Sykkeldans i serpentiner-himmelen

Gaularfjellet er med rette en norsk attraksjon....

Serpentiner etter serpentiner – du må bare elske det. Stigningen er tøff nok og syra merkes godt mot toppen. Vinden merkes også. Men etter hvert som du forserer svingene, og omsider kommer inn i en slags rytmisk sykkeldans, baner smerten vei for ren og pur fysisk nytelse.

Ut av en tett granskog åpenbarer denne majestetiske klatringen seg i from av et bølgete, grått bånd slynget på kryss og tvers oppover fjellsiden. Veien opp Gaularfjellet er 7.5 kilometer lang og stiger rundt åtte prosent i gjennomsnitt.

Omkring på alle kanter ruver massive vegger som blir mer og mer grå jo høyere de strekker seg mot himmelen. Lydbilde preges av forsiktig fuglesang og sildrende elver. Biltrafikk eksisterer nesten ikke. Her sykler man alene.

Sognefjorden ligger i sør, Jostedalsbreen et stykke øst, Rørvikfjellet i vest og Eikelandsfossen tett på: fjellet er kringsatt av attraksjoner, men er i seg selv en pent bevart hemmelighet. Stedet trampes ikke ihjel av turister.

I 1853 ble det for første gang søkt om midler til å bygge vei over fjellet. Det skulle imidlertid gå over hundre år før prosjektet ble en realitet. Veien ble åpnet i 1938 og fikk etter kort tid status som en viktig transportsåre. I dag er det derimot ganske stille, siden hovedveiene tar seg av det meste av trafikk.

Alpe d’Huez har 21. Med slik overflod og luksus kan man få for mye av det gode. Her snakker vi totalt ni serpentinere. Det virker som et godt antall, ikke for mye, ikke for lite. Med et par minutter mellom hver, får man tid til å nyte dem skikkelig før man gleder seg til den neste. På toppen står du på 784 meters høyde og nyter utsikten.

KATEGORIER
PremiumTurer

RELATERTE INNLEGG