«Uansett hva som skjer, ikke stå av. Det gjør man ikke i Tour de France. Det er en skam.» Fra en erfaren etappevinner til en debutant fylt med beven kom ordene bardust. Året er 1988 og Norge har for første gang mer enn én representant i verdens største sykkelritt. Dag Otto Lauritzen er en av dem. Året før skapte han historie. Den karismatiske sørlendingen hos 7-Eleven-laget ble første nordmann med etappeseier i Touren. Han vant i Pyreneene. Luz Ardiden het fjellet.
Lauritzen vil alltid være forbundet med dette fjellet, som står rotfast i Tourens sagnomsuste mytologi. Delgado, Indurain, Armstrong. Blant Tourens helter og skurker har også Dag Otto sin evige plass. Hvor hen han går i dag, 30 år senere, presenteres han alltid som Monsieur Lauritzen, vainqueur à Luz Ardiden. En seier i Touren glemmes aldri.
Foran sin tredje Tour deler Lauritzen sine erfaringer med Atle Kvålsvoll, en førstereis trønder. Solid klatrer, sindig og grundig type, men helt fersk. 1988 er faktisk hans første sesong som proff. Denne 75. utgaven begynner i Bretagne og ender i Paris. En prolog pluss 22 etapper, 20 kategoriserte stigninger, 3281 kilometer totalt. Alt i alt en brutal, tre uker lang reise gjennom vakkert landskap med mange fallgruver. Men Lauritzens råd til den fem år yngre Kvålsvoll er altså like enkelt som det er usentimentalt:
– Ikke stå av. Det er en skam.
Men i Pyreneene sykler Kvålsvoll på sine siste bein. En utmattet, kraftløs og matforgiftet debutant er feltets røde lanterne.
– På Alpe d’Huez var jeg dum nok til å ta drikke fra en tilskuer. Det skulle jeg aldri gjort. Vannet var ikke rent og jeg ble matforgiftet. Dagene etter ble en ekstrem kamp, husker Kvålsvoll.
Etappe 15 er hans fjerde dag med kneblende sykdom. Siden Alpe d’Huez har nettene vært lange, ofte tilbrakt i shuttletrafikk mellom seng og toalett, og etappene kuperte. Mangel på søvn og næring til tross, Kvålsvoll sliter seg over fem massive fjelltopper, inkludert den formidable col du Tourmalet på 2214 meters høyde. Etter 172 kilometer gjenstår bare én stigning: den 15 kilometer lange veien opp til… Luz Ardiden!
«Vi er kanskje spinkle og har idiotiske solskiller. Men kroppene våre er dekket i arr. Sykkelryttere er krigere. Vi bryter ikke Touren hvis ingen tvinger oss»
Geraint Thomas, Team Sky
I bunn av Lauritzen-fjellet vender de sadistiske ordene tilbake: «Ikke stå av, det er en skam. Ikke stå av, det er en skam». Som et redselsfullt ekko hjemsøker de Kvålsvolls indre. Men som veiens sistemann er han overlatt til å kjempe mot sine demoner i isolasjon. Bare en kremerende fransk sol holder han med selskap når stigningen begynner.
For den lettbygde 26-åringen er fjellene vanligvis yndet terreng. Men ikke i dag. Bildet av en utbrent Kvålsvoll er lett å se for seg. Vuggende i setet, stakkato i tråkket, føtter tunge som lodd, øynene røde og nedsunkne som en blodhund, huden likblek og et grimase som lyser av tortur.
Barmhjertige tilskuere gir han et dytt på rumpa og et medlidende «Bon courage!». Men bak han tuter voiture balai, den såkalte kostebilen som feier opp kassable ryttere. Skammens egen lastebil. Tutelyden håner Kvålsvoll til å presse på videre. Det samme gjør faren for å bli eliminert. Tidslimiten er bakfeltets hovedfiende. Kommer du for sent, må du reise hjem. På etappen dagen før karret han seg inn som sistemann i mål, 32 minutter bak vinneren. Det skulle også skje i dag.
