Flandern Archives - Page 2 of 3 - Sykkel

Rosa Merckx, den belgiske øl-mesteren

Hele 60 år før damenes Flandern rundt så dagens lys, tok Rosa Merckx sine første steg mot å bli Belgias første kvinnelige øl-mester i en totalt mannsdominert verden.

Continue reading «Rosa Merckx, den belgiske øl-mesteren»

Med kjærlighet til Paris-Roubaix

«Paris-Roubaix er syklingens siste vanvidd,» bemerket rittarrangør og journalist, Jacques Goddet. Hans kollega, Noël Couëdel, supplerte med at «mellom Compiègne og Roubaix, finnes så mange heltedåder som vi aldri får sett eller lest om i rittrapporten.»

Og begge har rett. Aldri får vi nok vite alt om galskapen som finner sted i Paris-Roubaix. Men lenge har man prøvd. Allerede i 1910 var de første filmskaperne på plass for å forsøke å udødeliggjørende denne fremtidige klassikernes dronning. Senere kom fjernsyn, direktesendt TV og transatlantiske overføringer til amerikanske seere. Sonderende kamerateam i stort antall fanget opp det store spetakkelet, med skjærende grimaser malt i sørpe, støv og smerte.

Likevel, mer enn et århundre etter sin fødsel, holder rittet fast ved sin mystikk.

«En vårdag i helvete»

Hvis brosteinsklassikerne skulle summeres opp med bare ett ritt, så måtte det være Paris-Roubaix. Da arrangøren gjorde besiktigelse av løypa like etter den første verdenskrig, var landskapet mellom den franske hovedstaden og den belgiske grensen så ødelagt av fire år med kamper, at 1919-utgaven fikk tilnavnet «Helvete i Nord».

Betegnelsen sto ved. Både på grunn av de mange apokalyptiske rittene vi har sett siden, men også takket være Jørgen Leths ikoniske film, «En forårsdag i helvede».

Dokumentaren om Paris-Roubaix som kom ut i 1976 er et tidløst mesterverk. I et stort intervju i denne utgaven, forteller Leth den fascinerende historien om hvordan filmen ble til. Verken før eller siden har noen evnet å formidle rittets kvintessens med samme følsomhet og øye for detaljer som den danske filmskaperen gjorde for 40 år siden.

Jeg har sett filmen et utall ganger, og etter hver visning sitter jeg igjen med samme kriblende følelse: «Nå må jeg ut å sykle».

De umulige vinnerne

Med jevne mellomrom dukker det opp en sjokkerende vinner i syklingens hardeste endagsritt. Mot alle odds trosser de brosteinens ubarmhjertige seleksjon og rykker ut av sin naturgitte anonymitet. På vår rekognosering av løypa til Paris-Roubaix dro vi tilbake i tid for å gjenoppleve historiens umulige vinnere.

Milano-Sanremo 2013

Passo del Turchino leder rytterne i Milano-Sanremo ned mot den vakre italienske riviera, en svært langtrukken og potensielt farefull reise som symboliserer vårens ankomst i det profesjonelle sykkelfeltet. I 2013 var stigningen kledd i en stor, hvit dyne – og ga således assosiasjoner til sin mektige storebror, Passo dello Stelvio. Bli med bak i kulissene til en av de tøffeste utgavene av «La Primavera». 

Flandern, brostein og øl

I ølbrikker finner man mye sannhet på disse trakter. I nasjonen der ordtak og poesi diktes innenfor bryggeriets staute vegger. Spesielt de ølbrikker med litt revne kanter, utslitt av tørste flamlendere som vet hvor viktig det er å holde seg godt hydrert under sykkelritt.

«Rundt oss er verden i stor endring, men hos Duvel tar vi oss fortsatt tid til å brygge», leses på en liten pappbrikke fra det velkjente bryggeriet utenfor Antwerpen. Lite, om noe som helst, bør eller skal endre seg. Her i Flandern «hvor Gud har knust klokken og glemt oss, står tiden helt stille», skrev den flamske poeten Willie Verhegge. En påstand vi på reise rundt områdets labyrintiske veinett, nå skal undersøke nærmere. Dette er vår berusede reise Flandern rundt.

