boforholdene og omgivelsene. Samtidig jobber kroppen fulltid med å tilpasse seg tynnere luft. Mannen min var med meg de første 5 dagene, men nå er jeg her alene for resten av oppholdet.
Boforholdene er annerledes enn på en vanlig samling – jeg bor jo i en campingbil. Dette er noe jeg ikke har erfaring fra før av. Jeg måtte lære fort en del praktiske ting også – fylle på og tømme vann, bytte gassbeholder, kjøre og parkere forsiktig.
Dusj og klesvask er noe mer utfordrende, samt at jeg lager all mat selv. Om natten er det kaldt i campingbilen. Det er ca -5 grader ute her om natten og det er meldt ned mot -9 grader neste uke. Så jeg måtte bruke noen netter på å finne ut hvor mye klær jeg skal ha på meg om natten.
Det er to stykk superundertøy, pluss jakke med hette over hodet, pluss stillongs og tre par sokker. På dagtid er det varmt, ca + 10 grader. I solen føles det som minst +20, men det kan blåse en del og komme vindkast. Kommer man i skyggen og det blåser, så føles det som 0 grader. Så jeg har nå lært å ta med meg ekstra klær på alle turer.
I helgen blåste det så mye at campingbilen holdt på å velte. Jeg og mannen min måtte lete etter en trygg plass å parkere om natten. Vi fikk heldigvis lov å parkere på baksiden av hotellet i le for vind.
Det er kun et hotell her oppe, det var ikke ledig i 3 uker, det er ganske dyrt og det hadde kostet meg ganske mye med måltider på hotellet. I tillegg måtte jeg ha leiebil for å komme meg til hotellet og på noen av treningene.
Nå etter en uke har jeg blitt vant til boforholdene, værforholdene og har også fått en god flyt på treningen. Den første uken var treningsmessig rolig, både for å la kroppen tilpasse seg høyden, men også fordi jeg hadde hatt en god 3-ukers treningsbolk med mye trening på Gran Canaria rett før jeg kom til Tenerife.
På noen av treningene kjører jeg ned til lavlandet hvis det er dårlig vær oppe i høyden eller hvis jeg skal drive med intensiv trening.
https://www.youtube.com/watch?v=ue8WCYvyCh4
Ellers prøver jeg å være oppe i høyden så mye som mulig og minimere tiden under 2000 meters høyde, for å få kroppen til å produsere mest mulig røde blodceller. Jeg har til og med handlet mat for 2 uker og fylt alle skapene i campingbilen.
Været er som sagt litt tøft her med vekslende temperatur og vind. Men samtidig er naturen utrolig vakker og fascinerende, og det er også mye sol.
Teide er en av de største vulkanene i verden og hadde sitt siste utbrudd så seint som i 1909. Det er veldig mange turister her. Nasjonalparken rundt Teide er den mest besøkte i hele Europa. Jeg blir begeistret av omgivelsene på hver trening og takknemlig for å kunne være her, trene – gjøre jobben min som utøver for å bli enda bedre og samtidig få en høydeeffekt.
Nå skal jeg ut og jogge (driver også litt med alternativ trening nå i januar). Du hører fra meg snart igjen!
Det var aldri planen å bli syklist, men en barndom som stilte store krav og som tidvis var preget av rampestreker og håndgemeng med det motsatte kjønn, har ført Vita Heines kloke hode til suksess både på og utenfor sykkelarenaen.
Vita Heine har alltid hatt lyst til å lykkes med noe. Som barn var konkurranseinstinktet så stort at hun til tider kunne kaste fra seg både sjakkbrikker og kort da hun spilte sammen med moren. Skremt av datterens raseri, spilte heller Vitas største supporter litt dårligere for å la datteren vinne, noe som trigget det unge temperamentet ytterligere.
Om det ikke var syklist hun ville bli, skulle hvertfall Vita Heine (født Vita Petersone) gjøre det godt på ett eller annet område. Med mamma som lærer skjønte hun tidlig viktigheten av å lykkes på skolen, og med matematikken som favorittfag, strålte den unge latvieren fra skolebenken.
Karakterboken bar preg av en seriøs student som mestret sine oppgaver godt. Men selv om skolehverdagen tegnet et bilde av en ordentlig jente, hadde Vita sine utfordringer som ung. Mamma måtte flere ganger tilkalles av lærere for å prate om datteren rampete oppførelsen.