– På Luz Ardiden hadde jeg faktisk OK kontroll på tidslimiten, husker jeg. Dansken Jens Veggerby var der også, og vi var på vei til å klare det. Vi kom oss faktisk forbi noen ryttere også. Men så måtte jeg bare stoppe. Jeg måtte av sykkelen… Løp ut i buskene… For å gjøre fra meg, sier Kvålsvoll.
54-åringen husker historien med en blanding av humor og bitterhet.
– I buskene ble jeg sittende lenge, og måtte se resten av feltet sykle opp til mål. Det var for jævlig. Da jeg kom til mål var jeg fullstendig nedkjørt og utrolig skuffet. Jeg røk ut på tidslimiten.
– Hva som drev meg til å fortsette? Ja, det kan du lure på. Jeg var helt flat før etappen startet også. Jeg hadde nesten ingen krefter. Det er en slags galskap.
Så hvor kommer denne galskapen fra? Hva presser rytterne videre når tanken er tom og veien til Paris uendelig lang. Hvorfor denne doktrinen som sier at å stå av er en skam?
Snakker du sykkel med en franskmann, blir samtalen 9 av 10 ganger dreid mot filosofi. Den franske tenkeren Roland Barthes analyserte Tourens sosiologiske mekanismer, og kom frem til at rittet var underlagt to typer fornuft. Touren er for det første «et epos», noen ganger «et prøvelsessted for helter, et slags opphøyet helvete hvor syklisten skal avgjøre sin skjebne». I en slik kontekst blir Kvålsvolls offer og lidelse rettferdiggjort, som en hyllest til rittets legende og prestisje.
Men ifølge Barthes finnes det også en kjøligere, pragmatisk side ved Touren. Dette er sport hvor «suksessens jernlov» og «levningene av en gammel føydal etikk» gjelder. I en slik realistisk kontekst blir den skitne vannflasken på Alpe d’Huez sett som en stor tabbe av en urutinert debutant. Kvålsvoll opptrådte uaktsomt i tjeneste for Peugeot-lagets kaptein, franske Ronan Pensec.
– Å stå av er siste mulighet. Av lojalitet til laget. Men selv om man ikke klarer å hjelpe laget så mye, målet er uansett å komme til Paris. Alle som kommer dit er vinnere. Har du kjørt gjennom Tour de France, det hardeste rittet som finnes, ja, da er du en ekte proff, sier Kvålsvoll.
– Å reise hjem er derfor det verste. Særlig når man tabber seg ut, som for eksempel drikke en flaske fra en tilskuere. I Touren har rytterne en personlig stolthet. Det er prestisje, fordi ingenting er større. Derfor trosser man all motgang for å fullføre. På min tid hadde ikke lagene egne leger. Men det forbauser meg i dag, at legene ikke setter foten ned oftere. Egentlig er det galskap.
Eksempler på slik galskap – eller personlig stolthet – er mange.
- I 1975 presset Eddy Merckx seg til Paris med brukket kjevebein.
- Tyler Hamilton tok både etappeseier og 4.plass sammenlagt i 2003, selv om han bristet kragebeinet på første dag.
- Med brukket skulder torturerte Pascal Simon seg selv en hel uke for å forsvare gul trøye i 1983.
- Sviende flenger, dype kutt og 33 sting til tross, Johnny Hoogerland kom utrolig nok helt til Paris i 2011. Nederlenderen hadde blitt veltet inn i et piggstrådgjerde elleve etapper tidligere.
- I 2014 syklet sveitseren Reto Hollenstein en 220 kilometer lang etappe med punktert lunge.
- Mens waliseren Geraint Thomas kriget seg gjennom hele 2013-Touren med brudd i bekkenet.
