ETA Archives - Sykkel

Fra våpen til sykling

Etter alle solemerker er dette det perfekte stedet for en by. Foran seg har San Sebastián den praktfulle Concha-bukta, hvor den spisse og iøynefallende Santa Maria-øya ligger strategisk og godt, som en beskyttende steinklump og tar luven av de verste bølgene. Bak seg har byen et vell av frodige åser og steinete bakketopper, kringsatt av storslagen natur og variert landskap. Veiene er åpne, svingete og myke – som stjålet fra drømmene til en syklende samferdselsminister. Etter alle solemerker er dette det perfekte stedet for sykling.

Innramningen er altså alt annet enn skrantende. Men byen i seg selv står på ingen måte tilbake for sine vakre omgivelser. Dens glitrende sandstrender bogner av sorgløse surfere og livsglade båtturister som har slått anker like utenfor. Promenaden er en sjelfull miks av storslått arkitektur, med den grandiose teaterbygningen på den ene siden, og moderne konstruksjoner, med Kursaal-kongressen på den andre. Byen er yrende folkeliv, pintxos-barer, kunst, gamle steinhus og haute cuisine. San Sebastián har en tiltrekningskraft som få, og er selve perlen i det vakre smykke som er Baskerland.

Baskernes forhold til sykling speiler på mange måter deres frihetskamp under sentralmyndighetenes undertrykkende sko. Folkets elsk til sykkelsporten skulle likeledes bli et symbol på den stolte regionens opprør mot overmakten i Madrid. Spanias største sykkelkonkurranse har nemlig sitt opphav i Euskadi. For i den baskiske byen Eibar, gjorde de fabrikkansatte i Orbea et skjebnesvangert valg, som skulle styre baskernes politiske bevegelse inn i idrettenes sfære. De sluttet å lage våpen og begynte å lage sykler. Vuelta a la Republica begynte i Eibar, gikk hele veien til Madrid og ble arrangert av de fabrikkansatte.

San Sebastian har mange vannhull. Men få er like ladde som det i raddisgata Juan de Bilbao. Lokalet er nokså lite, kanskje 40 kvadratmeter. På høyttaleranlegget spilles det baskisk rock og, med jevne mellomrom, Internasjonalen. Over baren henger det bilder av baskiske fanger, dømt for sine oppdrag for ETA. På bardisken står det en rekke keramikkrukker, alle med påskrivningen amnistìa – amnesti. Her legger man penger til støtte for baskiske fanger.

«Tidligere hadde man samme type kollekt for aspirerende syklister,» sier Iñaki – en lokalkjent som har invitert oss inn.

«Det var tenkt at de som ble gode, kunne bli proffer og reiste ut på internasjonale ritt ville tjene en funksjon. De som var sterke sympatisører tok til og med oppdrag fra ETA. Noen smuglet våpen og ammunisjon. Men de fleste var kun symbolske representanter for bevegelsen. Stolte baskere som tråkket for uavhengighet, kan man si.» 

Oppdagelsen av at ETA hadde en løst tilknyttet, syklende tropp fengsler oss. Euskadi Ta Askatasuna, oversatt til Baskerland og frihet, og ble tidlig på 1950-tallet startet av en gruppe studenter. Det som en reaksjon på Francos diktatur. 28. april 1939 marsjerte generalen inn i Madrid og erklærte en blodig borgerkrig for vunnet. I dagens Spania regnes konflikten fortsatt som uoppgjort. Etter Francos død i 1977 ble det presset gjennom en «glemselslov», som forhindret straffeforfølgelse av krigsforbryterne. Den kontroversielle loven sørget for at tallrike massemordere fri. Og derfor har disse Herriko Taberna’ene stadig en funksjon i dag. På veggen bak henger en plakat med skriften: Tourists remember: You are not in Spain, you are in the Basque Country.

«I Franco-tiden da separatistene ble overvåket og forfulgt, var dette plassene de kom sammen. De organiserte seg under dekknavn og kommuniserte via postruter som de opprettet på egenhånd. Hvis soldater sperret hovedveiene med check-punkter, så sendte man syklister over de mindre veiene. Midt i nattens mørke. Det var heroiske oppdrag og ganske farlig hvis man ble oppdaget.»

Iñakis historier gir oss frysninger nedover ryggen. Men også maur i beina. Nå skal vi ut å sykle disse historiske post-rutene. På den varierte kystruten vest for byen tråkker vi tidvis skjermet fra vinden, med makeløs utsikt over Biscayabukta og stort sett hele tiden med havet som følgesvenn. Vi passerer fiskehavner og Txakoli-vinmarker an masse.

Som mange andre steder, gjelder den gylne regelen også for Baskerland: Den beste måten for å oppleve området, er på sykkelen.

Dette er et utkast av «Baskerland – fra våpen til sykling». Hele historien leses i Sykkelmagasinet 5-2019.