Mannen som endret sykkelsporten for alltid

I år ville Fiorenzo Magni fylt 100 år. Vi utforsker livet og ettermælet til det enorme sykkelikonet fra Toscana som endret sykkelsporten for alltid, på mer enn én måte.

Han hadde visst vært fascist, Fiorenzo Magni. Patriotisme og fascisme var nemlig to sider av samme sak, hevdet de. Han ble lurt, som millioner av andre sultne italienere. Han ble lurt av Mussolinis retorikk, og som millioner av andre italienere ble han medlem av partiet. Etter krigen sto han tiltalt for å ha deltatt i en massakre av motstandsfolk i Toscana. Han ble funnet uskyldig, men evig eies et dårlig rykte og den visa der… Etterkrigstidens Italia var nemlig en nasjon av løgnere, hyklere og revisjonister.

Foruten sykkelrytteren Fiorenzo Magni, var det ingen som ville innrømme at de hadde vært fascister.

Magni hadde handlet og tenkt på sviktende grunnlag, men han var på ingen måte noen løgner.  Det var også en del av problemet. For alle andre ble Magni en påminnelse om deres dobbeltmoral, og uansett hva de sa eller gjorde kunne de ikke distansere seg fra det. De som avskydde Il Duce, hatet den lojale følgeren Magni. De som helt enkelt latet til å ha en anti-fascistisk holdning, hatet ham enda mer. Å late som om man ikke hadde danset til Mussolinis pipe, ble bekvemt og praktisk, men så definitivt umoralsk, og Magni ble påminningen om hvem de egentlig var. En nasjon med selvbetjenende hyklere, revet i stykker av sitt eget hubris…

Dessuten, Italias stjernehimmel var allerede tettpakket. Gino Bartali og Fausto Coppi hadde vært folkehelter siden før krigen, i langt lykkeligere tider. Bartali var bondelandets apostel og katolsk, den alminnelige toskaneren gjenkjennelige for alle. Han vant Tour de France under nesen på franskmennene, og Coppi var så vidt ferdig med tenårene da han vant sin første maglia rosa i 1940. I krig for sitt hjemland ble han tatt til fange av britene, mens Magni kjempet for en annen ideologi. At de alle lurte seg selv, var noe helt annet.

Men ingenting av dette var av stor betydning så lenge Magni ikke preget toppen av resultatlistene. Men så begynte han å vinne. Giroen i 1948 skulle være en ren kamp mellom Coppi og Bartali, mellom Bianchi og Legnano. Men i løpet av vinteren hadde Magni gått ned syv kilo. Han hadde funnet sine klatrebein og spolerte duellen alle hadde gledet seg til. ’Mottakelsen’ i Milano var alt annet enn vennlig, og Magni måtte avbryte æresrunden på velodromen. Italia hadde en Giro-vinner oppløst i tårer. Gud bevare oss alle.

Giro furore

Magni hadde blitt dyttet opp til Passo Pordoi, og Coppis Bianchi-lag levert en formell klage. De straffet Magni med to minutter, men Bianchi reiste likevel hjem fra rittet i protest. Magni innrømmet av fri vilje at han ble dyttet, men det ble jo alle andre også. Så hvorfor ble han gjort eksempel av, om det ikke var fordi han ødela duopolet til Coppi og Bartali?

Fiorenzo Magni under Tour de France 1951.

Senere på sommeren vant Bartali enda et Tour de France, før han og Coppi kranglet så busta føk i Tre Valli Varesine. Coppi vant, men etter hvert som den italienske delegasjonen ankom Valkenburg i Nederland før VM, tålte de ikke trynet på hverandre i det hele tatt. Alle kommunikasjon var brutt. Coppi bodde hos en venn i forkant av mesterskapet; alt for å unngå den skinnhellige Gino.

Valkenburg-rittet gikk på nokså flate veier, ideelt for en hurtig passista som Fiorenzo Magni. Alle så det klart og tydelig, og Bartali sørget for at Magni, den italienere flest ønsket skulle vinne, ble sittende å vente. Da rittet startet satt Coppi og Bartali og markerte hverandre ut av gullkampen, og sto av idet belgierne, franskmennene og regnbuetrøya forduftet bortover veien. Bedre for Legnano og Bianchi å tape enn å risikere at han der andre vant, og bedre at Magnis Wilier-lag, deres felles fiende, ble holdt på armlengdes avstand. For selv om Coppi og Bartali var alt annet enn perlevenner, forsto de begge at sykling var business. Ja, det var underholdning, men først og fremst var det business, og enda et innrykk fra Magnis side kunne jo overbevise publikum om at han ikke var djevelen likevel. Coppi og Bartali var ikke enige om mye, men for hvert ritt som gikk skjønte de godt at denne Magni kom til å koste dem heder, ære og, fremfor alt, penger.