 

Sykkeltvillingene

Vi er i Drøbak, på besøk hos brødrene Anders og Tobias Johannessen, to av de mest spennende syklistene i Norge om dagen. De har allerede lagt bak seg én sesong på seniornivå, og har flere gode resultater å vise til. Tvillingbrødrene Anders og Tobias Johannessen briljerer i flere sykkelgrener. Et tett og nært søskenforhold tror de er nøkkelen til suksess. 

Obskure berg og legendariske veier

Det finnes mange utrolige og heroiske historier om Flandern rundt. Men også mange prosaiske og finurlige.

Foruten den ene magiske søndagen i året når hele nasjonen samles til fest, ligger disse anekdotene spredt rundt i hele regionen – dog være det seg gjemt under et tykt lag av gjørme, svette og støv.

Oude Kwaremont

Eddy Merckx vant Flandern rundt «bare» to ganger, i 1969 og 1975. I sistnevnte tilfelle gjorde han det ved å angripe ved Oude Kwaremont, 104 km fra mål.

Frans Verbeeck var den eneste som klarte å følge, men med 6 km igjen måtte til og med han slippe. Merckx befant seg på et helt annet nivå enn resten av feltet, hvilket inspirerte Verbeeck til å lire fra seg et nå legendarisk sitat i intervju med den belgiske TV-reporteren Fred Debruyne:

– Fred, han syklet fem kilometer i timen raskere enn oss andre.

Ned fra Kwaremont

I 1951 gikk det gale med den regjerende verdensmesteren. Briek Schotte punktere på vei ned fra Kwaremont.

I tillegg var det så isende kaldt vær, at Schottes forfrosne fingre ikke klarte å skifte dekk.

– Jeg var riktig nok laget av stål og kunne håndtere det meste, men den dagen måtte jeg gi opp, sa Schotte senere.

I perioden 1940 til 1959 deltok «IJzeren Briek» (Jernmannen Briek) i 20 utgaver av Flandern rundt på rad. Han vant to ganger og sto ytterligere seks ganger på podiet. Han klagde om sine anstrengelser 0 ganger.

Paterberg

Paterberg er trolig den bratteste og nyeste bakken i Flandern rundt. 380 meter lang og med en gjennomsnittlig stigning på 13.7 %.

Brosteinen på denne smale veistripen ble lagt i 1983, men ser ut som den har vært der i all tid. Bare tre år etter at grusveien mellom markene ble lagt ned, var Paterberg tatt i bruk i Flandern rundt. Og siden har den alltid vært der.

Sagan leder an på Paterberg

Taaienberg

Blant ryttere og fans har Taaienberg tilegnet seg kallenavnet Boonenberg, etter den legendariske Tom Boonen. Den tredoble Flandern-rundt vinneren likte å teste beina sine her i Omloop Het Niuewsblad og E3 Harelbeke.

Gode bein her, betydde som regel gode bein i Flandern rundt. I 2012 prøvde Lars Boom å yppe seg, men konsekvensene ble brutale. Ved foten av Taaienberg velger Boom feil linje og havnet i grøfta da han prøvde seg skulder til skulder mot verdensmesteren fra 2005.

Noen uker senere tok Boonen sin tredje seier i Flandern rundt.

Foten av Berendries

Etter å ha blitt verdensmester i 1996 i Lugano, ønsket Johan Museeuw å vinne sin tredje tittel i Flandern rundt iført regnbuetrøya.

Med seier i Kurrne-Brussel-Kuurne og De Panne Tredagers, siste forberedelse før Flandern rundt, bar Museeuw alle solemerker av en troverdig vinner.

Men i bunn av Berendries skulle den flamske løven temmes på råttent vis. Den uvørne og nådeløse sveitseren, Bruno Boscardin, syklet Museeuw av veien og ut i grøften.

Her tapte Museeuw Flandern rundt det året, i en sesong ellers preget av sviktende form og svake resultater. Regnbuetrøyens forbannelse eksisterer kanskje likevel?

Rik Van Steenbergen og resten av feltet på Muur i 1942.

Berendries

Lance Armstrong deltok i Flandern rundt fem ganger i løpet av sin karriere, men hadde aldri stor suksess her.