– Jeg var nesten litt hyperaktiv. Mor var flau, minnes Vita i dag.
For å vokse opp i en liten bygd i Latvia, byr ikke på særlig mange fritidsaktiviteter. Derfor brukte hun mye av tiden utenfor skolen på å leke sammen med sine venner, klatre i trær, løpe rundt og…knuse ting.
– Jeg var full av energi. Jeg sloss ofte med gutter, og vant, men så var jeg jente også, da, smiler 32-åringen.
Heine etter Flandern rundt 2017
Oppførselen prellet etter hvert av. Som tenåring begynte unge Vita å drømme om et opphold i utlandet, og på et tidspunkt sto valget mellom Norge og USA.
Valget falt på Vest-Agder og Kvås folkehøgskole. En kristen skole som ble nedlagt i 2006, men hvor hun rakk å forelske seg i både landet og en gutt.
Carl Fredrick Heine fant tonen med jenten fra Latvia. Og etter hvert som året var omme, bestemte Vita seg for å bli værende i Norge i stedet for å dra tilbake til Latvia hvor hun hadde universitetsplass.
Ferden gikk til Carl Fredricks hjemby, Bergen. Her begynte Vita sin utdanning som aktuar. Det vil si forsikringsmatematiker, som går ut på å analysere finansiell risiko for forsikringsselskaper. Heine skal med andre ord få god bruk for matematikk-kunnskapene.
Kulturforskjellene
Som sykkelrytter beskrives Vita Heine som en fighter av de sjeldne. Frem til 2017 ble hun trent av Knut Bøe, bergenseren som også styrte spakene i arbeidet rundt det eminente talentet, Bjørn Stenersen. Og Bøe trekker faktisk paralleller mellom de to ”bergenserne”.
Treningsviljen og disiplinen er noe veteranen kjenner igjen hos norgesmesteren fra 2016 og 2017. Også tidligere trener Marit Sælemyr, og nåværende Morten Mørland, mener Heine skiller seg ut med sin ekstreme råskap og seriøsitet i treningsarbeidet – ingen snarveier tas. Egenskaper Heine drar meg seg fra sin bakgrunn i Latvia.
For på samme måte som hun fikk kultursjokk da hun kom til Norge for første gang, har hun også lagt merke til kulturelle forskjeller innen treningen hvis hun sammenligner seg selv med enkelte norske utøvere.
– Når man er yngre, tror jeg man må jobbe hardere i Latvia enn i Norge. Bare det å jobbe hardt på skolen for eksempel. I tillegg er det flere i Latvia som må begynne å jobbe tidlig for å ha råd til å kjøpe seg PC og mobiltelefon.
På den måten tror hun dette kan vises igjen på sykkelsetet.
– Du ser jo blant noen av kontinentalguttene i Norge som er fulltidssyklister, at de gjerne ikke er superseriøse. Det er en grunn til at de ikke kommer seg videre. Når jeg er på treningsleir og skal ha en økt på fem timer, så sykler jeg fem timer. Andre skal kanskje ha en 40 minutters kaffepause. Slike ting tror jeg betyr mye.
Samtidig understreker hun at ikke hele den norske kulturen er slik. Hun har mang en gang latt seg imponere over norske råtasser som prioriterer syklingen først – det med enkle, men effektive kår.
– Ta Kristoff for eksempel. Selv om han er en av verdens beste, sitter han i en mørk garasje på rulle han også. Det er ikke noe fancy greier, sier Heine.
Heine på toppen av podiet under NM 2017.
En krevende utøver å trene
Og det er med enkle kår Heine har kjempet seg til toppen også. Nå har riktignok Kristoff fått seg nytt hus med eget treningsrom – langt mer eksklusivt enn fra tidligere år. Men Heine kan foreløpig ikke sammenlignes med Kristoffs målestokk i internasjonal skala. Ikke ennå.
Hennes første møte med verdenseliten kom 2013 da hun for egen regning dro til VM i Toscana i 2013. På tidspunktet var hun fortsatt ikke norsk statsborger, men i hjemlandet satset man ikke særlig på kvinnesykling.
