Algarve Archives - Sykkel

Reisetips: Bli med til Portugals sykkelparadis

Det er i midten av februar. Jeg sitter på en liten café i Lisboa og nipper forsiktig på en dampende americano. Hjemme i Oslo er det null grader, holkeføre og uhørte strømpriser. Det er nå vinteren er på sitt verste i Norge, men her i Portugals hovedstad får varmluften fra Atlanterhavet meg til å senke skuldrene. På radioen spilles «Bejo Bafatada» av Ferro Gaita, et band fra Kapp Verde, som i virvlende tempo synger om livet i den tidligere portugisiske kolonien. Med trekkspill og ferrinho, en metallstang som det skrapes over med skje eller kniv for å lage rytme, skaper de en stemning som får meg til å glemme vinterdepresjonen en stund. Om noen timer, tenker jeg, og tar en ny slurk kaffe, er jeg enda lenger sør i dette landet og skal fordype meg i en region og i et sykkelritt jeg alltid har hatt lyst til å lære mer om. Om noen timer er jeg midt i Portugals store etapperitt, Volta ao Algarve.

Sykling i syden

Neste formiddag ligger den lille bryggen i Albufeira fremdeles og halvsover, men barene og restaurantene i de fargespettete høyblokkene på havnepromenaden vitner om at det pleier å være mye liv her jo senere på dagen det blir. I løpet av natten har jeg kommet meg på plass på Algarve-kysten, den sørligste regionen i Portugal som strekker seg fra den spanske grensen i øst til Atlanterhavet i vest. ”All inclusive- turistene”, som pleier å befolke regionens gylne sandstrender på sommerstid, er ingen steds å finne nå i februar, men istedenfor åpenbarer Algarve seg som et lite sykkelparadis.

Det er tørt, solfylt og med 20 grader i luften er det varmt nok til å kunne sykle i kort-kort. Ikke rart at mange proffsyklister sesongåpner her år etter år. Å drive med sykling i Algarve er rett og slett fryktelig enkelt, tenker jeg, idet jeg ser lagbussene ankomme startområdet. Kort tid etter prater jeg med Tobias Foss fra Jumbo-Visma om hvordan han liker seg på Algarve-kysten og om hvorfor han velger å stille til start i «Algarvia», som portugiserne kjærlig kaller Algarve rundt, og ikke i ett av ørkenrittene i Midtøsten som går parallelt.

– Jeg føler det er litt «Granka»-feeling her nede, sier han og tenker på de spanske Kanariøyene.

– Algarve-kysten er på mange måter en skjult perle ikke mange nordmenn kjenner til. Ikke bare er det et veldig fint område, men det er også ganske varmt stort sett hele året. For min del handler det om å finne ut hvor nivået ligger etter sesongpausen. Løypa har noen bakker som er skreddersydd for meg og så finnes det også en lang tempo som bør passe meg bra, forteller Tobias før han ruller til startstreken.

LOMMEMAT: Drar du ut på langtur i Algarve-regionen, er viltvoksende klementiner en ypperlig erstatning for sofistikerte barer og gels. Det du heller bør pakke i lommene er en vindvest og et par løse ermer i tilfelle det blåser.

Velt på oppløpet

Noen timer senere skal den norske Jumbo- Visma-rytteren dog se sitt håp om en mulig sammenlagtseier i rittet forsvinne like fort som sollyset synker ned i Atlanterhavet denne kvelden når han går ned i en absurd velt på vei opp til mål. Med femti meter igjen til målstreken i Alto da Fóia, kolliderer han med Colombias Sergio Higuita og taper verdifull tid i sammendraget.

Men dette vet foreløpig verken Foss eller jeg noe om, når jeg, etter at feltet har lagt ut på etappen, selv hopper på sykkelen for å bli bedre kjent med Algarve-regionen. Jeg sykler nordover og følger i samme løype som rytterne har tatt før meg. Straks jeg er ute av byen begynner det å stige. Selv om jeg gjennom hele vinteren har holdt det gående på rulla og sånn sett er i god form, kjennes det å klatre de analoge bakkene i Algarve som om jeg kun har ligget på sofaen og sett på Netflix de siste månedene.

På snirklende veier og gjennom klementin- plantasjer kjemper jeg meg videre oppover og når etter hvert et platå, der det begynner å rulle lettere. Siden feltet syklet en liten østlig sløyfe ved Benafim og Salir, gjør også jeg det, men finner fort ut at det ekte Algarve skjuler seg på steder som i Alte. Den lille landsbyen med de hvitkalkede husene har pyntet gatene med både flagg og alle slags sykkeltrøyer og utstråler en uimotståelig sjarm.

