På innsiden av Lotto-Soudal: «Vi er som en stor familie»

Lotto Soudal er et belgisk lag med lange tradisjoner, hele 35 år tilbake i tid. Årene har stort sett vært gode, stødige og fremgangsrike, men også preget av dyp sorg og tragiske uhell. Det hele startet med Kris Boeckmans i Vueltaen 2015. Dødsfallet til den fremtidige kapteinen Bjorg Lambrecht i Polen Rundt 2019 skapte et sår som trolig aldri vil gro helt, og som ble ytterligere revet opp med fallet til Gerben Thijssen i Gent 6-dagers. Dette er historien om sykkellaget som ikke har intet annet valg enn å slikke sine sår. «Psykologene sier det er viktig at vi kommuniserer så åpnet som mulig, selv om det gjør vondt. Det er vår eneste mulighet til å komme oss videre.»

Tiden frøs stille. Alt gikk i slow-motion imens panikken spredte seg. Ikke igjen? Ikke enda en rytter. Ikke enda en Lotto Soudal-rytter… En voldsom krasj kastet et dyster lys over åpningskvelden i Gent 6-dagers 2019; Plutselig lå Gerben Thijssen bevisstløs og urørlig på parketten. Tilskuere, lagledere og øvrige ryttere; alle holdt pusten. Heldigvis kom helsepersonell raskt på stedet – men den gode, elektriske stemningen som vanligvis preger denne belgiske sykkelfesten, var borte.

Det var sent tirsdag kveld. Likevel gikk det mindre enn én time før Lotto Soudal-sjef John Lelangue og lagets doktor Milan Holvoet sto ved sengen til Thijssen på sykehuset i Gent. Bare noen måneder etter dødsfallet til Bjorg Lambrecht, vet alle i det belgiske laget smertelig godt hvor skjørt livet kan være.

Heldigvis kom Thijssen fra uhellet med bare noen mindre skrubbsår og blødninger. Ingen varige mén – ingen ny tragedie for laget å bære. Thijssen husker oppstandelsen godt.

«Det var litt av et åsyn; alle de hvite teppene som de holdt opp for å skjerme rundt meg der jeg lå. Jeg kan tenke meg at mamma og pappa, kjæresten min og alle i familien hadde en ganske følelsesladd opplevelse i noen timer,» sier Thijssen til Sykkelmagasinet.

«Da jeg skrudde på mobilen etter et par dager kom det inn et hav av meldinger. Da forsto jeg at bildene av krasjen min gjorde inntrykk på mange. Foreldrene min sa at publikum falt helt stille da helsepersonellet ga meg førstehjelp,» forteller den 21-årige rytteren fra Gent. «Selv husker jeg hvordan jeg reagerte på Bjorg Lambrechts fatale uhell. Hva var en god venn. I EM i Alkmaar tenkte jeg på ham hele rittet. Det hele skulle avgjøres i en spurt, men jeg turte ikke å kaste meg på, så jeg ble bare nummer seks.»