Høydepunktet kom i 2005 da texaneren viste seg frem på Berendries og ledet hovedfeltet opp bakken. Dette var kanskje den eneste gangen Lance klarte å bli sett i front i Flandern rundt.

Dagen endte med 28.plass. Hans beste resultat noen gang i brosteinsmonumentet.

Kortendries

Kortendries har ikke altfor ofte figurert på Flandern rundt-kartet, men den semi-obskure veien spilte en avgjørende rolle i 1990.

Verdensmester Moreno Argentin så sitt snitt til å angripe rytterne i det sterke bruddet han satt i, mens resten så på hverandre og nølte. Fortsatt var det 35 km til mål.

Rudy Dhaenens var den eneste som ikke ventet og lå klistret på italienerens bakhjul. Men i spurten var Dhaenens ingen match til Argentin som tok seieren ganske enkelt.

Åtte år senere blir Dhaenens drept i en bilulykke samme dag som Flandern rundt. Belgieren var på vei mot Meerbeke der han skulle kommentere for Eurosport.

Paddestraat

Frank Vandenbroucke tok sikte på å vinne Flandern rundt i 1999. Men han ville ikke bare vinne. Han ønsket å levere en prestasjon av historiske proposisjoner.

Derfor var han innstilt på et tidlig angrep, i tospann med sin medsammensvorne i Cofidis-drakta, Philippe Gaumont.

Men Gaumont deiste i bakken og brakk håndleddet da de svingte inn på Paddestraat. Feltet klarte følgelig å innhente VDB som endte på andreplass, bak Peter Van Petegem.

Så svermet ryktene om at Gaumont hadde hatt en lang aften i forkant, ute på vift i Brugges kokende nattliv. Stikkord var champagne, kvinner, ymse sentralstimulerende. Pluss en ubetalt regning som VDB måtte ta hånd om.

Alt dette slo gnist i spekulasjonen rundt den virkelige årsaken til Gaumonts krasj.

Boonen og Cancellara i 2011

Molenberg

Molenberg var lenge det mest avgjørende punktet i Flandern rundt. Mye takket være brosteinens elendige befatning og flaskehalsen ved inngangen til bakken.

Dobbeltvinner Peter Van Petegem sa alltid:

– Er du ikke blant de ti første inn i Molenberg, tar det deg minst en halvtime å komme tilbake til fronten igjen.

Molenberg var også der Tom Boonen og Fabian Cancellara kom seg løs fra feltet i 2010. Cancellara gikk hen og vant Flandern rundt det året.

De Edelare

Denne bakken er riktignok dekket med asfalt i dag, men De Edelare var før en bred brosteinsvei og en av de mest berømte i Flandern rundt.

I sin første deltakelse i 1940, var den legendariske Briek Schotte den første til å nå toppen. En ikke ubetydelig bragd som tjente ham 500 francs – ca 150 NOK etter dagens beregninger.

En gjennomsnittlig timelønn var på den tiden bare 4 francs.

Party & parkett

Vi dro til seksdagersløpet i Gent, og tok et frenetisk og feberaktig dypdykk i den flamske sykkelsjelen.

Continue reading «Party & parkett»

Postkort fra Carrefour de l’Arbre

Carrefour de l’Arbre er skittent, vulgært og dunster øl, men det er også utemmet glede og idrett i sin sanneste form. Eller for å sitere vår egen Henrik Ibsen: ”Hun har noen ekstravagante former, ikke ganske stemmende med skjønnhetens normer, men hva er vel skjønnhet?”

Continue reading «Postkort fra Carrefour de l’Arbre»

Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix

En brutal brosteinsvei skjærer igjennom folkehavet. Som et bitende spøkelse svever konjakk-brunt støv i luften mellom nakne, overhengende trær, mens et godstog av ryttere stormer over den sylskarpe granittsteinen i halsbrekkende hastighet. Sporene etterlatt av bondens traktor minner om fotavtrykk fra pre-historiske monster, hvorpå rytterne blir som flytende fossiler. Dette er Arenberg, den moderne sykkelsportens siste ekstravaganza.

På en tørr dag blir Arenberg en støvete tunnel, hvor rytterne forsvinner inn som blinde kavalerisoldater. Øyne røde som blodhunder. I regnet blir underlaget såpeglatt og rytterne må danse mellom himmel og helvete. Uansett forhold følges motorsykkelens lanternelys med oppsiktsvekkende tillit, i håp om å komme ut like hel på den andre siden.