Noen gamle, solbrune menn heier på meg fra en gatecafé som om jeg var del av feltet som passerte her for ikke lenge siden. Jeg vinker tilbake, roper noen «olá, olá», som jeg har lært meg betyr «hei, hei», og tråkker videre mot São Bartolomeu de Messines. Men istedenfor å vende nesen mot høylandet, som rytterne, tar jeg sørover mot kysten igjen. Omtrent samtidig med David Gaudu fra Groupama-FDJ, som vinner etappen opp Alto da Fóia, er også jeg tilbake i Albufeira. Tilfeldighetene vil ha det til at det franske WorldTour-laget og jeg er innlosjert på samme hotell, så at jeg denne kvelden blir vitne til en aldri så liten «fête de la victoire».

FOLKLORE: Overalt i Algarve finner vi pittoreske hus i blått og hvitt som dette. Bygningene formidler et godt inntrykk av det tradisjonelle Algarve, slik det en gang har vært lenge før turistene inntok regionen.

Appelsinhonning

Neste morgen har jeg forflyttet meg til Faro, Algarves hovedstad og trafikk-knutepunkt, siden det er her den største flyplassen i regionen ligger. Faros første bosetninger ble anlagt allerede av fønikerne og kartagenerne i det første århundre før Kristus og utvidet av romerne som kalte stedet for «Ossonoba». Byen så maurerne og korsfarerne innta dens gater, før Jarlen av Essex plyndret Faro i 1596, og brente det ned. Et jordskjelv i 1755 ødela byen på nytt og endret Faros utseende for alltid. Mange av husene i gamlebyen, som ble bygget etter jordskjelvet på 1800-tallet, er i dag fraflyttet grunnet dårlige konstruksjoner, men det minsker ikke byens sjarm.

På et lite lokalt bondemarked kjøper jeg jordbær- og appelsinhonning, før jeg skifter og gjør meg klar for en ny sykkeltur. Jeg legger av gårde nordover mot innlandet igjen og kommer etter hvert inn på samme løype som jeg allerede syklet i går, men denne gangen fortsetter jeg lenger øst. Beina mine har vent seg til det bølgete terrenget og det kjennes lettere å klatre de mange små stigningene som området byr på. Etter fem mil med spredte pinjer og eukalyptustrær, som sender ut en bitter og velgjørende lukt, begynner vegetasjonen å bli tettere. Den skjermer meg for vinden, som har tatt seg opp, men hindrer samtidig utsikten utover dalføret som jeg er i ferd med å klatre ut av.

OPPKVIKKER: Iúri Leitão fra Caja Rujal (t.v.) og Rui Oliveira fra UAE Team Emirates (t.h.) diskuterer siste nytt over en kopp espresso før
start av den andre etappen i Volta ao Algarve.

På toppen av Barranco do Velho, en stigning som er like lang som klatringen til Tryvann i Oslo, men noe slakere, stopper jeg opp og plukker noen viltvoksende klementiner. Én trenger ingen energibarer på sykkelturer på Algarve, når lommematen bokstavelig talt vokser langs veien. Med lagrene fulle av C-vitamin og frihetsfølelse tar jeg fatt på utforkjøringen ned mot lavlandet igjen og kommer etter hvert til et stort veikryss i São Brás de Alportel, der også feltet vil passere om noen timer. Det slår meg at det på den store veien inn til Faro kommer til å gå styggfort i feltet, hvis jeg allerede lett kan ligge i førti kilometer i timen.

Når det senere denne ettermiddagen attpåtil er tempohester som Geraint Thomas fra INEOS Grenadiers, som dunker i front og forhindrer ethvert siste angrep, er det nesten en selvfølge at den raskeste spurteren i feltet, Fabio Jakobsen, vinner etappen. Briten Thomas triller i mål et drøyt halvminutt bak nederlenderen, glad for at han i år ikke trenger å risikere alt som i 2015 og 2016 da han vant Volta ao Algarve. Hvem altså hvis ikke Thomas vet hvilke egenskaper en rytter trenger for å vinne rittet?

– Du må helt opplagt være en god temporytter og så må du være god til å klatre. Du trenger ikke nødvendigvis å være den beste klatreren i feltet, men du må være blant de beste for ikke å tape så mye tid i sammendraget. Jeg liker å sesongåpne i Algarve, fordi rittet byr på en miks av harde etapper og en lang tempo. Det er alltid smart å sykle så mange tempoer du kan på vårparten, slik at du finner flyten til tempoene i Grand Tours senere i sesongen, påpeker han.

HJERTEBANK: Faro er Algarves hovedstad og kan varte opp med en spennende gamleby som forteller om byens rikholdige historie. Rett i nærheten av Faros havn pleier det å være bondemarked, der du kan kjøpe grønnsaker og honning så vel som kunsthåndverk.

Like langt som Remco

Dagen derpå skal den tidligere britiske Tour de France-vinneren få rett i sin analyse, når vidunderbarnet Remco Evenepoel dundrer inn til en overlegen temposeier i kystbyen Tavira og med dette legger fundamentet for sammenlagtseieren i Volta ao Algarve 2022. Ikke bare klatrer belgieren på nivå med de beste fjellgeitene i feltet, men han bekrefter nok en gang at han også er én av verdens beste temporyttere.