Lotto Soudal er et belgisk lag med lange tradisjoner, hele 35 år tilbake i tid. Årene har stort sett vært gode, stødige og fremgangsrike, men også preget av dyp sorg og tragiske uhell. Det hele startet med Kris Boeckmans i Vueltaen 2015. Dødsfallet til den fremtidige kapteinen Bjorg Lambrecht i Polen Rundt 2019 skapte et sår som trolig aldri vil gro helt, og som ble ytterligere revet opp med fallet til Gerben Thijssen i Gent 6-dagers. Dette er historien om sykkellaget som ikke har intet annet valg enn å slikke sine sår. «Psykologene sier det er viktig at vi kommuniserer så åpnet som mulig, selv om det gjør vondt. Det er vår eneste mulighet til å komme oss videre.»
Tiden frøs stille. Alt gikk i slow-motion imens panikken spredte seg. Ikke igjen? Ikke enda en rytter. Ikke enda en Lotto Soudal-rytter… En voldsom krasj kastet et dyster lys over åpningskvelden i Gent 6-dagers 2019; Plutselig lå Gerben Thijssen bevisstløs og urørlig på parketten. Tilskuere, lagledere og øvrige ryttere; alle holdt pusten. Heldigvis kom helsepersonell raskt på stedet – men den gode, elektriske stemningen som vanligvis preger denne belgiske sykkelfesten, var borte.
Det var sent tirsdag kveld. Likevel gikk det mindre enn én time før Lotto Soudal-sjef John Lelangue og lagets doktor Milan Holvoet sto ved sengen til Thijssen på sykehuset i Gent. Bare noen måneder etter dødsfallet til Bjorg Lambrecht, vet alle i det belgiske laget smertelig godt hvor skjørt livet kan være.
Heldigvis kom Thijssen fra uhellet med bare noen mindre skrubbsår og blødninger. Ingen varige mén – ingen ny tragedie for laget å bære. Thijssen husker oppstandelsen godt.
«Det var litt av et åsyn; alle de hvite teppene som de holdt opp for å skjerme rundt meg der jeg lå. Jeg kan tenke meg at mamma og pappa, kjæresten min og alle i familien hadde en ganske følelsesladd opplevelse i noen timer,» sier Thijssen til Sykkelmagasinet.
«Da jeg skrudde på mobilen etter et par dager kom det inn et hav av meldinger. Da forsto jeg at bildene av krasjen min gjorde inntrykk på mange. Foreldrene min sa at publikum falt helt stille da helsepersonellet ga meg førstehjelp,» forteller den 21-årige rytteren fra Gent. «Selv husker jeg hvordan jeg reagerte på Bjorg Lambrechts fatale uhell. Hva var en god venn. I EM i Alkmaar tenkte jeg på ham hele rittet. Det hele skulle avgjøres i en spurt, men jeg turte ikke å kaste meg på, så jeg ble bare nummer seks.»
I utstyrstrucken til Lotto Soudal under Vuelta a España.

Thijssen er jevngammel med Lambrecht. Begge to lovende talent. Han er spurteren, Lambrecht var klatreren. Men kameraten er borte. Bare helt plutselig, etter et ufattelig uheldig fall på et tilsynelatende ufarlig veistrekke på den tredje etappen i Polen Rundt, et ritt han syklet med lavest mulig risiko for å være hundre prosent klar til Vuelta a España.

«Han trengte et mirakel, men fikk det ikke,» sier lagets lege Maarten Meirhaeghe til Sykkelmagasinet. «Bjorg døde som følge av en stor rift i leveren som forårsaket en stor indre blødning. Av dette stoppet hjertet hans. Skadene Bjorg pådro seg var de verste som kunne skje etter et slikt fall. Selv hvis noe slikt hadde skjedd mens han var innlagt på sykehus, er det vanskelig å unngå et dødelig utfall i slike tilfeller.»

Lagets sportsdirektør Marc Sergeant var etter et vellykket Tour de France på ferie med familien da tragedien inntraff.

«Etter Tour de France dro jeg på ferie med familien, slik jeg alltid gjør; med kona, barn og barnebarn. Jeg svevde på en sky; Thomas De Gendt vant en etappe i Touren, en veldig spesiell seier. Caleb Ewan, vår nye spurten, vant tre etapper. Champs-Élysées ble toppen på kransekaka. Vi hadde syklet i en seierståke, og så kom plutselig telefonen. Mario Aerts ringte meg: ’De holder på med gjenopplivning’. Jeg sank rett ned i jorden og følte meg fullstendig maktesløs. Vi prøvde å ringe sykehuset, i 20 minutter kom vi ikke gjennom. Vi tenkte ’faen, dette er ikke bra’. Det Mario gikk gjennom, som vitne til det som skjedde, er veldig traumatisk. Man står der hjelpeløs og må bare gi fra seg rytteren. Etterpå må man gå inn i lagbussen og informere resten av laget.»

Doktor Jens De Decker under Jelle Wallays.

