Blod på den gule trøyen

Da franske fans holdt pusten i St-Etienne....

Tour de France 1985 var utgaven da Bernard Hinault skulle ta sin femte gule trøye og dermed komme à jour med Jacques Anquetil og Eddy Merckx. Etter et par vanskelige sesonger hadde Hinaults La Vie Claire-lag rekruttert den talentfulle amerikaneren Greg LeMond til å hjelpe. Men i Saint-Étienne fryktet franske fans at felttoget mot en historisk femte tittel kunne være over.

Blodet sildret, pulsen pumpet «Ganske kjapt innså jeg at vi var på «Tilbake på hotellet blir jeg møtt og øynene hans lyste av sinne og smerte. Den gule trøyen var skitten og blodig. Tour’ens leder hadde falt, men var på langt nær slagen. Tvert imot. Smaken av blod skulle utløse en pavloviansk respons. Rytteren som gikk under klengenavnet ’Grevlingen’ glefset idet han krysset mållinjen. Få ting er like farlig som et skadet dyr.

«Dette er etappen fremfor alle jeg blir spurt om 30 år senere,» husker Hinault. «Målgang var i Saint-Étienne og jeg hadde kontrollert etappen. Men 800 meter fra målstreken krasjet jeg hardt. Den dag i dag er jeg overbevist om at det var et ’takk for sist’ fra Phil Anderson. Tidligere i rittet hadde jeg sørget for at Greg LeMond sikret andreplassen, ved å forhindre Anderson å gå etter ham i Pyreneene. Derfor ga han meg en dult og jeg gikk ned.»

«Ganske kjapt innså jeg at vi var på den siste kilometeren og at jeg ikke ville tape tid. Alle som faller innenfor siste kilometer blir klassifisert på samme tid som de andre i feltet. Jeg satte meg ned på fortauet og hvilte hodet i hendene. Det var mye blod, men jeg så at ingenting var brukket. Jacques Goddet, rittsjefen, sa til meg: ’Bernard, du må krysse målstreken’. Jeg hoppet på sykkelen og kom meg i mål.»

«Jeg ble fraktet til Bellevue Hospital i Saint-Étienne, hvor jeg måtte bli værende en stund på grunn av en brukket nese. Den var ikke skjev eller noe, bruddet satt høyt oppe. Det var brillene mine som hadde forårsaket skaden. På den tiden hadde jeg et superflott brillemerke. Kostet 1200 francs og all tingen.»

«Irriterende nok, hadde jeg hatt vanlige solbriller i plastikk, så ville nesen min vært fin…»

«Tilbake på hotellet ble jeg møtt av kona som har med sønnen vår. Jeg tilbringer resten av kvelden med dem og finner roen. Med tanke på resten av Tour’en beholder jeg også roen. En brukket nese er ikke så farlig, jeg følte meg trygg på å kunne håndtere smertene. I 1983 hadde jeg vunnet Spania Rundt med betennelse i kneet. Det var mye smerter, men ledertrøya ga meg styrke til å holde ut. En brukket nese var ingenting i forhold. Selv om jeg måtte sykle med to blåveiser, en på hvert øye. Det så rart ut, men jeg kunne skjule dem… med de dumme solbrillene så klart.»

«Ikke i ett sekund tenkte jeg på å kaste inn håndkleet. Da jeg la hodet på puta den kvelden, tenkte jeg på hevn. Jeg lå våken store deler av natta. Jeg var fylt med sinne.»

KATEGORIER
PremiumTour de France

RELATERTE INNLEGG