1205 Views

Showman eller Tour-vinner?

Alaphilippe revitaliserte franske fans tro på en ny gul trøya, men kan han faktisk vinne Touren?

August 19, 2020
Skrevet av:

Espen J. Lee

Forholdene for en liten sensasjon var etter mange solemerker svært gode. Tour de France 2019 rullet av sted fra Brüssel uten de aller største favorittene på startstreken; både den firdobbelte mesteren Chris Froome og den nederlandske Giro-vinneren Tom Dumoulin hadde meldt forfall grunnet skade. Konsensusen var derfor at dette skulle bli en av de mest åpne Tourene på lang, lang tid.

Kanskje var det til og med slutten på en æra, et hvileskjær mellom epokene, en gylden mulighet for opportunistene til å stikke av med den gule trøyen. En seier à la Zoetemelk i Hinaults fravær (1980); eller Ocañas ene tittel i mangel av en Merckx (1973); eller av typen Lucien Aimar, et lykketreff da Anquetil hadde innsett sine begrensninger (1966).

Situasjonen rundt favorittsjiktet foran det belgiske Grand Départ var altså både uavklart og åpent. Likevel hadde årets store rytter, han som toppet rankingen, merkelig høye odds. Beregningene ga ham 200 på å havne blant de tre beste i sammendraget. Til virkelig å utfordre den etablerte topporden, mente kanskje bookmakerne at Julian Alaphilippe var for mye rebelsk, for mye angrepshissig baroudeur, og for lite taktisk fattet rouleur-grimpeur kapabel til å følge de beste i høyfjellet. Hvem vet? Selv virket han enig.

«Jeg tenker ikke på sammendraget,» insiterte Alaphilippe mens han holdt den gule trøya dag etter dag.

Fansen nikket anerkjennende. For deres Julian var en ekspert på å sprenge rittene i luften. Stilen hans er tuftet elektrisk spontanitet og bunnløs aggressivitet, alltid under parolen ”det er nå eller aldri”. Det å kontrollere ritt derimot, var noe han verken hadde stor erfaring med, eller ønsket i utgangspunktet. Svaret på hva som formet denne energiske, rause og ukuelige rytteren, finner vi i hans oppvekst.

Jordnær

200 i odds. Var den glitrende formen han hadde vist tidligere i sesongen glemt allerede? Alaphilippe hadde tross alt vunnet tre klassikere, i form av Milano-Sanremo, Strade Bianche og Flèche Wallonne, så vel som etapper i sesongåpningen Vuelta a San Juan (deriblant en tempo), Baskerland rundt, en semi-stor massespurt i Tirreno-Adriatico, samt klatretrøye og fjelletappe i Critérium du Dauphiné. Som nummer én hos CQ Ranking, Procyclingstats og UCI WorldRanking ledet alle relevante rankinger.

Han yppet seg altså på alle fronter, men likevel hele 200 i odds? Var ikke hans voldsomme utvikling fra sykkelkross-spesialist til feltets sylskarpe sveitsiske lommekniv tegn på at dette var et eksepsjonelt talent, som attpåtil bare var syvogtyve år gammel og dermed på vei inn i sine beste sykkelår? Vanligvis er det rundt 30-årsalderen at ryttere virkelig begynner å vise sitt sanne potensial i Grand Tours. Tenk bare på ryttere som Cadel Evans, Bradley Wiggins og Geraint Thomas. Alaphilippe har til sammenlikning med disse allerede vunnet en hel del på landeveien og virket å være foran i utviklingen.

Bookmakerne ville altså ikke rangere ham blant de tre beste, og i Paris skulle de få rett: Alaphilippe ble nummer fem. Men på sitt eget umiskjennelige vis, hadde han vunnet Touren også. For malingen langs veien levnet særdeles liten tvil rundt hvem som hadde vunnet folkets hjerter i løpet av Tour de France 2019. «LOU LOU», «ALAPHILIPPE!» lå pepret utover hele Frankrike virket det som.

«Jeg ønsker først og fremst å glede folk,» sa Alaphilippe på spørsmål om hvor hans Grand Tour-fremtid lå hen.