Med sine 2.4 km er Arenberg-skogen hjertet til Paris-Roubaix, vårens største endagsklassiker. De om lag 30.000 tilskuerne som valfarter hit hver gang, står som et urokkelig vitnesbyrd til brosteinssektorens betydning for rittet som ble arrangert for første gang i 1896. Arenberg-skogen ble imidlertid ikke penslet inn på løypekartet før i 1968.

Innføringen markerer et vendepunktet i rittets historie, og en frelsende reaksjon på moderniseringen som var i ferd med å blåse bort essensen ved klassikernes dronning. I etterkrigsårene var flertallet av ordførerne i Nord-Frankrike opptatt av fornye sine småbyer. Med solid støtte fra amerikanernes Marshall-hjelp gikk Frankrike inn i Les Trente Glorieuses (Det glamorøse tretti: 1945-1975), en periode hvor landet opplevde markant økonomisk fremgang. Den raske veksten gikk parallelt med økende urbanisering, mens Det europeiske økonomiske fellesskapet krevde effektivisering av jordbruket.

Marc Madiot, Arenberg, 1983.

Gammel, upraktisk brostein ble erstattet med ny og effektiv asfalt. Moderne og forbedret infrastruktur ble symbolet på den gamle industriregionens avansement. Dette var imidlertid dårlig nytt for Paris-Roubaix, som baserte sin identitet på det tradisjonelle veidekket. Det såkalte Helvete i Nord var i ferd med å miste sin brodd og brutalitet – og derfor også sin attraktivitet.

I perioden 1943 til 1967 endte 16 utgaver i en spurt fra en større gruppe. Bare 9 utgaver ble vunnet solo. I 1945 besto rittet av 60 km brostein. 17 år senere var antallet nede i 22 km. Rik van Steenbergen satte ny fartsrekord i 1948. Det samme gjorde Peter Post fra Nederland, da han i 1964 vant med 45.1 km/t. En rekord som fortsatt står ved lag og som mest sannsynlig aldri kommer til å bli slått.

I kjølvannet av 1967-utgaven, vunnet av Jan Janssen, foran Rudi Altig og Rik Van Looy, inntraff vendepunktet. Dagen etter rittet, på organisasjonens hovedkvarter ved Faubourg Montmatre i Paris, innkalles teknisk ansvarlig, Albert Bouvet, til møte hos rittdirektør Jacques Goddet. Beskjeden fra sjefen er like subtil som en brostein.

Paris-Roubaix est foutu! (Paris-Roubaix er rævkjørt!)

Flere brosteinspartier måtte avdekkes før Paris-Roubaix ble hetende Paris-Valenciennes. Bouvet visste heldigvis råd og kontaktet Jean Stablinski, den tidligere verdensmesteren og en av Anquetils mest betrodde. Stablinski fant sektorene ved Famars og St-Saulve, men fremfor alt viste han frem til Fôret d’Arenberg. «Stab» hadde en sykkelbutikk i Valenciennes. Der jobbet også Pelforth-rytteren Édouard Delberghe, som kom med anbefalingen om å legge ruten østover og nærmere den belgiske grensen.

 

Stablinski var sønn av polske immigranter som hadde slått seg ned i Nord-Frankrike. Som guttunge jobbet han med sin far i gruvene rundt Wallers, like ved Arenberg-skogen. Skogen var områdets grønne lunge. Hit kom arbeiderne en sjelden gang de hadde fri fra ryggknelende gruvearbeid – for å fiske, jakte og, viktigst av alt, for å være fri.

Veien gjennom skogen kobler sammen landsbyene Wallers, Hanson og St-Amand-les-Eaux. Den falt ut av bruk da andre veier ble skikkelig asfaltert. Enkelte amatørritt hadde gjort nytte av veien, men stort sett lå den ubrukt. Av god grunn.

