Eroica, der tiden står stille - Sykkel
35078 Views

Eroica, der tiden står stille

Sykkeleventyret Eroica.

Mars 04, 2019
Skrevet av:

Espen J. Lee

Glem karbon, watt og lycra. Iallfall for en helg. Med sin ull, stål og lær bringer L’Eroica deg tilbake til en romantisk og heroisk tid.

Gaiole, Chianti. En disig morgentåke ligger som et slør over området. Regnet som falt i natt har avtatt, og barometeret er raskt stigende mot 15 grader. Innlosjering vår ligger under Castello di Brolios majestetiske åsyn, slottet som i all sin ny-gotiske prakt ligger glødende i morgensolen. Små kirker og pompøse slott kjennetegner Gaiole, denne lille perlen av en by med snaut 3,000 innbyggere, som nærmest alle har et nært forhold til pressing av olivenolje og høsting av Chianti Classico.

Denne morgenen gjør vi oss klar for Chianti Classico-ruten, en av de middels lange Eroica-rittene. 115 kilometer, 2400 høydemeter, 40km grusveier og bakker med 18 %. Dette er 20. utgave av denne unike vintage granfondo i Chianti, der altså store deler av løypa går på grusveier, i settingen til en nostalgisk festival som hyller tidligere tiders helter og de brutale forholdene de måtte overvinne.

L’Eroica ble stablet på beina i 1997 av Giancarlo Brocci. Beundringen hans for syklingens gamle verdier gjorde at han ville bevare denne arven, som har inspirert italiensk historie, litteratur, kultur og musikk. L’Eroica ble derfor først lansert som en stiftelse som skulle beskytte og bevare de gjenværende grusveiene i Toscana.

– Vi vil at folk skal finne tilbake til den heroiske æraen til Bartali og Coppi, sier skaperen Giancarlo Brocci.

– Offerviljen som utfordrer fysiske grenser, og røttene til en ekstraordinær sport med stor sjel. Dette er sykling på en sunn måte, med deltakere som inspirerer, deltakere som er vakre å se på.

Retrorittet L’Eroica feirer en æra i sykkelsporten da ryttere som Gino Bartali og Fausto Coppi kjempet på kladdete grusveier med reservedekk slynget om skulderen. Med sine mange dueller trollbandt de hele Italia i tiden etter 2. verdenskrig, og begge var i manges øyne heroiske i sin storhet og offervilje. Eroica betyr «heroisk».

Eroica-helten

Likesom æraen det hyller, har også Eroicafestivalen sine ikoniske helter. Luciano Berruti fylte livet sitt med det han elsket mest: sykling. Med sin veldanderte mustasje, gnistrende øyne og fengslende smil vil han for alltid være Eroica Gaioles ansikt utad. Berruti gikk bort i august 2017, 73 år gammel. Men før han døde hadde han ervervet nok samleobjekter og suvenirer at han kunne åpne et sykkelmuseet i den lille byen Cosseria.

Legenden Luciano Berruti.

Ifølge dokumentarfilmen om Berruti, laget av Marco Rimondi, begynte hans fanatiske forhold til sykkelsporten da læreren hans tok han med for å se Giro d’Italia i 1954.

– Alle de fargerike trøyene og de tøffe rytterne gjorde sterkt inntrykk på meg, sa Berruti – som etter den dagen begynte å samle på rammer, deler, plakater og publikasjoner.

Favorittsykkelen hans var en Peugeot fra 1907, som han kjøpte fra en gammel jernvarehandel.

– Dette er min absolutte favoritt. Denne må jeg si er min sykkel. Med denne kan jeg gjøre tøffe stigninger som andre sykler ikke kunne, sa Berruti til Rimondi.

Da Brocci stablet på beina retro-festivalen i Gaiole, og satte løypa over de hvite grusveiene i Toscana, var det nettopp gamle Luciano som representerte essensen L’Eroica skulle handle om.

– Jeg ville demonstrere at det var mulig å bruke vintage-sykler på en moderne måte, at disse syklene var tidløse. Da jeg ankom ble alle lamslått da de så hvilken sykkel jeg skulle bruke, husker Berruti.

Den første utgaven av L’Eroica ble arrangert i horrible værforhold.

– Veiene var fylt av regn, skitt og grus. Kjedet begynte å knirke og jeg fryktet at sykkelen skulle bli ødelagt. De aller fleste klarte å fullføre, men i siste sving falt jeg i en vinmark, og ble fullstendig dekket i gjørme. Jeg reiste meg og fullførte, sier Berruti – som da var 63 år gammel.

Sønnen Jacek var også der, og husker godt stemningen da faren kom inn til mål.

– Alle applauderte og beundret motet hans. Han viste styrke og ærgjerrighet ved å fullføre på den gamle sykkelen på disse veiene. Han har alltid sagt at ingenting er umulig, og alltid levd deretter, sier sønnen.

Lucianos livsfilosofi har siden ligget innkapslet i alle Eroica-rittene, som nå har spredt seg til hele verden.

– Vi elsker hverandre som brødre. Ingen stod for verdiene til Eroica på en bedre måte enn Luciano. For alltid vil han være Nr. 1, sier rittskaperen Brocci.