Et medfødt ønske om å spre glede stammer kanskje fra hans far, ’Jo’, som under festivalene i landsbyen Berry, hjemstedet deres, alltid slo seg opp med trekkspillet sitt, mens Julian akkompagnerte med sine trommer. Glede for Julian er ikke nødvendigvis å angripe, vinne eller å få gode skussmål fra sin arbeidsgiver, men snarere det han gjør av sykkelen; signere krøllete kladdebøker eller barns panini-klistremerker.

«Han gir alltid mer enn hva som forventes av ham,» sier Alessandro Tegner, kommunikasjonsdirektør i Alaphilippes lag, Deceuninck-Quick Step. «Noen kvelder sitter han og snakker med media eller fans helt til klokken ti om kvelden, selv om en ny etappe venter tidlig morgen. Fyren er så jordnær og sympatisk at det koster ham svært lite, men vi skulle gjerne sett at han lærte seg å si nei noen ganger.»

Han kom ikke fra noen typisk fransk sykkelfamilie, Julian Alaphilippe. Søskenbarnet Franck var riktignok en habil amatørsyklist og tok rollen som Julians mentor på et tidspunkt. Lillebror Bryan, en kruttsterk spurter, ble dessuten proff med Pro Immo Nicolas Roux, mens yngstemann Leo viser lovende takter for lokallaget l’Entente Cycliste Montmarault- Montluçon.

Men barndomsrommet til Julian var aldri kledd med sykkelplakater, varme juli-dager aldri tilbrakt foran TV og TdF-sendingene. Kanskje var det ingen helter for Julian å dyrke. Rundt tiden han virkelig begynte å hevde seg i sykkelsporet – med sølvmedalje i sykkelkross-VM for juniorer – lå den sanne Tour de France-målstreken ikke i Paris, men snarere i Lausanne. Kontorlokalene til Den internasjonale voldgiftsretten for sport, CAS, strippet Alberto Contador for den gule trøyen han vant i 2010. Tredjemann det året, den mystiske russeren Denis Menchov, ble også diskvalifisert. Familien Alaphilippes sanne lidenskap var dessuten musikk, ikke sykling.

«Musikk er en veldig viktig del av livet mitt, jeg elsker musikk og det gir meg energien jeg trenger,» fortalte Alaphilippe under Touren i fjor.

«Før jeg begynte med sykling lærte pappa meg å spille trommer, han var dirigent for et orkester. Gammel musikk, ny musikk, alt funker egentlig for min del. The Police, Sting og AC/DC er blant mine favoritter, men jeg liker egentlig alt, fra rock til loungemusikk.»

En ventet overraskelse

I 2019 sto Julian Alaphilippe fram som den store åpenbaringen sammenlagtkampen. Han tilbrakte 14 dager i gult og vant to etapper underveis. Men det var hans fargerike personlighet og offensive panache som begeistret mest. Prestasjonsdirektør i Groupama-FDJ, Fred Grappe, delte sin fascinasjon for det franske fenomenet med sportsavisen L’Equipe.

«Han er en av de få som kombinerer en voldsom toleranse for laktat med en ekstrem høy VO2Max,» sa Grappe tidlig i 2019 Touren.

«En puncheur er på sitt beste når det gjelder kraftanstrengelser som varer rundt ett minutt. Sånn sett kan du sammenlikne han med en firehundremeterløper. Slike anstrengelser er de utøverne frykter mest, siden de er så voldsomme, fremkalle ekstrem smerte. Den mentale kapasiteten til å utholde slik smerte er en sentral karakteristikk hos en puncheur.»

Grappes analyse er nok svært presis. Man vinner ikke ritt som Milano-Sanremo, Fleche Wallonne, Clasica San Sebastian og Strade Bianche uten at noen lærer dine styrker å kjenne. Men kan han vinne en Tour?

Etter alle solemerker ville Alaphilippes Tour i 2019 blitt stemplet en suksess allerede etter den energiske seieren i Épernay på etappe tre. Med en etappeseier og noen dager i gult, kunne han med senkede skuldre satt seg tilbake, jaktet enda en etappe og enda en klatretrøye på veien til Paris. Men i stedet for forsvarte han ledertrøya med nebb og klør i front av feltet. Der det var ventet han skulle tape rundt et minutt på La Planche des Belles Fille, gikk han til angrep med alle sylindre påskrudd. På etappen til St-Etienne var han på offensiven igjen, i tospann med landsmannen Thibaut Pinot. I sidevinden på vei til Albi var han igjen på rett plass da viftene oppsto, og da ekspertene regnet på hvor mange sekunder han skulle tape på tempoen i Pau, gikk han i stedet helt til topps.