I 1968 – etter Stablinskis anbefaling og Goddets bifall – ble Arenberg-sektoren tatt i bruk for første gang i Paris-Roubaix. De lokale gruvearbeiderne stod ved inngangen til skogen ikledd arbeidsuniform og hjelm. De hadde sympati for blodslitet rytterne hadde foran seg. Stablinski var ingen spesialist på dette ubarmhjertige underlaget, likevel var han tredjemann i rekken som kom ut på andre siden. Etter rittet stod han på utsiden av dusjlokalet, avventende og redd for å møte reaksjonen til de andre rytterne i feltet. Frykten var også berettiget. Kollegaene var langt ifra nådig med Arenberg-skogens oppdager.

­– Paris-Roubaix vinnes ikke i Arenberg, men her dannes gruppen med vinneren, fortalte Stablinski senere. En svært presis beskrivelse fra den eneste som har arbeidet både under og opp de grusomme steinene.

Allerede i de første utgavene satte det 2.4 km lange brosteinspartiet sitt preg på rittet. I 1968, 1969 og 1970 endte lederen ved Arenberg opp som vinner i velodromen. Etter 1967 og frem til 2013 har bare 19 utgaver endt med spurt fra en gruppe. Hele 27 ganger har vinneren kommet til mål alene.

I moderne tid er Arenberg sjeldent rittets avgjørende punkt. I motsatt rekkefølge av totalt 26 sektorer, er Arenberg nummer 15 fra mål. Med andre ord, den kommer lenge før sektorene ved Orchies, som med sine profetiske navn – Chemin des Prières (Bønnens bane) og Chemin des Abattoris (Slakterhusets vei) – tradisjonelt åpner opp rittet inn mot finalen.

Wilfried Peeters, Paris-Rouabaix 2001.

Likevel inntar store folkemengder denne grå og ufasjonable skogen hvert år, som en påminnelse om Arenberg-sektorens historiske betydning. Omsvøpt i sin opprinnelige kappe, ble Paris-Roubaix født på nytt da Arenberg og andre sektorer på den nyervervede, østlige ruten ble tatt i bruk.

Vegard Stake Laengen er sist i rekken av mange norske profesjonelle som har forsert gjennom grøften ved Wallers. Den høyreiste Asker-syklisten fikk Paris-Roubaix-debuten for sitt Bretagne-Séché Environnement i 2013. Og 24-åringen var faktisk mer rystet over den høye farten inn mot skogen, enn selve brosteinsopplevelsen.

– Jeg har kun syklet sektoren to ganger. En gang på gjennomkjøring og en gang under løpet. Jeg har hørt mye om Arenberg, men ble egentlig positivt overrasket. Jeg trodde brosteinen skulle være verre enn det den var. Det er likevel et vanskelig parti på grunn av at det er smalt og høy fart i forkant. Når noen velter eller får problemer blir det fort full stopp. Jeg hektet av kjedet der i fjor, og måtte stoppe opp. Det ble grupetto etterpå, sier Stake Laengen – som har bedt sin franske lagledelse om å få slippe Roubaix i 2014.

PARIS/ROUBAIX
KAS-rytter Alfred Achermann krasjet i Arenberg i 1988.

På slutten av 1980-tallet, lenge før regionale myndigheter brukte millioner av kroner på å restaurere brosteinen, dundret en annen nordmann gjennom Arenberg. Også han på oppdrag fra en fransk arbeidsgiver. I sitt første år som profesjonell for Peugeot-laget kjørte Atle Kvålsvoll Paris-Roubaix i 1988. Roubaix-spesialisten fra Pyreneene, Gilbert Duclos Lassalle, var kaptein på laget og krevde nordmannens fulle oppmerksomhet. «Duclos» dediserte nærmest hele sin karriere til dette ene rittet, og i en alder av 37 og 38 (i sin 14. og 15. deltakelse) lykkes han ved å vinne både i 1992 og 1993. Franskmannen stilte til start hele 17 ganger (fullførte 15), ofte som trofast hjelperytter.

1988 var året en sjumannsgruppe ingen fryktet kom frem til Arenberg med fire minutters ledelse. Dirk Demol ble tatt inn på ADR-laget i tolvte time og stakk i brudd for å minske presset på lagets kaptein, Eddy Planckaert. Men Demols improviserte utflukt gikk helt inn i himmelen, da hans siste bruddkamerat, Thomas Wegmuller, fikk en plastikkpose opp i hjulet, og Demol kunne kjøre inn på velodromen alene.