Flyktet til Flandern

Fiorenzo Magni var likevel i en vanskelig situasjon. Han fryktet fansens fordømmelse dersom han slo deres helter, Coppi og Bartali, og kunne vente seg en proffkarriere i middelmådighetens mørklagte dal, og følgelig fattige kår, dersom han ikke gjorde det. Så han måtte finne ut en måte å slå dem på, men han turte ikke å slå dem skikkelig.

«Han motet og intelligensen til å bryte ned det tilsynelatende uangripelige duopolet Coppi-Bartali.»

Da det italienske forbundet publiserte sin kalender for 1949, merket Magni seg en ikke ubetydelig omstokking. Et hull hadde oppstått etter den tradisjonsrike trioen Milano-Torino/Milano-Sanremo/Giro Piemonte. Ingen ritt etter andre helgen av april, betydde ingen inntekt. Coppi skulle fylle vakuumet med å sykle på bane, mens Bartali håvet inn på startbonuser ellers. ’Gino den Fromme’ melket sin makeløse popularitet, mens det store flertallet ellers, allmuen i italiensk sykling, måtte klare seg med det lille de hadde. Men nå fikk Fiorenzo Magni en idé.

Magni vinner Flandern rundt.

Av de 32 utgavene av Flandern Rundt som hadde vært, hadde flamske ryttere vunnet 31. Italienerne kunne ikke en gang vise til en topp ti plassering, hovedsakelig fordi ingen fornuftige italienere våget å delta. Med horribelt vær og grusomme bakker, var dette et flamsk ritt forbeholdt flamske ryttere.  Det var viden kjent at de syklet som galninger, og konvensjonell visdom hadde det til at det var ingenting å hente ved å reise opp dit bare for å bli ydmyket. Reisen var dessuten kostnadsfull og tidkrevende – kort oppsummert: meningsløs. De korttenkte nok til å forsøke seg på reisen, kom som regel hjem uten resultater og, enda verre, uten penger.  

For å skaffe seg midler til turen la Fiorenzo Magni inn forespørsel hos Wilier. Ikke uventet, fikk han blankt avslag. Man han lot seg ikke stoppe og dro rett til togstasjonen i Monza, for å booke retur-billett til Gent til seg selv og sin gregario Tino Ausenda. Sammen tok de fatt på en rekke 350 km lange treningsturer.

Den plutselige omstillingen i rittplanen var ikke noe problem for Fiorenzo. Fiorenzo var av et helt spesielt kaliber. Han dro til Flandern og slo de flamske hardhausene; Impanis, Schotte og Caput. Han slo 250 andre ryttere også, og vant Flandern Rundt uten lag, uten mekanisk støtte, uten noe som helst.

Tilbake i Italia uttalte han at å vinne gjorde han til «selve definisjonen av en idrettsutøver», hvilket var en absolutt, kategorisk og utvetydig sannhet. Flandern-seieren plasserte han på alle forsider i italiensk presse. Han hadde tross alt klart det alle trodde ikke var mulig. Magni sto intet mindre for et betydelig paradigmeskifte i sykkelverdenen.

Året etter reiste han igjen og forsvarte tittelen. Magni var en mester, enten de likte det eller ei. Sakte men sikkert begynte han å vinne over italienske hjerter, og således spalteplass i avisene og gamle fordommer. I Tour de France vant han etappen til Niort, og kunne ikle seg den gule trøyen etter første etappe i Pyreneene. Samme kveld hevdet Bartali – på uriktig grunnlag – at han ble angrepet av en rabiat, fransk tilskuer på toppen av Aspin. Gino hadde vunnet etappen den dagen, men han forsto at en sammenlagtseier var godt utenfor rekkevidde for hans del. Yngre og langt råere klatrere var på plass i rittet. Nå krevde han at den italienske delegasjonen dro hjem. Den italienske landslagssjefen, Alfredo Binda, var maktesløs overfor Bartali, likeledes var rittets maillot jaune, Fiorenzo Magni. Bartali var en italiensk institusjon, og hans ord var lov. Det siste han ønsket seg var en gulkledd Magni i Paris, så dett var dett.