Col d’Aspin

Tidligere rytter Mario Aerts ledet laget i Polen Rundt. Han var også Lambrechts mentor og jobbet tett med den talentfulle belgieren. Aerts’ største triumf kom i Flèche Wallonne, klassikeren hvor Lambrecht viste sitt gryende talent med en sterk fjerdeplass i 2019, kun slått av de langt mer meriterte Julian Alaphilippe, Jakob Fugslang og Diego Ulissi. Foreløpig ønsker ikke Aerts å snakke om uhellet og dødsfallet til Lambrecht. Hovedsakelig for å vise respekt for de etterlatte.

«De har lidd nok,» sier Aerts – og får støtte av sin kollega Sergeant. «Jeg kan ikke en gang forestille meg hva de har opplevd. Dagen etter ulykken ringte jeg til Bjorgs far. Jeg ante ikke hvordan han ville reagere. Kanskje var han veldig sint, det er jo en ganske vanlig reaksjon… men han var helt simpelthen en knust mann. Jeg får ikke sagt det på noen annen måte. ’Bjorg hadde ikke en sjanse’ husker jeg han sa. ’Slik ble det bare’. Det var bare et banalt fall – kanskje kjørte han over et sånt ’katteøye’, en sånn refleks som man ser på motorveiene om natten, som forårsaket at hjulet hans glei ut. Men likevel… Bjorg holdt bare 34 km i timen. I den farten kan man falle 10,000 ganger, og 9,999 ganger sprette opp igjen før man skjønner at man har falt i utgangspunktet. Om kvelden så ler man av det,» sier Sergeant til Sykkelmagasinet.

En av lagets mest rutinerte, Thomas De Gendt, gjør sine siste forberedelser før den 14. etappen i Spania Rundt.

Lotto-sjefen tar ut mobiltelefonen sin og viser et bilde av Caleb Ewans krasj.

«Det er fra Touren, i utforkjøringen fra Col d’Aspin. Jeg kjenner utforkjøringen godt; den har en farlig høyresving og jeg advarte mot den på radioen: ’Farlig her fremme!’. Men Caleb hadde dratt ut radioen fra øret og falt akkurat i den svingen. Heldigvis fikk han hjelp fra autovernet, det kunne ha gått mye verre. Caleb hadde flaks, Bjorg hadde verst mulig type flaks. Han krasjet i en sementvegg og fikk aldri sjansen til å kjempe seg tilbake. Det er så urettferdig. Det som skjedde med Bjorg bringer selvsagt tilbake minner om Stig Broeckx,» sier Sergeant.  

Sergeant tar oss tilbake til 29.mai 2015. Det er femte etappe av Belgia Rundt og straks duket for målgang i skyggen av Verviers fotball stadion. Rundt klokken 14, flere timer før estimert målgang, forserte feltet i en voldsom fart. På en rett linje suste rytterne i hastigheter på opp mot 80 km/t. To motorsykler var på vei opp forbi feltet idet ulykken inntraff. Flere dusin ryttere lå plutselig på asfalten. En overflod av raseri ble rettet mot motorsyklene, før atmosfæren snudde til sorg. Lotto Soudal-rytter Stig Broeckx, en jordnær bondesønn med et kronisk smil som alle i feltet hadde et godt forhold til, lå på sykehuset i Maastricht og kjempet for livet.  

Hagen og resten av Lotto-laget under Vueltaen.

«Den gang var det Herman (Frison) som ringte meg,» husker Marc Sergeant. «Han sa ’Marc, jeg håper jeg slipper å ringe deg om en time og si at dette er fatalt’. Siden den gang har vi mistet idrettsmannen Stig, men heldigvis har vi beholdt mannen Stig. Med Bjorg var det plutselig over. Så fort gjort, et sjokk. Etter det som skjedde med Stig, og Kris Boeckmans (som krasjet hardt i Vueltaen 2015), tenkte man: Jeg vil aldri oppleve noe som dette igjen. Men så skjer det igjen, og denne gangen med døden som utfall. Så tenker man: For faen, hvorfor må vi gå gjennom dette enda en gang, men det vil jo ikke bringe Bjorg tilbake heller.»

