Felice Gimondi Archives

Mirakelet i Milano

Posted on 2021-05-162021-05-26 by Espen J. Lee

Nei, ikke Vittorio de Sicas neorealistiske fabel om etterkrigstidens fattigdom. Vi snakker om de 19 sekundene som skilte Felice Gimondi og Johan De Muynck etter 1976-utgaven av Giro d’Italia.

Det var en tålmodighetsprøve, å vente på de riktige øyeblikkene til å angripe. Tålmodighet var en av Felice Gimondis styrker. Og tålmodighet trengte man i store doser, når man syklet store deler av karrieren mot en belgier som vant 445 av 1585 rittene han startet.

Bergamofødte Gimondi ble en overraskende vinner i sin Tour de France-debut i 1965. Elleve år senere overrasket han igjen, ved å vinne sin tredje og siste Giro, nesten 34 år gammel.

«Det er de to triumfene jeg husker best. Touren i 1965 fordi jeg var ung, livlig og syklet på instinkt. Men seieren i Giro d’Italia 1976 har også en spesiell plass i mitt hjerte.»

«Jeg var 34 år gammel og ble ikke rangert som en av favorittene, bare en outsider. Jeg vant etappen i Bergamo, foran Eddy Merckx. I siste sving gikk jeg skulder til skulder mot Baronchelli og fikk hjulet til Eddy. På den andre siden av veien satt toget til Moser. Eddy skulle overrumple Moser og gikk tidlig. Jeg satt i dragsuget og gikk forbi på slutten. Det var fint å vinne i hjertet av Bergamo, min egen by.»

Mannen i rosa, belgieren De Muynck, hadde krasjet ned fra siste stigning og pådratt alvorlige skader på begge hender. Underveis hadde han spurt sin landsmann, Roger De Vlaeminck, om hjelp dersom alt var i ferd med at ryke åt skogen. De Vlaeminck brøt ut i latter og syklet videre.

«På den siste tempoen fra Arcora tok seg rosa og vant Giroen. Det var en fantastisk å sykle i Milano med den rosa trøya.»

Det var et ekte mirakel i Milano. Mens i Belgia, begynte sinte fans å samle seg rundt huset til De Vlaeminck.

– Kom, vi gjør intervjuet i badekaret

Posted on 2019-07-172021-06-16 by Espen J. Lee

De tre herrene på bildet er (fra venstre) Roger Pingeon, Felice Gimondi og Eddy Merckx. Bildet er tatt på en solfylt morgen i Briançon, før den 11.etappen til Digne, som Merckx skulle vinne. Merckx vant hele seks etapper dette året. Pingeon smiler. To dager tidligere vant han i Chamonix. Gimondi er også i form. Dagen etter vinner han i Aubagne. Trioen dominerer i fjellene. Året er 1969, og to av dem er på dette tidspunktet Tour-vinnere. Merckx er på vei mot sin første av totalt fem gule trøyer, mens Pingeon og Gimondi vant sine gylne tekstiler i ’67 og ’65.

Mye er sagt og skrevet om Merckx sine OCD-aktige tvangshandlinger, og hvordan han sto opp om natten for å justere høy- den på setepinnen med millimeterpresisjon. Myteomspunnet er også Gimondis overtro, og hvordan han syklet med et lykkebringende kjede rundt ankelen, gitt til ham av en prest, som beskyttelse mot onde demoner og uhell.

Men av disse tre, er det kanskje Pingeon som er den mest eksentriske. Franskmannen avslo aldri en forespørsel om intervju, men insisterte konsekvent på å gjøre dem mens han lå i badekaret. Pingeon var en notorisk multi-task’er og hatet bortkastet tid. Spesielt under Tour de France, når tiden utenom etappene måtte brukes til enten hvile, mat eller søvn. Derfor sov han også med bind for øynene og spikret igjen vinduene på hotellrommet. Alt sollys skulle på død og liv holdes ute.

Pingeon dokumenterte sitt søvnmønster omhyggelig i en dagbok, og regnet med at en halvtime ekstra på puta etter hver etappe, ville gi ham tre ekstra netter med søvn i løpet av en Tour.

Felles for både Pingeon og Gimondi i 69-Tour’en, var selvsagt hvordan de begge ble pulverisert av den unge jyplingen fra Brussel. Ved målgang på den mellomharde klatringen til Ballon d’Alsace, puttet den 24 år gamle debutanten hele fire minutter i sekken til sine konkurrenter. Det var bare etappe 6, ennå gjensto både Pyreneene og Alpene. I målområdet snudde Gimondi seg til reporteren fra L’Equipe og oppsummerte situasjonen lakonisk: «Vi er rævkjørt.»

Den alltid kontrære Pingeon nektet derimot å innrømme at Merckx hadde Tour- seieren i lomma og argumenterte:

«Det bare virker som at han er mye sterkere enn oss. Vi trodde ikke Ballon d’Alsace skulle bli så avgjørende. Det er ikke gitt at han fortsetter å dominere i Alpene,» hevdet kapteinen til Peugeot–BP–Michelin.

Pingeon skulle ta feil, og sto to uker senere på nest øverste podietrinn i Paris, 18 minutter bak Merckx. Gimondi nummer fire, 30 min etter.

Franskmannen var kjent for et voldsomt temperament. Under Tour’en i 1974 lå han i brudd med Ronald de Witte. Nederlenderen følte imidlertid at forsøket var dødfødt, og satte seg opp. Pingeon eksploderte og ga bruddkameraten huden full, før han gikk av sykkelen, sparket den ned i grøfta og forlot Tour’en. I Paris vant Merckx igjen.