VM-skandalen

Tapet av den gule trøyen frembrakte sympati blant italienere flest. Mye fordi Magni var klok nok til ikke å ta til motmæle. Magefølelsen var at Bartali hadde ivaretatt sine egne interesser, men Magni artikulerte aldri sine mistanker i det offentlige. Han holdt munn og hodet kaldt, og inntok Giroen i 1951 i sitt livs form.

Magni sammen med Coppi under Tour de France 1951.

Året før ble rittet for første gang vunnet av en utlending. Sveitseren Hugo Koblet stakk av med tittelen, noe italienerne så på som kjetteri. Coppi, den store Campionissimo, manglet denne gangen både oppkjøringsritt og form. I Milano-Torino brakk han kragebeinet og ingen forventet at han skulle hevde seg i toppen. Bartali, på sin side, hadde fylt 36; Vito Ortelli slet med et vondt kne; mens en rekke talentfulle stranieri truet med å ødelegge den italienske festen for andre året på rad. Koblet var tilbake, nå sammen med Sveits’ andre store stjerne, Ferdi Kübler. Kübler var han som overtok den gule trøya fra Magni i Pyreneene og forsvart den helt til Paris. Den unge franskmannen Louison Bobet viste konturene av en stor Grand Tour-rytter, og den belgiske klassikerkongen Rik Van Steenbergen hadde slanket seg inn i favorittsjiktet. Et slik blendende sett av stjerner hadde Giroen aldri sett, mens hjemmenasjonen hadde nokså lite å stille opp med, foruten Magni.

På vei inn i den siste, store etappen i Dolomittene, ledet Van Steenbergen Giroen med 90 sekunder på en Magni med hele Italia i ryggen. Med de store fjellpassene Pordoi og Falzarego avlyst grunnet snø, virket det sikkert at belgieren skulle forsvare trøya. Men så risikerte Magni liv og lemmer i utforkjøringen fra Costalunga. Van Steenbergen måtte følge, men fikk plutselig skrekken og lå mer og mer på bremsene. Magni tok dermed en dramatisk sammenlagtseier, in extremis. Riktignok hadde han ikke vunnet noen etapper underveis, men selv de største Magni-skeptikerne måtte nå innrømme at han var en verdig vinner – og den beste, smarteste og, fremfor alt, den modigeste i rittet.

Fremme ved 1955 hadde den nye «Flandern-løven» vunnet tre italienske mesterskap. Bartali hadde lagt opp, og Magni – den såkalte tredje mannen i italiensk sykkelsport, var dermed nummer to. Etter hans eget syn var han ikke like talentfull som Coppi, men har var mer robust, raskere og uendelig mer slu. Magni var den fullkomne proffsyklisten, drevet av grenseløs ambisjon, bunnløst mot, og et forrykende konkurranseintellekt. Aldri var en treningsøkt verken for lang eller for hard, enhver stein ble snudd i jakten på bedre prestasjoner. Alt dette beviste han til gangs på det som trolig var hans største dag, i den 38. utgaven av Giro d’Italia.

En spøkefull Magni lytter på Gino Bartalis lunger.

Før den nest siste etappen lå han 1.29 bak den unge maglia rosa, Gastone Nencini, med Raphaël Géminiani presset imellom dem. Det hele virket fortapt, siden all logikk tydet på at de 210 km fra Trento til San Pellegrino Terme skulle foregå uten store hendelser. En paddeflat percorso duket for bruddspesialister, ikke sammenlagtfavoritter, og det hele skulle gå rolig for seg. Magni sa seg imidlertid ikke enig i disse antagelsene. Ei heller hadde han til hensikt å ta nederlaget for gitt før det hele virkelig var over. Veiene vest for Trento var han nemlig godt kjent med, etter mange timer med trening i området. Med god lokalkunnskap var han smertelig klar over at et 35 km lang grusparti kunne skape et hav av punkteringer. Klok av skade instruerte han derfor mekanikeren sin til å utruste han med ekstra solide dekk, de han hadde for vane å bruke i Flandern Rundt. Magni tipset Coppi om å bruke det samme. Ifølge folkloren innkalte han også sine gregari til hotellrommet. Her ble de fortalt at det var 86 ryttere igjen i Giroen, og at av disse syklet 81 ikke på Nencinis lag. I teorien betydde dette at de var åpne for tilbud. Alt de trengte å gjøre var å slippe hjulet foran og lage luker tidlig på etappen. Samtidig som de sørget for at Nencinis menn ikke var i posisjon til å tette lukene og at de selv ikke bidro til å tette dem.