Pannekaker

Lambrecht gikk bort. Stig Broeckx jobber seg jevnt og trutt tilbake. Et utrolig comeback egentlig. Han vil aldri konkurrere igjen, men er langt i fra så handicapet som mange trodde han ville bli etter sju måneder i kunstig koma grunnet alvorlige hjerneskader. Regelmessig er han på sykkelen og regelmessig holder han foredrag foran store forsamlinger om viljestyrkens makt. Han er blitt et eksempel til etterfølgelse og forbilde for mange. I 2020 kommer det ut en film om ham, og mange stemte på han til å bli årets rytter i Flandern, til tross for at han ikke har vært syklist på fem år.

Broeckx sitt besøk i Tour de France i fjor ble veldig spesielt for mange. På godt og vondt. Hans tidligere lagkamerater omfavnet ham, og var oppriktig glad for å se han leve et så fullverdig liv som mulig. Andre reagerte med noe som liknet frykt og unngikk ham som pesten mens de kjempet med en klump i halsen. Som ryttere er de redd for å bli konfrontert med sykkelsportens farer. Konfrontert med sin egen dødelighet. Smertelig er de klar over at like om hjørnet, kan en alvorlig krasj ligge i vente. Det er noe de vil tenke på minst mulig.

Blant dem er Tim Wellens og Thomas De Gendt. Å spørre en av dem om Stig Broeckx eller Bjorg Lambrecht, kan du bare glemme. Alle sørger på hver sin måte, de lukker seg helt igjen. Victor Campenaerts syklet ikke for Lotto Soudal i 2015, men som de fleste belgiske rytterne, kjente han Broeckx godt.

«Stig er en god venn. Fortsatt holder vi kontakten regelmessig. Han er en av mine største støttespillere. I oppkjøringen til timesrekordforsøket mitt i Mexico, sendte Stig meldinger til meg ofte. Da jeg satte ny timesrekord, inviterte han meg hjem til han for å spise pannekaker og feire.»

Den norske Grand Tour-sensasjonen, Carl Fredrik Hagen, sier Lotto Soudal er som en stor familie.

I Lotto Soudal har man tragisk nok blitt altfor vant til å håndtere alvorlige uhell og krasj. Først var det Kris Boeckmans i Vueltaen, så var det Stig Broeckx i Belgia Rundt, og så Jelle Wallays i Argentina. Jeg var der i Tour San Juan i 2019. Det var etappe to, en fjelletappe. Lagets Tiesj Benoot hadde kommet til kort i kampen om etappeseieren mot Julian Alaphilippe i den siste klatringen. Skuffelsen i laget var stor, drikkeflasker og ukvemsord flagret. Men så kom sjokket: Wallays hadde falt 20 km fra mål og brukket flere tenner. Nyheten om en bevisstløs lagkamerat gjorde at den tapte seieren ikke var så viktig lenger. Heldigvis var skadene mindre alvorlig enn antatt.

Seks måneder senere var ikke flaksen på lagets side da Lambrecht falt. «Hvordan kan man fortsette som lag etter en slik ulykke,» spør Sergeant retorisk. «Hvordan kjører du Vueltaen hvis kapteinen man skulle sende til Vueltaen ikke lenger var der? Min strategi var at jeg ikke satte noen krav til noen, alle fikk gjøre det de følte for. Noen ryttere ønsket ikke å kjøre BinckBank Tour (Tiesj Benoot og Jasper De Buyst), de hadde et ønske om å gå i begravelsen. Naturlig nok respekterte vi dette. For de som deltok i BinckBank, organiserte vi en minnestund to dager før start.»

Traumebehandling

Men en minnestund var ikke nok, Lotto Soudal behøvde profesjonell hjelp.