Den håpefulle ringte likevel til det latviske forbundet med et tilbud om å dra for egen regning, og fikk sitt ja. Bergen Cykleklubb var behjelpelige og stilte med støtteapparat, deriblant Sælemyr.
Resultatmessig var ikke verdensmesterskapet mye å rope hurra for, men en 39. plass på tempoen og et ikke fullført landeveisritt, ga likevel Heine et bilde på hvor lista lå.
I påfølgende år skal hun jobbe steinhardt for å nå toppen. Det gjerne på egenhånd. Hun er den soleklart beste kvinnelige syklisten i Bergen CK, og i rittene må hun klare seg helt på egenhånd.
Derfor ble det også ekstremt mange angrep, det beste og nesten eneste verktøyet for å tukte etablerte lag som CK Victoria og Team Hitec Products. Fra august 2014 får hun betalt for strevet og skriver kontrakt med sistnevnte etter å blant annet ha kjørt seg til en sterk sjetteplass sammenlagt i Tour de Bretagne Féminin samme sommer.
– Du ser jo blant noen av kontinentalguttene i Norge som er fulltidssyklister, at de gjerne ikke er superseriøse. Det er en grunn til at de ikke kommer seg videre. Når jeg er på treningsleir og skal ha en økt på fem timer, så sykler jeg fem timer. Andre skal kanskje ha en 40 minutters kaffepause. Slike ting tror jeg betyr mye.
Sesongenes løp vitner om en rytter i utvikling. Når vi skriver 2017 er Vita Heine regjerende norsk mester i både fellesstart og temposykling for andre året på rad, og i år tok hun det attpåtil med sykdom i kroppen. Ingen av hennes trenere så langt vil imidlertid karakterisere Heine som noen enkel utøver å trene.
– Hun er komplisert som person og spør gjerne mye i treningsarbeidet, forteller Knut Bøe.
Også Sælemyr og Mørland tegner et bilde av en rytter som er krevende å veilede – en utøver som graver mye og stiller kritiske spørsmål til hvorfor man velger å gjøre ting slik man gjør.
– Jeg tror nok det har med usikkerheten å gjøre, som følge av at hun begynte sent, sier Bøe, og får støtte fra Mørland.
– De fleste gode utøvere kjennetegnes av det: At de er nysgjerrige på hvordan de utvikler seg – de er sjefen i eget prosjekt. Det er de som skal bli gode på sykkel, ikke treneren. Så det er veldig bra med Vita, at hun er nysgjerrig både når det går bra og dårlig, forklarer Mørland.
Et veiskille
Oppskriften har gitt suksess. Beinhardt arbeid over tid, med en råskap i bunn, har ført Vita Heine til toppen av norsk sykkelsport.
Nå gjenstår det hardeste arbeidet for å nå drømmen, nemlig å bli best i verden. Personlige årsaker førte til at Bøe trakk seg ut av treningsarbeidet, men inn kom Mørland til 2017-sesongen.
Det første Heine spurte sin nye trener om var: ”Hva skal til for å vinne VM i Bergen?”
Til nå hadde hun bevist sin kapasitet, men ble frakjørt da bakkene ble for bratte og harde. Bergen-løypa bærer som kjent preg av denne type bakker, og det er nettopp dette som har vært fokusområdet i inneværende sesong. Styrketrening ble implementert i større skala, noe som foreløpig har gitt resultatene man håpet på.
Før NM fortalte Mørland til Sykkelmagasinet at mesterskapet i Stjørdal ville bli en foreløpig pekepinn på om de er i rute. Resultatene taler for seg selv.
Skulle Heine gå hen og vinne VM i Bergen, vil det likevel anses som en sensasjon. Hun har fortsatt kun syklet som proff i litt over tre år, og har fortsatt et stykke opp til heltidsutøverne som vinner de største rittene.
Heine i aksjon under OL i Rio.
Høsten 2017 blir på mange måter en viktig tid for bergenseren. Kvinnesykling er som kjent en lite lukrativ idrett, og som mange andre må Heine jobbe ved siden av.
For øyeblikket er hun ansatt i 50 prosent stilling i Tryg. De resterende 50 har hun permisjon fra jobben for å studere, og etter VM er permisjonen over. Det betyr at hun kan måtte finne seg i å gå tilbake til 100 prosentstillingen i Tryg, men det lar seg ifølge Heine ikke kombinere med all reisingen som syklingen fører med seg.