Når jeg tidlig denne dagen velger bort å følge med på Evenepoel til fordel for å oppdage mer av Algarve, skjer dette nettopp med utgangspunkt i at jeg ikke er i tvil på at belgieren vil vinne tempoen. For meg frister det derfor mer å legge ut på en langtur som i store trekk ligner på den første etappen i Volta ao Algarve og som er på tjue mil. Pågangsmotet mitt om at jeg i dag skal tyne beina får seg dog en rask realitetsorientering, når jeg på de første kilometere sykler rett inn i en helsikes motvind. Hvis jeg i det hele tatt skal komme meg gjennom dagens etappe, og ikke fortape meg i at puls og fart i dag nekter enhver form for fredelig koeksistens, så må jeg finne på noe jeg kan rette fokus på.

Altså begynner jeg å telle antall storker som sitter på høyspentmastene langs veien og som ser ut til å ha funnet seg en grei plass å overvintre på. Etter snaue fem mil passerer jeg Silves, en gammel maurisk metropol som før i tiden var møteplass for filosofer og vitenskapsmenn fra hele verden, og som i dag er et senter for korkproduksjonen i Portugal. Jeg fyller på vannflaskene, vel vitende om at jeg i løpet av den neste timen skal klatre femten kilometer inn i fjellene sør for Monchique. Vinden opp stigningen er såpass lumsk at jeg i enkelte partier føler meg lett som en fjær, mens jeg rundt neste sving plutselig opplever å tråkke i usynlig leire. Etter hvert som jeg klatrer oppover i terrenget, kan jeg skimte kystlinjen og det azurblåe Atlanterhavet i vest, mens jeg i sør ser utallige små vulkanbrune koller som har formert seg til en sammenhengende åsrygg.

VENTETID: Publikum venter å ta imot feltet på den tredje etappen av Volta ao Algarve. På den tøffe bakkespurten var det til slutt Fabio Jakobsen fra Quick-Step som trakk det lengste strået.

Cola & bounty

Siden jeg tross alt bare har kommet halvveis på turen, triller jeg ned fra fjellet for å spare på kreftene. I Aljezur, en liten landsby med gammel maurisk festning og pittoreske blåhvite hus, endrer jeg retning og fortsetter sørover parallelt med kysten. På bare få kilometere har det karrige fjellandskapet blitt erstattet av frodig beitemark, der ivrige kyr har annet å gjøre enn å følge med på en syklist som haster forbi. Løypa dirigerer meg mer og mer mot kysten, og i Carrapateira er det ikke mer enn et par sanddyner som ligger imellom meg og det åpnet hav. Husene og vegetasjonen her er gravd inn i sanden, i et forsøk på å skjerme seg for vinden, men det kan ikke jeg. En nådeløs sidevind tar tak i sykkelen min og flytter den gjentatte ganger midt i veibanen, selv om jeg nærmest lener meg mot vindkanten.

Først når jeg etter fjorten mil vender østover igjen blir det bedre. Bare at beina mine har begynt å bli seige. Jeg sykler nå på en stor vei inn til Lagos som anses å være ett av de mer velhavende steder langs Algarve-kysten. Byens velstand økte drastisk da Lagos på 1400-tallet ble handelsplass for afrikansk elfenben, gull og ikke minst slaver. Som en slave tråkker også jeg i pedalene, fordi etter snaue sju timer i sadelen er jeg redd for ikke å rekke hjem før det blir mørkt. Om det tidligere i dag var storker jeg talte, har jeg nå gått over til å telle antall rundkjøringer som det visst nok finnes uendelig mange av på vei til Portimão. Det er såpass mange av dem at til og med GPS’en min mister retningssansen og prøver å sende meg dit jeg nettopp kommer fra. Jeg skjønner at jeg akkurat nå trenger en cola og en svær Bounty om jeg skal komme meg tilbake til hotellet.

Det er bittert å innse at jeg åpenbart har bommet fullstendig på turens lengde, når jeg etter tjue mil fremdeles har tre mil igjen. Det er faktisk like mange kilometere som Remco har tråkket seg gjennom i dag, sier jeg til meg selv når jeg sjekker telefonen for resultatene fra tempoen, men jeg innser samtidig at jeg neppe vil klare en snitthastighet på femti kilometer i timen, slik han har greid. Men en kombinasjon av sukker og stahet pusher meg fremover og får meg til å glemme smertene i beina. Idet sola går ned og fargelegger hele Algarve-kysten i rødoransje, dukker hotellet mitt opp i det fjerne. Følelsen av aldri mer å legge på en slik tur, er borte med en gang jeg trykker på stoppknappen på GPSen. Algarve, det kan hende at du tynte beina mine, men du bare forsterket min store lidenskap. Hit skal jeg komme tilbake!

PRAIA: Algarve-kystens gylne sandstrender, kalt praia, invaderes av titusener av soltilbedere hver sommer. Om vinteren derimot ligger strendene folketomt og inviterer til en avslappende hviledag imellom sykkeløktene.