3579 kilometer, 23 etapper, 30 kategoriserte fjell, ingen hviledager. Giro d’Italia 1988 var en brutal Grand Tour. Den apokalyptiske snøstormen som fulgte rytterne over Gavia, gjorde bare vondt verre.
Etappen til Bormio er for lengst stemplet som en av de legendariske dagene i sykkelhistorien. Dette var dagen da voksne menn gråt på sykkelen, en eksklusiv affære reservert kun for de beinharde i feltet.
Således en perfekt anledning for fallskjermjegeren og politimannen Dag Otto Lauritzen, en hardbarket og prinsipiell motstander av å bryte sykkelritt.
I Tour de France året før, der han vant til Luz Ardiden, fullførte han til Paris – til tross for at en krøplende lårskade forhindret han i tråkke stående over de 12 fjellpassene som gjensto. I Paris-Roubaix denne sesongen, krasjet han og lå bevisstløst i mange minutter før han i en tåke av smerte reiste seg for å fullføre – 15 minutter bak vinneren Dirk De Mol.
Før Gavia-etappen er han også hardt kvestet. Velt tidligere i rittet sørger at nordmannen starter den brutale fjelletappen med brukket finger og flere sting i albuen. Dedikert til å vinne Giro d’Italia med Andy Hampsten, tar Lauritzen fatt på det som skulle bli hans verste dag på sykkelsetet.
– Giro d’Italia var viktig for oss. Delsponsoren vår var italienske Hoonved som lagde vaskemaskiner. Jeg har en artig og litt skummelt historie om eieren, Erminio Dell’Oglio. Han sponset mange lag i mange år, med den store drømmen om å vinne Giro d’Italia. Han elsket sykling. Når vi tok ledertrøya med Andy Hampsten på Gavia-etappen, så fikk han hjerteinfarkt! Han havnet på sykehus og fikk streng beskjed av legen om å holde seg hjemme til rittet var ferdig. Det var helt reelt. Det ble for mye for han, sier Lauritzen.
– Det var nok den hardeste dagen jeg har hatt på sykkelen. Det var kaldt nedi dalen ved start, det regnet en del, og da vi begynte på fjellene kom det sludd og snø. Den gang var deler av Gavia bare grusvei og det var da grusen begynte at Andy angrep. Og på toppen var det full snøstorm. Man kunne ikke se mer enn en meter frem på veien og vi kunne ikke hjelpe Andy over toppen.
Mens regn ble til snø, og snø ble til snøstorm, husker Andy Hampsten at han litt etter litt innså at dette skulle bli en grusom dag på sykkelen.
– Jeg begynte å ta inn over meg at dette kom til å bli forferdelig, forferdelig for absolutt alle, sier Hampsten i sine memoarer om etappen.
Hampsten ble dette året første amerikaner og første ikke-europeer til å vinne Giro d’Italia. Faktisk var det også bare andre gang i historien at ingen på podiet var italienere. Hampsten vant den rosa trøyen foran nederlenderen Erik Breukink og sveitseren Urs Zimmermann.
I en årrekke hadde arrangøren unngått de store fjellpassene, som et grep for å skreddersy løypen til de store italienske stjernene, Giuseppe Saronni og Francesco Moser. Men i ’88 sto ingen av dem på startstreken. Så for å kompensere for tidligere års fjellfobi, hadde arrangøren virkelig flesket til denne gang.
Dagen før rittet kom Hampsten i snakk med tidligere vinner Gianni Motta. Motta fortalte at denne utgaven passet amerikaneren som hånd i hanske, og at mange av sportsdirektørene han hadde snakket med undervurderte Gavia-passet.
– Om du kan, må du angripe på Gavia. De andre sportsdirektørene tror dette bare er en hvilken som helst stigning.
Men internt i 7-Eleven visste de bedre. Lagets lege, Max Testa, hadde en familiehytte i Bormio, nord for Gavia. I sine memoarer forteller Davis Phinney at Testa snakket ustanselig om hvor viktig fjellpasset kom til å bli.
– I flere år trettet Max oss ut med snakk om denne obskøne stigning, denne glorifiserte grusstien, og om de illevarslende gravsteinene til de som forlot veien og senere denne jord – i den rekkefølgen. Han snakket om baksiden av fjellet, og den kjølige, skyggelagte dalen. Max advarte oss om å kle oss for lett med tanke på den utforkjøringen, selv før vi fikk se værmeldingen, skrev Phinney.
7-Eleven var derfor blant de mer forberedte lagene denne dagen. Lauritzen forteller at ekstra store hansker var blitt kjøpt inn spesielt.
– Vi fikk te underveis, men den frøs til is. På toppen sto (manageren vår Jim) Ochowicz og ga oss store motorsykkelhansker. Men følelsen i kroppen bare forsvant. I militæret hadde jeg en grusom fallskjermulykke og jeg trodde jeg visste hva smerte var. Dette var nesten verre. Jeg satt og gråt på sykkelen, innrømmer Laurtizen.
– Det var mange, 20-30 stykker, som satte seg inn i bilene og ble sluppet ut igjen på andre siden av fjellet nedi dalen. Arrangøren bestemte seg for å se mellom fingrene, fordi forholdene var så kritikkverdige. Jeg lå alene i utforkjøringen og kunne ikke se noe som helst foran meg. Hadde jeg kjørt ut i en sving og blitt slått bevisstløs eller noe, så hadde jeg kanskje blitt liggende til snøen smeltet. Det var livsfarlig. Og egentlig litt utrolig at ingen døde.
– Bob Roll knakk sammen da han kom i mål. Kroppstemperaturen hans var helt nede på 28. Så han lå ganske tynt an, men ble heldigvis han bedre over natten og kunne fortsette rittet dagen etter. Jeg tror etappen dagen etter ble nedkortet på grunn av snø (Stelvio fjernet), selv om rytterne hadde mindre de skulle sagt den gang. I dag er nok rytterne sterkere som en enhet enn vi var.
Roll selv husket den siste utforkjøringen ned til mål slik:
– Det var jævlig kaldt etter bare én kilometer. Etter to kilometer var jeg frossen helt inn til kjernen. Etter tre kilometer lo jeg som en gal person, og passerte Rolf Sørensen skrikende for full hals i et forsøk på å skape varme. Etter fem kilometer gråt jeg og var i ferd med å gå inn i et kuldekoma.