«Etter det som skjedde med Stig, engasjerte vi en psykolog med spesialisering i traumatiske hendelser. Nå måtte vi gjøre det igjen. Erik De Soir kom for å snakke med både rytterne og de ansatte. Den mannen har en veldig tøff jobb, jeg hørte han ble også kalt inn da de brannmennene døde i Beringen,» sier Sergeant – med referanse til en tragisk brannulykke i Limburg sist august der to brannmenn døde.

«I min erfaring går en hver person gjennom en rekke faste steg når de sørger. Har man profesjonelle folk involvert, er man sikker på at de går gjennom de riktige stegene. Beskjeden til våre gutter var klar: Ønsker du å droppe alle ritt, så er det greit. Men livet stopper ikke opp. Sykkelritt er jobben din, lidenskapen din, det er dét du liker å gjøre. Frykt og sorg kan ikke være grunn nok til å stoppe helt. Et slikt budskap bærer mer vekt når det kommer fra en psykolog, enn hvis det kommer fra en sportsdirektør for eksempel. Til slutt bestemte laget seg for å fortsette i Polen, dette var også ønske til familien. Også har du ryttere som Jelle Wallays, som selv hadde en alvorlig ulykke noen måneder før, som umiddelbart sier: ’Jeg vil vinne for Bjorg’. Man er kanskje ikke i stand til å fordøye alt sammen ved å dure på, men i det minste så bearbeider man det en del.»

Mekaniker Jean-Pierre Christiaens klargjør rytternes sykler.

Victor Campenaerts var ikke til stedet i Polen Rundt. «Jeg var hjemme på den tiden, med en dypp i formen. Men selv fra en viss avstand merket jeg at Bjorgs død brakte laget tettere sammen. Det var en intim kontakt mellom oss for å håndtere tapet,» sier tempospesialisten – som ikke hadde noen form for kontakt med traumepsykologen De Soir. «Laglegene våre Jens De Decker og Milan Holvoet tilbydde oss hjelp. Hvis jeg ønsket å snakke om noe, kunne jeg alltid ta kontakt med dem. For min del snakket jeg mest med min venn Fanny Lecluyse (toppsvømmer). Jeg fikk også masse støtte fra Enrico Gasparotto. Jeg har aldri vært på samme lag som Enrico, men regelmessig snakket vi sammen i rittene vi gjorde. Han hadde erfaringer med bortgangen til Antoine Demoitié fra sitt tidligere lag Wanty-Groupe Gobert. I perioden rett etter Bjorg sin død, ringte han meg masse og sendte mange meldinger. Faktisk var jeg glad for å være hjemme og ikke på ritt. Sånn sett var det enklere å styre sorgprosessen,» forteller Campenaerts.

Armbåndet

Hele Lotto Soudal var til stede i begravelsen til Bjorg Lambrecht. Kisten ble båret av lagkameratene Harm Vanhoucke, Tiesj Benoot, André Greipel og Victor Campenaerts.

«Foreldrene til Bjorg informerte laget at de syntes det ville vært en fin hyllest om lagkameratene bar kisten. Laget sendte forespørselen videre på Whatsapp-gruppen og spurte om noen var interessert. De som svarte først ble valgt ut, jeg var en av dem,» sier Campenaerts.

«Etterpå hadde hele laget middag sammen, der snakket alle om sine beste minner om Bjorg. Det ble også delt ut armbånd som sa: ’For Bjorg # 143 ONE TEAM’. Alt dette ga oss styrken til å kjempe videre og komme gjennom den vanskelige perioden. Det har hjulpet oss. Jeg går ikke med armbåndet nå, men det har fått fast plass i toalettvesken min. Jeg har det med meg på hvert eneste ritt og alle treningssamlingene. Det gir meg nok en ekstra styrke til å sette nye mål for meg selv. Jeg vil prestere godt, til ære for Bjorg,» sier Campenaerts

Støttepersonell gjør klar mat og drikke før etappen.

Lagsjefen Sergeant stemmer i budskapet fra sin rytter.