Da Berruti døde i fjor, stod nekrologen hans i aviser over hele verden, som en hedersbevisning til den heroiske mesteren, og de populære rittene han etter hvert representerte. I dag er Eroica-serien utvidet til Sør-Afrika, Japan, USA, Spania, Storbritannia, Nederland og Uruguay.

Vakkert og tøft

I sin urutgave, da Berruti krysset målstreken som en hardt kjempende soldat av gjørme, hadde Eroica Gaiole bare 92 deltakere på startstreken. I dag er det om lag 7000, fra land over hele verden – de fleste med egne sykler som må være innenfor regelverket som definerer vintage-aspektet.

Kun sykler fra 1987 eller før blir godkjent av arrangøren. I tillegg kreves det at sykkelen har girskifterne på underrøret, pedaler med stropper, eksterne bremsekabler og hjul med minst 32 eiker med lavprofilfelger. Og selvfølgelig stålramme. Tidsriktig bekledning gjør også at du passer bedre inn. Teknisk tøy tillates ikke, uansett vær, men grunnet sikkerhetshensyn er det lov med moderne hjelmer og gode bremser. Lycra, wattmålere og karbon er «fy fy». Stål, ull og lær er «si si».

Veiene er vakre, men tøffe. Det krever sin mann når stigningene sniker seg opp mot 20 % helling, og det minste giret på en sykkel fra enten 60- og 70-tallet har et 42-tannhjul foran og 20-tannhjul bak, i motsetning til den moderne racerens 34-25.

Smerten blir imidlertid håndterbar og lindres av de pittoreske omgivelsene. På Chianti Classico-ruten ruller man naturlig nok forbi en rekke vingårder, kjente og ukjente, som perler på en snor. Fonterutoli, San Giusto a Rentennano og Sante Dame for å nevne noen.

Matstasjonene er helt unike. De har verken sportsbarer eller gels, tilmed ikke bananer. Her finner du derimot deilig, lokal prosciutto, aromatiske oster, kaker, paier – og for ikke å snakke om lokal Chianti. Vino rosso gulpes ned i voksne mengder. Gjerne kombinert med ribollita, en smakfull tykk suppe som er hverdagskost i Toscana.

Du kjenner virkelig vekten av sykkelen under deg på en stålramme, særlig på grusveiene. Sittestillingen ligger også et stykke utenfor vanlig komfortsone, sett i forhold til ultralette karbondoninger. ”Steel is real” er et utbredt mantra i miljøet. Kanskje fordi det rimer. Men det viser også til en følelse i sykkelen og kontakten med underlaget som er unik. En organiske følelse av at man kommer i kontakt med veiene, og derfor i kontakt med omgivelsene.

Festival, deler og vin

Et retroritt handler ikke bare om mannen eller kvinnen som kommer først i mål. Langt der ifra. Han eller hun er som regel ganske fort glemt. Dette er en stor festival flere dager lang, bestående av et bognende marked, mat og kultur, og sosialt samkvem med retro-frelste likesinnede.

Stil, komponenter og sykkelens historie er en stor del av fascinasjonen. Det handler mer om hva man sykler på, enn hvor fort man sykler. Og om man så bra ut mens man gjorde det. Gaiole-festivalen er også som et enormt «delelager».

Markedet er rikt på farger og innhold. I de gamle trekassene kan ivrige samlere finne alt de har lett etter, og kanskje etterlyst blant andre deltakere i de utallige foraene som finnes på nettet for vintagesykler og utstyr. Her finner du originale «aero» Super Record-bremser fra Campagnolo. Som selvfølgelig ikke er veldig gode bremser, men har et design alle vil ha, og som derfor er svært ettertraktede blant denne korhorten.

På kvelden etter rittet står den obligatoriske festmiddagen høyt i kurs. Det snakkes utstyr, komponenter og historier fra gamle dager.

Maten er utsøkt, hjemmelaget og tradisjonell. Gaiole er kanskje lite og koselig, men her finnes flere praktfulle vinhandlere som faktisk leverer Chiantis beste og desidert dyreste viner. Den lille gården Cappannelle, for eksempel, leverer blant annet til Det hvite hus, edle dråper som sikkert er bortkastet på den nåværende president.

Men det er også bortkastede penger å drikke vin til mange hundre kroner flasken i Chianti. Utsøkte flasker fra de gode femstjernersårene, kan du nyte til godt under hundrelappen.

Så kommer skjønnhetskonkurransen, Concours d’Ellegance, der deltakerne er gamle, originale stålsykler.

Vinneren blir kåret ut fra originalitet, matchende deler, teknisk stand og ikke minst bakgrunnshistorie. En internasjonal og kresen jury er satt sammen av eksperter og velrennomerte samlere.

Reisen på en vintage-sykkel på hvite grusveier – forbi vingårder, olivenlunder og middelhavssypresser – fører deg inn i en svunnen tid.

På en gammel stålramme virker livet både sørgløst og utrolig hardt på samme tid. Man skjønner hvorfor Coppi og Bartali ble dyrket som helter, og at sykling i sin kvintessens egentlig er såre enkelt. Og fremfor alt, forstår man hva rittets grunnlegger Brocci mente med «offervilje og vakker sykling».

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.