For luker ble det, og ingen virket ivrige til å tette dem. Dermed satt stakkars Nencini isolert i front, sammen med en frekk, velvitende Magni og mesternes mester, Coppi. I troen på at feltet skulle kjøre seg opp igjen, hang Nencini seg på de to. Men de bak kom selvsagt ikke opp – selvsagt ville de ikke det. Magni og Coppi hadde mannen i rosa akkurat der de ville ha ham. Nencini hadde selvsagt ikke hatt framsyn nok til ta i bruk ekstra robuste dekk, og da han punkterte som forventet fløy Magni og Coppi av gårde. På en av sykkelhistoriens virkelig store dager, kjørte de par-tempo inn til San Pellegrino, mens millioner av italienske fans sto langs veien vitne til at gullæra gikk mot slutten med et voldsomt brak. Coppi vant sin siste Giro-etappe, Magni sin tredje og siste Giro. Sykling, så vel som mange andre sporter, har selvsagt en hang mot overdrivelser og sensasjonalisme, men dette var så definitivt århundrets utbrudd. Et fullkommen legendarisk dag. 

Magni på offensiven under Gioren i 1956.

Nye tider

Drevet frem av Marshall-hjelpen og amerikanske lån var det nå full fart i den italienske økonomien. Den vokste med åtte prosent hvert år, hvilket var ekstremt dårlig nytt for sykkelindustrien. Folk kjøpte nemlig mopeder i stedet for sykler, ganske enkelt fordi de var enklere, raskere og mer fasjonable. Med Bartali pensjonert og Coppi på vei inn i solnedgangen, var det mer og mer tydelig at overflodsæraen gikk mot slutten. Litt etter litt var det fotball som preget avisenes forsider. Summen av alt dette ble som den perfekte storm. Mellomstore sykkelprodusenter hadde ikke lenger de økonomiske musklene til å sponse lag, et faktum som fratok dem livsgrunnlaget. De høye herrer i italiensk sykling og UCI hadde forbud mot sponsorer fra utsiden av sykkelsporten, hvilket presset flere lag utenfor stupet. Mange ryttere mistet jobben.

Laget til Magni, Ganna, var et av flere til å legges ned. Han gikk derfor i dialog med entreprenøren Paolo Zimmermann og hans far, Willy. De produserte styreteip og plugger. Varemerket Gaslo ble brukt av så å si hele det italienske feltet. Nylig hadde de dog begynt å importere et nytt produkt. Italias boom economico ga uant rikdom og helt nye levestandarder i befolkningen, noe som åpnet dørene for andre måter å bruke penger på. Zimmermann signerte en avtale med NIVEA. De lagde fuktighetskremer og måtte finne en god måte å promotere sine produkter. De så også at sykling var en kostnadseffektiv metode for å eksponere sine varer, og at tredobbelt Giro-vinner Magni hadde nyhetsverdi.

Magni gikk direkte til Adriano Rodoni. Presidenten i det italienske sykkelforbundet måtte overbevises om at regel som forbød sykkel-eksterne sponsorer ville ta livet av sykkelsporten. Noen liberalisering av regelverket kom imidlertid ikke på tale fra det franske sykkelforbundets side, og dermed fulgte en ordkrig uten sidestykke i internasjonal sykkelsport. Fiorenzo Magni hadde dog ikke for vane å tape. Han fikk med seg selveste Coppi på laget, og verdens mest kjente syklist kunne opplyse det franske forbundet om at han ville boikotte alle rittene deres om de sto i veien for Magni. Ikke uventet ga de etter, laget NIVEA-Fuchs så dagens lys, og andre sykkel-eksterne sponsorer fant veien inn i sykkelsporten. Fiorenzo Magni hadde stått for enda et paradigmeskifte.

Magni og Charly Gaul under Giroen i 1956.

Hans siste Giro kom i 1956, da han på celebert vis brakk kragebeinet og skulderbladet. Bildet av Magni under bakketempoen, på vei opp San Luca-bakken i Bologna, er et av sykkelsportens mest ikoniske. Kraftig smertepåvirket, og ikke i stand til å styre skikkelig, festet han styret til munnen ved hjelp av teip. Han dro og sleit med tennene gjennom hele tempoen, bare for å overleve og kjempe videre dagen etterpå i rittet over alle ritt. Bildet er verdt sin vekt i gull; det forteller alt om hvilken rytter og mann han var. Han hadde en unik kapasitet til å holde ut, noen han beviste til gangs ved å overleve snøstormen på Monte Bondone og dermed bli nummer to i sammendraget.

