2840 Views

Piasecki, et lite hakk i muren

Aldri før hadde Tour de France vandret så langt vekk, men besøket i Vest-Berlin blir først og fremst husket for sin politiske betydning.

August 19, 2020
Skrevet av:

Endre Myhrene Foto: Presseport

Galskapen som omgir Tour de France-sirkuset virket å kjenne ingen grenser. Det gjorde heller ikke amerikanerne som under en treningstur i dagene før Tourens mest bortkomne Grand Départ forvillet seg inn i Øst-Tyskland. De ble følgelig stoppet av bryske østtyske grensevakter, som nødig ville la dem slippe tilbake over grensen.

7-Eleven-lagets kaptein, Andrew Hampsten, forsøkte forgjeves å forhandle frem en sikker retur for sine og Dag Otto Lauritzens lagkamerater, inntil amerikanerne utnyttet et øyeblikks uoppmerksomhet til å ta seg tilbake på riktig side av grensen med en spurt som muligens hadde sikret dem etappeseier på Champs-Élysées tre uker senere.

Stemningen var mildt sagt spent mens Touren besøkte Vest-Berlin. Etappene ble overvåket av helikopter, mens et utall patruljebåter fra politiet og en rekke pansrete kjøretøy skulle frakte syv vestberlinere hvor de vil i byen. De syv prøvde nemlig å stoppe rittet fordi de fryktet for å bli innestengt i sine hjem når gater og stier skulle stenges av i forbindelse med avviklingen av etappene i Vest-Berlin. Retten hadde til slutt slått fast at etappene kunne gå som planlagt, dersom politiet garanterte at de syv, blant dem fire leger og en jordmor, kunne ferdes fritt.

Lech Piasecki ikledd Øst-Europas første maillot jaune.

Den mangeårige Tour-direktøren, Felix Levitan, skaffet franskmennene tre millioner deutsche mark i kassen ved å la 750-årsjubilanten Berlin få prologen og de første to etappene. Med lyden av gledesrus og vestlig fanfare snikende over muren var dette etter alle solemerker en forrykende provokasjon, ifølge maktene i øst. I løpet av de første etappene skulle stemningen bli ytterligere anspent, da polakken Lech Piasecki sikret seg som første østeuropeer i rittets 84-årige historie, retten til å bære den gule ledertrøya.

Fredsrittet

På 1980-tallet var verden fortsatt i en kald krig og delt i to blokker. På samme måte var sykkelverdenen delt i to hovedfelt. På den ene siden det profesjonelle feltet i Vesten, og på den annen side amatørfeltet dominert av østblokknasjonene. At de olympiske lekene fortsatt var forbeholdt amatørene, opprettholdt dette skillet.

Således var idretten i den kommunistiske blokken i all hovedsak organisert med øye for å innkassere OL-medaljer. For å ivareta sine utøvere i Østen var de som regel innlemmet i militæret og betalt der etter, dog var det lite militærtrening de drev med.

En plakat for Fredsrittet 1953.

De profesjonelle i Vesten og amatørene i Østen konkurrerte for det meste i separate ritt, kun i ett og annet åpent ritt barket de to grupperingene sammen i løpet av sesongen.

I likhet med de profesjonelles Tour de France, hadde også amatørene sitt flaggskip; Fredsrittet. Rittet fant sted over to uker i mai mellom Øst-Berlin, Praha og Warszawa, med ulike løyper mellom byene hvert år. I motsetning til Tour de France på denne tiden, var det ikke kommersielle lag som konkurrerte i Fredsrittet, men landslag, hvilket gjorde at lagkonkurransen holdt en relativt høy stjerne.

I 1985 gikk rittet mellom Praha og Moskva, tilbake til Praha, så til Warszawa og endelig til Øst-Berlin. I et særdeles oppsiktsvekkende og politisk ladet unntak, ble altså Moskva penslet inn på løypekartet.

Utgaven ble dominert av en ung, ytterst talentfull og temposterk polakk. 23-årige Lech Piasecki bar ledertrøya fra start til mål. Han vant prologen og tre etapper, inkludert tempoen, og blendet de hundretusener av tilskuerne langs veien med sine brilliante sykkelegenskaper. Denne polakken var noe helt spesielt. På Alexanderplatz i Øst-Berlin ble han hyllet som vinner av Fredsrittet. Senere i sesongen vakte han enda mer oppsikt, som verdensmester i amatørklassen i italienske Giavera del Montello. Proff-lagene i Vesten sperret opp øyene.

Byttehandel

Sykkelforbundene i Øst hadde et evigvarende problem: mangel på materialer. Det fantes få, om noen, produsenter av kvalitetssykler i øst. Kummerlige forhold rådet generelt, mens vestlige sportsdirektører og sponsorer lokket sovjetiske stjerner med skinnende doninger og lukrative kontrakter.