I kjølvannet av franskmannens formidable kamp mot klokka måtte forståsegpåere rasjonalisere den overraskende seieren. Dette var ingen tradisjonell tempo, snarere veldig tekniske og svingete, pepret med små stigninger og derfor perfekt for Alaphilippe. Etterpåklokskapen rådet idet QuickStep-rytteren ledet sammenlagt med hele 1 min 26 sekunder på tittelforsvareren Geraint Thomas.

Fjellene skulle dog presse frem sannheten da Pyreneene sto for tur. Men Alaphilippe ble nummer to på Tourmalet, bare slått av Pinot, hvilket innebar at han økte ledelsen, mens bare Thomas og Steven Kruijswijk lå innenfor tre minutters avstand.

Alaphilippe hadde så langt brutt alle taktiske konvensjoner om hvordan best mulig kjøre en Grand Tour. Samtidig benektet han at sammenlagtkampen var et altoverskyggende fokus; for han handlet det om å gjøre sitt beste hver dag. Han skulle klore seg fast på den monstrøse, trippelfjell-etappen til Valloire, takket være et fantastisk stykke utfor-kunst ned fra Galibier. Dermed kunne L’Equipe dure på med overskriften «Fortsatt håp». Men Alaphilippe knakk omsider på giganten Col d’Iseran og stigningen til Val Thorens. Han falt én plass på den 19. etappen og ytterligere tre plasser etter at Alpene var unnagjort. Dermed endte han på femteplass i Paris.

«Selv Duracell-kaniner går tom for batteri,» sa QuickStep-sjef Patrick Lefevere.

Tour-vinner?

Så, kan Alaphlippe vinne Tour de France? Etter oppvisningen i 2019 er det et spørsmål mange stiller seg. Det enkle svaret er ’ja’ – men selvsagt blir det svært vanskelig. Dessuten må trolig omstendighetene være riktige, i form av ikke altfor mange store fjell og ingen paddeflate tempoer.

For å kjempe med de aller hvasseste i fjellene – typer som Thibaut Pinot og Egan Bernal – så er Alaphilippe trolig også avhengig av å gå ned i vekt og dermed forbedre kraft/vekt-balansen sin. Enklere sagt enn gjort, akkurat det der. Deceuninck-Quickstep vil også måtte styrke laget sitt i fjellene skal de kultivere frem en Tour-vinner. Men solide klatrere er de dyreste hjelperytterne som finnes, og Patrick Lefeveres budsjett er allerede stramt etter å ha signert en ny avtale med nettopp Alaphilippe. Lefevere får dessuten mye PR gjennom hele sesongen uansett, så lenge Alaphilippe fortsetter å vinne klassikere gjennom hele våren, etapper i Touren og endagsritt på høsten. Hvorfor endre noe som allerede fungerer temmelig godt for begge parter? Lefevere har antydet at det vil gå enda noen år før Alaphilippe eventuelt vil satse hundre prosent på den gule trøyen.

«Det passer meg helt utmerket,» sa Alaphilippe selv. «Hvis jeg bare skulle fokusert på sammendraget, ville det stått i veien for seirene jeg har nå.»

Til rikskringkasteren France Télévisions hintet Alaphilippe om at han muligens hadde en del uoppgjort med andre deler av sykkelsporten enn bare Grand Tours.

«Jeg har lyst å utforske mine muligheter i Flandern rundt,» sa han noe kryptisk.

Det er nok rimelig å anta at Alaphilippes tidstap i fjellene i 2019 kunne vært begrenset med en mer konservativ og energisparende stil tidlig i rittet. Men ser vi for oss at den angrepskåte franskmannen klarer å holde tilbake i tre uker, og kanskje bare peile seg inn på ett, eneste angrep i stilen av en Steven Kruijswijk eller en Emanuel Buchmann? Heller tvilsomt, iallfall hvis vi skal tro hovedpersonen selv.

«Sport er underholdning. Glede for meg, er å se glede hos andre.»

I sin natur er Frankrikes nyeste maillot jaune-håp således fortsatt en trommespillende showman, en orkester-sønn med øye for å glede andre. Iallfall en stund til.  

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.