Derfor står hun nå ved et veiskille. Hun tviler på at hun legger sykkelen på hylla, men vil heller ikke kutte båndene til arbeidslivet. Det kommer strengt tatt en hverdag også etter sykkelkarrieren for 32-åringen (fyller 33 i november 2017).
– Det er vanskelig. Hadde jeg vært yngre kunne jeg gått all in, men det er et økonomisk spørsmål også her. Det går an å leve billigere, men da må også mannen min støtte meg mer økonomisk. På den andre siden er sykling en sårbar karriere. La oss si at jeg sier opp jobben og satser 100 prosent sykkel, men krasjer stygt og ødelegger alt jeg har satset?
Heine blir bekymret i blikket når hun spekulerer på hva høsten skal bringe.
Hun innrømmer at hun må bruke energi på å finne ut hva hun vil før VM går av stabelen. Skal ti års kamp for å nå toppen avbrytes når hun har vært nærmere enn aldri før, eller skal hun trosse det sikre og fortsette sin intense krig med de andre verdensstjernene?
Som hennes tidligere og nåværende trener sier: Vita er smart. Veldig smart. Aller først handler det om å få omsatt alt arbeidet til størst mulig suksess i Bergen.
Deretter skal kommer valget om hun skal være matematiker eller syklist.
Dette intervjuet sto på trykk i Sykkelmagasinets spesialutgave om VM i Bergen.
Emilie Moberg skriver i Team Hitec Products´ første blogginnlegg om skuffelsen som etter hvert ble til etterlengtet glede på hjemmebane i Ladies Tour of Norway.
Landeveissesongen 2015 er et avsluttet kapittel. Sykkelåret er evaluert og jeg ser tilbake på en god sesong på Hitec Products og landslaget. Det har vært mange høydepunkter og et av de beste denne sesongen var «Ladies Tour of Norway». Det er det eneste UCI-rittet for kvinner i Norge og det går tilfeldigvis i min hjemby, Halden. Før sesongen skrev jeg en stor ring rundt dette rittet i kalenderen, for her skulle jeg prikke inn toppformen og prestere mitt beste foran byen min. Jeg husket fra i fjor hvor spesielt det var å sykle ritt i min egen by sammen med store stjerner som Marianne Vos, Lisa Brennauer og Emma Johansson. I år ville jeg ta et steg opp og være med å kjempe om de beste plasseringene. Å være hjemmefavoritten gir meg ekstra motivasjon, men det er også utfordringer med det og hvordan takler man dette forventningspresset på en god måte?
Ladies Tour of Norway er et etapperitt som går over tre dager. I mange år har de norske herresyklistene hatt flere UCI-ritt i Norge og i fjor fikk vi endelig et kvinnelig, norsk UCI-ritt på kalenderen også. I år bestod rittet det av et gateritt i Halden sentrum fredag og to fellesstarter som gikk på begge sider av norsk/svensk riksgrense, men med målgang i Halden begge dager. Rittet betyr mye for oss norske kvinnesyklister, men spesielt for meg i og med at det er min egen far, Roy Moberg, som er initiativtaker og rittdirektør. Jeg har virkelig fått et innblikk i hvor mye jobb det er å arrangere et UCI-ritt for damer. Mange spør om det er jeg som designer løypene, men det gjør jeg faktisk ikke. Eller, joda, jeg skal innrømme at jeg har kommet med noen forslag til fine spurtoppløp. Noen fordeler skal man jo ha på hjemmebane.
Med mine UCI-seiere denne sommeren og en tredjeplass i et verdenscupritt kun to uker før Ladies Tour of Norway startet, så var forventingene skyhøye. Jeg visste at jeg var i god form og hadde en ekte tro på gode resultater denne helgen. Den indre dialogen med meg selv var positiv. Jeg var godt kjent med løypene og hadde kjørt spesifikke hardøkter i traseene ukene før. Min egen lille pre-camp ble gjort hjemme på pikerommet med en ganske stresset familie i hus. Hele gjengen jobbet 24/7 for at rittet skulle bli en suksess. Farfar stilte til og med opp på en gammel Corvette-moped for at jeg skulle få en pace-økt dagen før rittet. Det var ingenting å si på forberedelsene.