– Vi er kanskje spinkle og har idiotiske solskiller. Men kroppene våre er dekket i arr. Sykkelryttere er krigere. Vi bryter ikke Touren hvis ingen tvinger oss, sa Thomas etter en av etappene, mens ansiktet hans blitset i smerte mellom ordene.
Kurt Asle Arvesen er en annen stolt smerte-trosser. Eresfjordingen hadde en grusom Tour-debut i 2004. Da han smalt inn i en midtrabatt var det tredje velt på ni etapper. Likevel han overlevde til Paris. Noen uker senere fikk han påvist flere ribbeinsbrudd.
– Sikkert derfor jeg måtte rulle ut av senga hver morgen i to uker, sier Arvesen. – Året da jeg brøt, fullførte jeg en etappe med brukket kragebein. En av de verste dagene i karrieren. Ikke fordi jeg var skadet, men fordi jeg måtte reise hjem.
Heller ikke Jostein Wilmann analyserte sin smerte veldig nøye. 14.plassen i 1980 står fortsatt som beste norske prestasjon i Tour de France. En bragd utført med brudd i håndleddet.
– Jeg fikk hånden inn mellom en bakgaffel og et bakhjulet og hang der i 20 meter, husker Wilmann. – Det var blodspor etter meg hele veien opp Tourmalet. Men jeg ble likevel nummer seks på etappen.
Gjennom sitt sorgløse overmot klarte odelsgutten fra Viggja i Sør-Trøndelag ofte å prestere over evne. I 81-Touren rømte han fra ambulansen etter å ha krasjet inn i en tilskuer.
– Jeg våknet til med alle mulig apparater på kroppen. Jeg ropte på tysk: «Jeg må videre! Jeg må videre!» Legen trodde jeg var ved bevissthet. Dette ble jeg fortalt etterpå. Da jeg våknet skikkelig til igjen, var det bare en drøy mil til mål. Så det er omtrent tre mil av den etappen jeg husker ingen ting av, sier Wilmann – som fortsatte Touren med intense hodesmerter.
– Sett i ettertid var det kanskje ikke så lurt å kjøre videre til Paris. Brosteinsetappen var jævlig ubehagelig.
Men alt dette blekner i forhold til den stoiske Honoré Barthélémy. I 1920 krasjet franskmannen stygt, fikk en flint inn på det ene øyet og mistet synet. Med brukket skulder og håndleddet ute av posisjon, fullførte han etappen. Han fullførte faktisk alle etappene, samtlige innenfor topp ti. Året etter syklet han med glassøye og ble utrolig nok nummer tre sammenlagt, i en Tour som var 5485 kilometer lang.
Det er disse klassiske bildene av lidelse og smerte som dominerer måten vi tenker om Tour de France i dag. Det var på denne tiden at fenomenet «fullføre for en hver pris» ble født.
– Du kan godt si det er vanvidd. Men det har alltid vært sånn, sier Kvålsvoll.
Trønderen syklet seks Tourer og fullførte fire. Den beste var utvilsomt 1990, da han jublet for gul trøye til kapteinen Greg LeMond på Champs-Élysées. Den verste Touren var nok debuten i ’88, og 1991.
– I 1991 trynet jeg på første dag. 70 kilometer i timen i en nedoverbakke. Hjelmen helt knust. Jeg var bevistløs en stund, ble tapet sammen og måtte løftes på sykkelen for å fortsette. Etter det kunne jeg ikke gjøre mye for laget. Det ble en kamp hver dag i to uker for å overleve, sier Kvålsvoll – som igjen hadde etappen til Alpe d’Huez som sin bøddel.
– Jeg burde blitt tatt ut av rittet, men jeg overlevde så vidt. På vei mot Alpe d’Huez veltet jeg igjen. Jeg gikk rett fram i en sving på vei nedover. Jeg kuttet leggen mot autovernet, ødela skulderen og brakk kragebeinet. Men før jeg ga meg, syklet jeg opp Alpe d’Huez. Galskap det også.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Dagbladet Magasin i 2015.