Raymond Poulidor, Arenberg, 1969.

Kvålsvoll kom dessverre aldri så langt. Førsteinntrykket trønderen fikk av grøften ble brutalt, og debuten endte like etter, i langesonen. Året etter kom han heller ikke til mål. Da startet han Roubaix tre uker etter et kragebeinsbrudd.

– Jeg har kjørt Paris-Roubaix to ganger, men aldri kommet til mål. Første gangen var i 1988, da var jeg med første hovedfelt inn i Arenberg. Jeg husker det var en vill kamp før brosteinen startet og min jobb var å få fram Gilbert Duclos Lassalle. Omtrent midt på sektoren stivnet jeg fullstendig i armene og klarte nesten ikke å holde i styret på slutten. Det var publikum tett på oss. Noen så tett på at vi måtte svinge unna. Det var om å holde seg midt på veien fordi publikum stengte for stiene på siden av brosteinen som vi hadde syklet på da vi trente i løypa. Jeg havnet i tredje eller fjerde gruppe og løpet var kjørt når jeg kom til langesonen noen kilometer senere, sier Kvålsvoll.

Drøye 15 år etter kom Mads Kaggestad, også han for et fransk lag, også han under Roger Legeays ledelse. I tjeneste for Thor Hushovd og Crédit Agricole ble andreårs-proff Kaggestad kastet inn i Arenberg-stormen. 18 grader, solrikt og tørt. Hastigheten var morderisk. På veien inn skrudde Lotto på alle sylindre for å posisjonere fjorårsvinner Peter Van Petegem. Inne på brosteinen strøs rytterne ut som soldater i et av Napoleons felttog. Kaggestads første møte med Arenberg er spekket med kollisjoner og kanonader. Gjennomsyret av forvirring og frykt.

­– Fullstendig galskap! Jeg entret skogen med sjokk og det eneste jeg kunne tenke var at dette er ikke mulig. Det ristet så hardt at jeg hadde problemer med å puste. En skulle tro at steinene var sluppet ned fra et fly, uten noen mer innsats for å jevne det ut, sier Kaggestad – som fikk sin ene deltakelse året da brosteinsspesialist par excellence, Johan Museeuw, takket av i 2004.

Den belgiske mesteren Museeuw har et ambivalent forhold til grøften ved Wallers. Hans tre triumfer i Paris-Roubaix gav han en helt spesiell plass i hjertene til den flamske fansen. Men etter en spektakulær og grotesk ulykke i 1998, en uke etter triumfen i Ronde Van Vlaanderen, hadde ingen klanderet ham hvis Mapei-kapteinen aldri returnerte til Helvete i Nord.

Museeuw dundret i bakken like etter inngangen. Kneet traff siden til en av de kvasse steinene og kneskålen ble delt i to. En smadret kneskål peker rett ut idet Løven fra Flandern brøler ut i smerte. Vondt ble til verre da en infeksjon satte seg i skadeområdet og legene ble tvunget til å vurdere amputasjon. Det ble også rapportert at livet til Museeuw sto i fare. Heldigvis beholdt han både beinet og livet. Ti måneder senere var han tilbake på veien og i 2000 heiset han kneet over styret idet han krysset målstreken først inne på velodromen i Roubaix.

Arenberg, 1968.

De to påfølgende utgavene etter Museeuws grusomme ulykke ble Arenberg-skogen forsert fra motsatt side, i et forsøk på å unngå den frenetiske farten inn mot brosteinen. Arenberg-opplevelsen var derfor en ekstra raritet da Thor Hushovd fikk sin ilddåp i 2000 og fullførte som 63. mann, nesten 20 minutter bak vinneren. I år står Oksen fra Grimstad overfor sitt ellevte forsøk på å kapre det prestisjetunge brosteinstrofeet, som til tross for fullstendig hengivenhet og endeløs dedikasjon, har unnsluppet nordmannen i en ellers seiersspekket karriere. Hushovd har alltid vært en autentisk spesialist som gir seg hen til rittets strabasiøse prøvelser. Ofte har han sett seg tvunget til å akseptere at underlaget er sterkere enn rytteren. 36-åringen må se tilbake på uflaks, feilgrep og flere hjerteskjærende nesten-opplevelser i rittet som har blitt hans Moby Dick.