Hjelp fra farfar: Her er jeg på trening med farfar som sjåfør på mopeden. Foto: Privat
Det ble selvfølgelig mye snakk om rittet i forkant, om hva mine egne og lagets ambisjoner var. Halden er en liten by og de som leser lokalavisa hadde fått med seg resultatene mine. Alle som var interessert håpet at den lokale deltakeren skulle lykkes. De gledet seg til å se norske syklister og verdenseliten kappsykle i byens gater. Jeg gledet meg til å vise frem byen til verdens beste syklister. For hele verdenseliten, minus to lag, var faktisk på plass i lille Halden. Hele havna var fylt opp med lagbiler og campere. Jeg møtte konkurrenter på de gamle, vante treningsveiene mine på økten før start. Det var gøy å ha lagvenninnene mine og støtteapparatet i Hitec Products i min egen by. Jeg følte meg litt som en vert samtidig som jeg var deltaker. Jeg ville vise frem byen på best mulig måte og håpet at rittet skulle bli en suksess for alle, både for deltagere, publikum og arrangør. For min egen del som syklist, sånn helt egoistisk, så ville rittet være en suksess kun om jeg klarte en podiumplassering.
På startstreken fredag kveld var det god stemning. Det var mange som hadde møtt opp og heldigvis var værgudene med oss; det var et upåklagelig sommervær. Jeg var jeg veldig klar, men nervøs. Jeg likte løypen, men visste at jeg måtte komme meg i det riktige bruddet for å få til et godt resultat. Vi stilte med fire norske jenter fra Hitec Products; Thea, Miriam, Vita og meg.
Rittet ble knallhardt som forventet med mye støting og et fire-rytters brudd ble etablert uten noen fra oss. Da jeg skulle gjøre et forsøk på å støte meg opp skjer det noe rart. Bakhjulet mitt faller ut av rammen. Jeg setter det inn igjen og får stå over en runde, men løpet er over. En skuffende start på helgen. Jeg får noen trøstende ord etter målgang fra venner og familie. Det er ikke spesielt moro å bli intervjuet når man ikke presterer, men det må man finne seg i. Det var spesielt mye trøkk siden jeg syklet på hjemmebane og det var mer norsk media tilstede enn normalt. I intervjuene fokuserer jeg på at uhell kan skje og at det kommer flere sjanser i løpet av helgen. Inni meg tenker jeg at dette ikke var godt nok, men graver meg ikke ned etter et uhell og jeg vet at jeg har mer å komme med.
Lørdagen var det start i Strømstad og avslutning i Halden med tre lokale runder før målgang. På veien til Norge kjørte vi over tre harde bakker og det var mye aktivitet. Det var mange ulike bruddsammensetninger i front og heldigvis hadde jeg gode hjelperyttere som dekket det meste. Hvis det var 30 forsøk, så var Charlotte Becker i 28 av dem. Jeg hadde fått beskjed av DS Karl Lima at jeg var fri og kunne spare krefter til avslutningen. Det betyr mye for meg at sjefen gir meg tillit og bygger opp et lag rundt meg på hjemmebane. Etter 50 km ble det endelige bruddet satt da Megan Guarnier og Amanda Spratt kjørte avgårde. Jeg satt i feltet bak bruddet og var fornøyd med å være der.
Over den siste bakken før vi kjørte ned til Halden kjente jeg at det var noe galt med sykkelen min og så skjer det samme som dagen før. Hjulet falt ut av rammen og det stopper helt opp. Jeg hadde sjekket den koblingen sikkert ti ganger og skjønner ingenting. Jeg setter hjulet på igjen, kjører meg opp til gruppen, men så skjer det igjen på første lokale runde i Halden. Jeg må bytte hjulet og ser feltet forsvinne for godt. Det var ikke spesielt gøy å sykle de tre rundene helt alene bak tetgruppen da så mange folk i Halden hadde møtt frem. Eller, det var jo rørende å se alle som heiet meg frem til tross for uhellet, men jeg ville så gjerne vise for meg selv og for dem hva jeg var god for denne dagen. For å vise at hvor takknemlig jeg er for støtten vinker jeg langs hele oppløpet.