I 1979 imponerte Czesław Lang med en gnistrende klatring opp Mont Ventoux i det ’åpne’ rittet Tour de Vaucluse. I kjølvannet av den imponerende prestasjonen ble han oppfordret av en rekke vestlige beilere til å flykte over Jernteppet, hvilket han senere gjorde.

I 1980 ble det sovjetiske forbundet tilbudt tre millioner dollar for sin olympiske mester, Sergei Sukhoruchenkov, et tilbud som selvsagt ble blankt avvist. Sukhoruchenkov skulle senere vinne Fredsrittet to ganger. Til sammenlikning ble Diego Maradona verdens dyreste fotballspiller i en overgang fra Boca Juniors til FC Barcelona verdt seks millioner dollar.

Særlig de italienske sykkelprodusentene pleiet relasjoner til forbundene i øst. Italienerne var strategisk kloke og tilbydde syklene sovjeterne trengte. I 1982 inngikk det polske forbundet en avtale for aller første gang med Vesten. Den allerede etterspurte Czesław Lang, sølvmedaljer i Moskva-lekene, meldte dermed overgang til det italienske laget Gis Gelati. Fire år senere så det polske forbundet sitt snitt til å øke sykkelbeholdningen ytterligere, da 1985-helten Piasecki gikk til profflaget Del Tongo. Prisen? Ti komplette landeveissykler og femten temporammer, alt sammen av merket Colnago.

Lech Piasecki ikledd Øst-Europas første maillot jaune.

Berlin

Aldri før hadde Touren vandret så langt. Ideen om å starte i Berlin ble sådd sju år tidligere av sjefen for den tyske avdelingen i hotellkjeden Ibis. Det hele skulle starte med en 6.1 kilometer lang prolog på lørdagen, en 105 kilometer lang fellesstart søndag morgen, og en lagtempo over 40 kilometer søndag ettermiddag. Nederlenderen Jelle Nijdam vant prologen med tiden sju minutter og seks sekunder. Den polske importen, nesten på hjemmebane, Piasecki, startet også sterkt og ble nummer to bare tre sekunder bak.

Neste morgen stakk sju mann i brudd etter tretten kilometer, blant dem italieneren Giovanni Bottoia, som går solo etter syttien kilometer. Dypt inne i en dramatisk finale får Bottoia omsider selskap av syv andre ryttere idet fem kilometer gjenstår, inkludert Piasecki som jobber mye i front. Over målstreken er utbryterne tjuetre sekunder foran hovedfeltet, nederlenderen Nico Verhoeven vinner etappen, men Piasecki stjeler den gule trøyen. Etter lagtempoen senere på dagen forsvarer han og Del Tongo rittledelsen.

På podiet i Vest-Berlin hylles han som den første østblokk-rytter til å ikle seg den gule ledertrøyen, et umiskjennelig symbol på vestlige verdier og kommersialisme, det er et politisk ladet øyeblikk bare seks kilometer i luftlinje fra Alexanderplatz hvor han hadde vunnet Fredsrittet to år tidligere. Trøyen overrekkes av den franske statsministeren, Jacques Chirac, og Vest-Berlins borgermester, Eberhard Diepgem. Med visshet om den geopolitiske betydning, ser Chirac sitt snitt til å sende et klart og tydelig budskap:

«Idrett, likesom ideer, ungdom og kultur, kjenner ingen grenser.»

Kneblet av magesmerter mister Piasecki trøya på etappe sju, men lenge før den tid har bildet av en historisk polakk i gult gått sin seiersdans i alle polske aviser. Skaden, sett med Moskvas øyne, er allerede gjort.

1980 var et tiår preget av politisk uro. Etter dødsfallene til Leonid Bresjnev (1982), Jurij Andropov (1984) og Konstantin Tsjernenko (1985) ble Mikhail Gorbatsjov generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet i mars 1985. Gorbatsjov prøvde å demokratisere og liberalisere i form av sine såkalte ’Perestrojka’-reformer. I 1989 kunne dermed idrettsutøvere fra østblokkland bevege seg mer fritt og tilmed signere profesjonelle kontrakter etter eget forgodtbefinnende.

Det var i denne konteksten at et sovjetisk profflag med italienske sponsorer så dagens lys. Alfa Lum-laget var et synlig bevis på Perestrojkaens konsekvenser. Da muren omsider falt og Sovjetunionen gikk i oppløsning, ble verden forandret dramatisk, det samme gjaldt hverdagen til idrettsutøvere fra både vest og øst.

I hjulsporet til Piasecki gikk senere russeren Jevgenij Berzin som bar den gule trøyen i 1994. Det samme gjorde tyskeren Erik Zabel, både i 1998 og 2002, estlenderen Jaan Kirispuu i 1999, og selvsagt vinneren av Tour de France 1997, Jan Ullrich.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.