– Arenberg er helt spesielt. Det er den hardeste og røffeste sektorene som finnes. Vi holder kanskje 65 km/t når vi kjører inn, og du føler at mannen foran deg kan bremse når som helst. Noen hundre meter senere er farten nedi 40 på grunn av motstanden. Partiet som stiger oppover mot andre enden er kanskje det verste jeg vet om. Man føler seg sjeldent god nok til å vinne der. Og at dekkene overlever på de elendige steinene er nesten utrolig. Ikke en eneste meter er enkel eller komfortabel, skildrer Hushovd – som ennå har til gode å bryte en utgave av Paris-Roubaix.

Hvis Hushovd er en aldrende konge, fremstår Alexander Kristoff som den utvalgte kronprinsen. I 2013 var han vårsesongens norske fenomen, med 8. plass i Milano-Sanremo, 4. plass i Flandern Rundt og 9. plass i Paris-Roubaix. I likhet med Hushovd har også 26-åringen fra Stavanger vunnet hjertene til den flamske fansen.

Kristoff har fått egen fanklubb i Wervik, en mellomstor by i Vest-Flandern helt på grensen til Frankrike, bare noen kilometer unna Roubaix. For dem er nordmannen en vassekte Flandrien. En fransk betegnelse adoptert i det flamske ordforrådet for å uttrykke beundring for de robuste krigerne, som hvert år kjemper seg gjennom klassikerne. Kristoff har bare startet Roubaix fire ganger (fullført halvparten), men har allerede funnet en mental tilnærming for å takle den fryktinngytende Arenberg-skogen.

– Først og fremst tenker jeg kun på å komme meg gjennom den dritt-skogen. Det er vill kamp inn mot skogen og jeg prøver bare å holde hjulet foran. Hvis jeg har fått en god posisjon, er det egentlig en lettelse når man kommer seg inn i skogen, sier Kristoff – som i fremtiden må bære norske forventninger på sine skulder post-Hushovd.

Men Katjusja-rytteren virker å leve godt med et større forventningspress, idet han finner seg til rette med den feberaktige kjørestilen i brosteinsklassikerne. Gjennom Arenberg er fronten av feltet et Dantes inferno, en eksklusiv affære reservert kun for de sterkeste. Det er på dette barbariske og usentimentale underlaget – som en gang ble forsøkt erodert bort under moderniseringens fane, men som nå er blitt verneverdig kulturarv i det nordlige rural-Frankrike – at Kristoff skal kreve sin posisjon blant eliten.

Continue reading «Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix»

Våre venner i Paris-Roubaix

Klassikernes dronning er vår årlige garanti på fengslende sykkelunderholdning. Men ikke ta den for gitt. Det ligger mye arbeid bak.

Continue reading «Våre venner i Paris-Roubaix»

Norsk seier i juniorenes Flandern rundt

Daniel Årnes (17) kjørte alene i tet i flere mil og vant juniorenes utgave av sykkelrittet Flandern rundt i Belgia på overlegent vis søndag.

Sandnessjøen-gutten slo den nederlandske toeren Adne Koster med 43 sekunder.

Årnes gikk i et tidlig brudd sammen med en franskmann. Etter hvert valgte den norske unggutten å kjøre solo. Ifølge  procyling.no ledet han med over to et halvt minutt med fire mil igjen.

17-åringen er elev på NTG Kongsvinger. Trener Ole Petter Vibekken er dypt imponert over det eleven presterte søndag.

– Jeg visste at han var sterk, men det han gjør … Det er så spektakulært. Det er ganske sjukt. Det er verdens største ritt for belgierne. Tenk deg at han kjører to ganger opp Muur, og den ene av dem solo, sier Vibekken til procycling.no.

Årnes har hatt en sterk vårsesong. Nylig ble han nummer seks i juniorenes Gent-Wevelgem.

(NTB)

Muur – tilbake med et brak

Etter fem års fravær var bakken med kapellet igjen avgjørende i Flandern rundt.

Continue reading «Muur – tilbake med et brak»

Flandern: Klassikernes vugge

Et dykk i historien viser hvorfor flamlenderne tar sykling på alvor.

Continue reading «Flandern: Klassikernes vugge»