«Dette var også det sentrale budskapet fra psykologene: gi rytterne konkrete målsetninger så mye som mulig. Etter Stig sin ulykke, tenkte vi at neste konkurranse ble en banal affære. Men vi satte oss ned med Greipel, med Henderson, alle våre beste ryttere. Jeg sa: ’Jeg forventer ingenting fra dere. Sisteplass er OK, gå i brudd er OK også. Men det er ikke bra om dere er tilbake i bussen etter to runder. Ingen vil ha noe trøst i det. Det fikk de ut av bussen og opp på sykkelen, og det var første skritt. Samme prinsipp benyttet vi også i BinckBank Tour, spesifikke mål. ’Gutter, her skal vi kjøre for sammendraget med Tim Wellens, det skal vi klare’. Man merket at alle ønsket å gjøre sitt beste, for å hedre Bjorg. Tim vant en etappe og det gjorde alle godt i sorgprosessen. Tim er knallhard i hodet som kan prestere under slike omstendigheter.»

Tapt overgang

De samme prinsippene fungerte også i Vueltaen. Den ferske proffen Carl Fredrik Hagen tok en uventet åttendeplass i sammendraget. Men kanskje enda viktigere, laget gjemte seg på ingen måte bak dødsfallet til Lambrecht.

«Traumepsykologen sa at det var viktig å kommunisere så åpent som mulig,» sier Sergeant «og det har vi prøvd å gjøre. Etter fallet til Stig for eksempel, ville naturlig nok rytterne vite hvordan det gikk med ham. Som regel har jeg gitt så ærlige oppdateringer som mulig, risikoen er at man skremmer livet av rytterne sine. Den gangen ble jeg oppringt like før et ritt i Gullegem. Kirurgene hadde nettopp båret i kraniet hans, for å senke trykket i hjernen. Mange sa til meg: ’Skal du si dette til rytterne dine? De vil sikkert miste lysten til å starte!’. Men beskjeden ble brakt videre, for jeg oppfattet det ikke som dårlige nyheter i utgangspunktet, og syns de andre burde få vite. I fremtiden håper jeg at alt dette, denne vanskelige perioden, har gjort oss sterkere som et lag. Som en familie.»

Carl Fredrik Hagen er på langt vei enig med sin sjef.

«Nå har jeg ikke vært på noen andre WorldTour-lag enn Lotto Soudal, men jeg har vanskelig for å tro at noen andre lag har den familie-atmosfæren som vi har. Lotto Soudal er som en stor familie, og det har vært veldig godt i denne prosessen,» sier nordmannen til Sykkelmagasinet. «Med massøren for eksempel, har jeg fått snakket ut om mange ting, fått snakket om livet og dype eksistensielle ting. Akkurat de pratene der ville jeg ikke vært foruten i Vueltaen.»

Flotte ord, men sårene har nok ikke grodd helt ennå. Det ble i alle fall klart i overgangsperioden som var. Lotto Soudal gikk inn for å hente den unge klatreren Kevin Inkelaar. Men nederlenderen ønsket ikke overgangen. Han var en barndomsvenn av Bjorg Lambrecht, de hadde til og med samme trener. Tanken på å sykle på samme lag og ha på seg samme drakt som sin avdøde venn, ble emosjonelt sett for overveldende for Inkelaar. Han takket nei og ble i stedet proff med Bahrain-McLaren.

Sårene er i ferd med å gro, men arrene vil Lotto Soudal trolig bære i lang tid.

Carl Fredrik Hagen i sorg etter Lambrechts bortgang

Carl Fredrik Hagen sørger over lagkameraten Bjorg Lambrecht som mandag mistet livet etter å ha truffet en kulvert under Polen rundt. 

– Jeg er knust av det forferdelige tapet av en fantastisk lagkamerat og venn. Bjorg var en flott person og et eksepsjonelt talent. I løpet av de få månedene vi tilbrakte sammen, utviklet vi et unikt vennskap, skriver Hagen på  Twitter.

– Bjorg vil for alltid være i mitt hjerte. Min dypeste kondolanse går til hans familie, venner og alle i Lotto-Soudal-familien, fortsetter den norske 27-åringen.