Etter målgang prøver jeg å holde masken, men klarer det ikke helt. Det kommer noen tårer og heldigvis har jeg lagvenninner som kommer med en klem og noen støttende ord. Når man stiller til start med så høye forventninger er det vanskeligere å takle nederlaget. Det var ikke sånn jeg hadde sett det for meg. Dag to med uhell og negative tanker begynner å snike seg på. Skulle hele helgen bli en fiasko for min egen del? Journalister spør hva som skjedde og igjen må jeg forklare hvorfor jeg ikke presterte. Jeg liker ikke når andre syns synd på meg og det var en del av dem denne ettermiddagen. «Stakkars deg som er så uheldig. Også på hjemmebane da». Jeg forsøkte å riste det av meg, rettet blikket på morgendagen og fokuserte på det som var positivt: den fysiske formen var jo der, jeg hadde lagvenninner som støttet meg og det var en sjanse igjen! Mekanikerne på laget holdt på med sykkelen og testet hjul hele natten for å finne ut hva som var feil før den siste etappen.
Søndagen stod jeg revansjesugen på startstreken, på selveste Svinesundbroa. Mekanikerne har gjort en strålende jobb og sykkelen fungerer perfekt. Hode og kropp er også på topp. Jeg kjører offensivt og vant den spektakulære grensespurten på Svinesundbrua foran Emma Johansson. Jeg sitter med i tetgruppen på de harde, lokale rundene i Halden og får god hjelp av lagvenninnene mine i avslutningen. Det var igjen mange som hadde møtt opp og heia-ropene, inkludert speakers entusiastiske røst, hjalp meg til å bite meg fast. Hjemmebanefordelen er ikke oppskrytt. Det er bitte litt enklere å gi det aller siste, og litt mer, når hele kroppen skriker av syre. Det var en teknisk finale, noe jeg liker godt, og spurter inn rett bak Shelly Olds og Anna van der Breggen. Det var utrolig jevnt om tredjeplassen mellom Emma og meg. Da speaker roper opp at Moberg ble nummer tre, så var det mildt sagt god stemning i Halden sine gater. Jeg må innrømme at sjelden har en tredjeplass smakt så godt. Jeg innfridde målsetningen min, jeg fikk en kul norsk-svensk-trøye på podiet og det lokale publikumet var fornøyd. Det at ei lokal jente skulle opp på podiet gjorde at flere ble igjen til premieseremonien, og det var gøy for både vinnerne og arrangøren. De utenlandske syklistene var strålende fornøyd med organiseringen av rittet og Halden, eller generelt Norge, var «amazing». Jeg kjente jeg var stolt av Halden som hadde laget i stand en så bra sykkelfest. Kjente og ukjente syntes det hadde vært gøy å se på Ladies Tour of Norway og håpet at arrangementet var kommet for å bli. De var imponert over hvor fort damene syklet og hvor gøy det var å se kvinnesykling. For de fleste var første gang de hadde sett damesykling live. Det beviser hvor viktig et slikt ritt er for å vekke interessen for sporten og hvor stor betydning mediedekning har.
Ladies Tour of Norway er også viktig for norsk damesykling. Team Hitec Products har betydd mye for min utvikling som syklist nettopp fordi laget har gitt meg internasjonal matching. Ladies Tour Norway gir norske ryttere en sjanse til å smake på nivået der ute blant verdens beste syklister og det er en gulrot for unge talenter å jobbe mot. Det er som nevnt en god mulighet til å vise oss frem på hjemmebane og for både folket og norsk media en anledning til å se hva internasjonal kvinnesykling er. Jeg har merket økt interesse fra media i år og mer mediedekning er med på å bygge opp kvinnesporten i landet. Det er også viktig for norsk damesykling rent økonomisk. Sponsorer vil ha reklame i media og uten tv-sendte ritt stiller vi svakere på sponsormarkedet. I år ble alle rittene i Ladies Tour sendt på live-stream og oppsummeringer ble sendt på TV 2. Interessen øker og jeg håper flere ritt for damer vil komme på tv-skjermen fremover. En stor takk til arrangøren og forbund som har gitt oss et norsk, kvinnelig internasjonalt ritt i høy klasse!
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