«Magni var den fullkomne proffsyklisten, drevet av grenseløs ambisjon, bunnløst mot, og et forrykende konkurranseintellekt.»

Året etter tok han over styringen i laget til Nencini. I Giroen dro det seg til med en veritabel krig mellom Bobet og den fremragende klatreren Charly Gaul. Mens de to tråkket mot syklingens svar på ’garantert gjensidig ødeleggelse’, klekket Magni ut en smart plan for Nencini. Den typen feller han selv unngikk på veien til San Pellegrino år tidligere, geleidet han Nencini unna med stødig hånd, slik at han vant Giroen med 19 sekunder. Mange av de som rangerer 1957-utgaven som den beste etter krigen, mener også at Nencini aldri hadde vunnet uten Magni.

Mer enn bare en rytter…

Magni skulle senere bli sjef for det italienske landslaget. Han ble også sykkelprodusent, en meget holden bilselger og entreprenør. Den siste, store bragden i sykkellivet hans – kanskje det mest ekstraordinære av alle sykkelliv – var planleggingen, finansieringen og realiseringen av sykkelmuseet på Madonna di Ghisallo. Museet står over Comosjøen, som et monument til hans karakter, hans intellekt og, ikke minst, hans ukuelige kjærlighet til sykkelsporten.

Magni på hjulet til Raphael Geminiani.

Fiorenzo Magni døde i oktober 2012, seks uker før sin 92. bursdag. Ennå lever forestillingen om Magni som en uheldig syklist. I likhet med alle i sin sykkelgenerasjon ble karrieren hans undergravd av krigen og de sterke reaksjonene i den italienske befolkningen da han kom tilbake. Han så seg nødt til å konkurrere mot de to fuoriclasse, Coppi og Bartali. De hadde både mer talent og ressurser, et faktum han alltid var klar over. Ikke bare var de utstyrt med et gudbenådet talent, men også formidable industrielle krefter i from av storhetene Bianchi og Legnano. Det er ingen overdrivelse å si at de nøt beundring fra titalls millioner italienere i en tid der sykling var den aller største sporten.

Det var i denne konteksten at Magni måtte slite. Dette var bakteppe for hans uendelig kamp for å komme frem i lyset og ut av de lange skyggene til de to store aktørene. Bartalis manglende vilje til å inngå kompromiss kostet nok Magni både Tour de France-tittelen i 1950 og regnbuetrøya i 1948. En seier i Giro di Lombardia i 1953 ville også vært hans, hadde det ikke vært for at han ble sendt feil vei på de siste kilometerne. Det finnes uttalelige slike eksempler på hestehandler, intriger og regelrett juks. Og likevel, på uransakelig vis, klarte han å vinne tre Giri, tre maglie tricolore, tre Flandern Rundt og dusinvis andre ritt. Han – og han alene – hadde drivkraften, motet og intelligensen til å bryte ned det tilsynelatende uangripelige duopolet Coppi-Bartali.

Selv var jeg heldig nok til å tilbringe tid med ham før han døde. I hjemmet hans ved Monza, spurte jeg om han følte seg som et offer for vanskelige omstendigheter. Han svarte ikke direkte på spørsmålet, men pekte mot et bilde på veggen. I huset var dette bilde den eneste klare referansen til sykkelkarrieren hans, og det viste sju syklister på en stigning i Dolomittene i 1951-Giroen. På det ser vi Magni, med Coppi og Bartali, med Van Steenbergen og Bobet, og med den sveitsiske duoen Koblet og Kübler. Her henger bildet fremfor alle som representerer sykkelsporten i sin absolutte høytid, der alle sju motiver i rammen er ekte ikoner. Fiorenzo Magni sa det ikke rett ut, at han er den mest heldige mannen i live – for både han og jeg visste at det trengte han ikke.

Sykkelsport er en gammel sport. Det har vært mange storheter gjennom tidene. Coppi, Bartali, Koblet og Bobet var alle store syklister, men likevel bare syklister.

Fiorenzo Magni var en stor syklist også, men likevel så mye mer. Magni var en stor mann innenfor sykling – og når man tenker seg som, er det noe helt annet.