Carl Fredrik Hagen er eneste nordmann som deltar i Polen rundt. Han sykler for Lotto-Soudal, samme lag som Lambrecht.

– Finnes ikke ord

Også sportsdirektør for laget, Marc Sergeant, uttrykker sin sorg på  Twitter og sier at det ikke har helt har gått opp for ham hva som har skjedd.

– Jeg har ikke funnet ordene ennå, for de eksisterer ikke. Jeg er så forvirret over tapet av Bjorg Lambrecht. Så mye smerte for hans familie, venner og oss som en familie i Lotto-Soudal. «Fortsett å være sterk» er lett å si, men det er så vanskelig og urettferdig, skriver direktøren for den belgiske klubben.

– Et slag for sporten

Laget bekrefter dødsfallet på sin  hjemmeside.

– Den verste tragedien som kan ramme familien, venner og lagkamerater, har skjedd. Hvil i fred Bjorg, skriver de under et bilde av den omkomne.

Ulykken har rystet sports- og sykkelverden, også i Norge.

– Ja, det var tragisk. Uansett hvor god han kunne bli er det selvfølgelig tragisk. Han har hatt en flott utvikling og skulle debutere i en treukers for å bygge videre på utviklingen. Forferdelig, sier tidligere proffsyklist Mads Kaggestad til NTB.

– Det er bare trist og smertefullt at man skal oppleve dødsfall i sykkelsporten. Lambrecht var virkelig et stort talent. Han viste veldig fine kvaliteter som syklist, og var en offensiv type. Sykkelsporten blir en attraksjon fattigere, sier NRKs sykkelkommentator Ole Kristian Stoltenberg til egen kanal.

Tragedien skjedde på den 150 kilometer lange etappen fra Chorzów til Zabrze.

Han ble brakt til sykehus i ambulanse, men helsepersonellet maktet ikke å redde livet hans. Ifølge Michal Sieron, talsmann for sykehuset i Rybnik, ble Lambrecht gjenopplivet ute i sykkelløypa, men han kom seg ikke gjennom operasjonen for de omfattende skadene han pådro seg.

Lambrecht traff en betongkulvert da han var oppe i stor fart. Uhellet skjedde fem mil før mål på tredje etappe. Det skal ha vært småglatt asfalt i området der 22-åringen mistet kontrollen. Lotto-Soudal-syklisten hadde ingen sjanse til å holde seg på sykkelen.

Fakta om dødsfall innen sykkelsporten i moderne tid:

* 2019: Bjorg Lambrecht, Belgia – døde etter en velt i Polen rundt

* 2018: Michael Goolaerts, Belgia – døde av hjertestans under Paris-Roubaix

* 2018: Antoine Demoitie, Belgia – døde av skadene etter å ha blitt påkjørt av en motorsykkel under Gent-Wevelgem

* 2017: Chad Young, USA – døde etter en velt i et ritt i Arizona

* 2017: Michele Scarponi, Italia – døde etter å ha krasjet med en varebil under trening i Italia

* 2012: Victor Cabedo, Spania – døde da han falt utenfor et stup etter å ha blitt påkjørt av en bil under trening

* 2011: Wouter Weylandt, Belgia – døde etter en velt i Giro d’Italia

* 2006: Isaac Galvez, Spania – døde etter å ha veltet under et baneritt i Belgia

* 2003: Andrej Kiviljov, Kasakhstan – døde etter en velt i Paris-Nice

* 1999: Manuel Sanroma, Spania – døde etter en velt i Catalonia rundt

* 1995: Fabio Casartelli, Italia – OL-vinneren døde da han kjørte i en kantstein under Tour de France

* 1971: Jean-Pierre Monsere, Frankrike – VM-vinneren døde etter å ha blitt påkjørt av en bil under et ritt i Frankrike

* 1967: Tom Simpson, Storbritannia – døde etter å ha slitt seg ut opp til Mont Ventoux på den etappe. Det viste seg senere at han var full av ulovlige medikamenter

* Det har vært over 75 dødsfall relatert til proffsykling de siste 23 årene.