Party & parkett

Vi dro til seksdagersløpet i Gent, og tok et frenetisk og feberaktig dypdykk en den flamske sykkelsjelen....

Vi dro til seksdagersløpet i Gent, og tok et frenetisk og feberaktig dypdykk en den flamske sykkelsjelen.

Kortrijk, Kuurne, Wevelgem, Oudenaarde og Petegem. Stedsnavnene vi leser av skiltene langs motorveien virker som en sykkelhistorisk forelesning. Legendariske ritt og navn ligger passende nok pepret utover det flate, flamske landskapet når vi skjærer gjennom i retning Gent.

Retning byen som er uomtvistelig forbundet med wielersport (sykkelsport). Mye på grunn av velodromen ‘t Kuipke, som er arena for Gent 6-dagers, og på sett og vis det spirituelle sentra for alle seksdagersrittene.

Gent ønsker oss velkommen når skumringen ligger som et dust teppe over elver og kanaler. Et stemningsfullt gotisk akkompagnement til kirkens imponerende arkitektur, og klokkesangen som slår ekko mot brosteinsbelagte gater og trange smug. Syklistenes ringeklokker plinger oss til våkenhet, mens de fartsfylt og kontrollert navigerer seg frem over skinnende brostein under gatebelysningens myke glød. Livet i Gent sjarmerer oss.

Gjennom et svaiete smug, ned en trapp og ved enden av broen, finner vi en bar. Noe som må være essensen av Gent 6-dagers slår mot oss: myldrende flamsk samtale, brautende latter, dunkel belysning, mørkebrune tresøyler og en leksikon-lang ølmeny. Bakenfor bardiskens oransje lys er veggen dekorert i nytt og gammelt. Kuriositeter fra sykkelhistorien dominerer: Som små, fargerike registreringskilt for sykler; bilder av heltene Eddy Merckx og Roger De Vlaeminck; og godt brukte sykkelseter.

Det er en eklektisk samling. Som bærer vitne om at sykling i Flandern ikke er noe hipt eller trendy. Eller noe som går inn og ut av mote. Eller en esoterisk klubb som urbane hipstere kan ha for seg selv. Syklingen er snarere som steinbroen over elven, som vinden på Oude Kwaremont, eller som vaffelluften i morgengryet. Sykling i Flandern er en konstant og selvfølgelig del av hverdagen, impregnert i folkesjelen, og vevd inn i nærmest alle av livets faser.

– Jeg kommer hit hver vår, sier fotografen vår som bor like på andre siden av grensen i Tyskland.

– Jeg kommer hit for å se klassikerne. Det trenger ikke å være de store rittene heller, de mindre er også fornøyelig å oppleve. Og jeg har alltid et sted å bo. I Flandern er det alltid noen som åpner døren for deg, spesielt hvis du er sykkelfan som meg. Jeg har fått så mange venner opp gjennom årene, at det er sykt. Snart har jeg flere venner i Belgia enn i Tyskland, ler Jacob.

’t Kuipke ligger en kort spasertur fra sentrum av byen. Den aldrende, men verdige velodromen som har huset seksdagersløpet siden 1962, hviler fredfullt i et fargerikt bladverk. Alle som er vokst opp med tidsmessige og påspanderte norske idrettsbygg, der arkitektur og funksjonalitet kommer sammen i skjønn post-moderne forening, vil nok ved første øyekast ikke la seg imponere av ’t Kuipke. Dette er en bruksmessig klosse av en bygning, som har ingen ambisjoner om å pleie estetiske behov med sitt skjelett av stålarmert betong og detaljløse ytre.

Vandrende inn i velodromens katakomber får vi øre skjenket med lyden av ryttere som tordner over parketten. Vi kjenner det rister i kroppen.

’t Kuipke kan oversettes til «Det lille badekaret». Hvilket er en passende beskrivelse for denne kompakte banen med krappe og bratte svinger. Middenplein, midten av arenaen, er imidlertid stedet å være. Dette svært så livlige området av velodromen, hvor ølet renner i elver rundt midnatt, er på sett og vis opphavet til Gent 6-dagers sin legendestatus. Og som vi skulle finne ut, et frenetisk og feberaktig dypdykk i den flamske sykkelsjelen.

Historikk

Det sies at konseptet med seksdagersritt stammer fra London og kan spores helt tilbake til 1878. Det var dog i New York at disse øvelsene vokste seg virkelig populære rundt 1900. Den gang var rittene regelrett galskap, tuftet på to lag som hamret løs på hverandre dag og natt – uten stopp.

I 1922 dukket det første rittet opp i Gent. Først på 1960-tallet tok arrangementet en form som likner dagens – inndelt i ulike øvelser, ritt som varer opp mot sju timer og ryttere som nedlegger over 100 kilometer i løpet av en hektisk kveld. Frem til 1967 holdt syklingen på gjennom hele natten. Dette til tross for at de aller fleste på tribunene hadde falt fra, for beruset eller trette til å følge med.

Det var rundt denne tiden at prisene på leie av velodrom gikk betydelig opp. Derfor ble det både fornuftig og økonomisk å sende rytterne hjem om natten. Dog er det enkelte kvelder i Gent som holder på til klokken 02:00.

– Stemningen er helt unik i Kuipke, sier Elia Viviani om den korte, 166 meter lange banen med trappebratte svinger.

Kuipke er altså betydelig kortere enn den olympiske standard på 250 meter. I svingene bikker hellingen 48 grader på det skarpeste, nest brattest i verden etter banen i Berlin, blir jeg fortalt.

– Tilskuerne står nærmest på deg. Det er veldig intenst, men også veldig gøy. Jeg tror folket koser seg mye her, legger italieneren til.

Fargerike fans er ikke bare pakket tett på 360 grader rundt banen. De står altså som sild i tønne midt i arenaen også. Rytterne, stakkars, har ingen plass å gjemme seg. Selv ikke til å varme opp og ned, før og etter sine heat. Eneste de foræres er en enkel oppvarmingsboks, tre meter lang, utstyrt med noe som likner et dusjforheng som beskyttelse fra publikum.

Trykkende intimitet er en del av sjarmen som Kuipke har. En eiendommelig karakter har også banen i seg selv, med en parkett som blir gradvis dårligere og farligere for hvert år som går. I 1962 brant deler av tregulvet bort. Banen som ble bygget opp igjen tre år senere, er den samme det sykles på i dag. Spekket med humper, nagler og klinker blir den fort som et veritabelt minefelt for en uerfaren banerytter. Noen steder er banen så dårlig at små lysstråler kan sees sive gjennom på andre siden av parketten. Sies det iallfall.

Hjerte av ‘t Kuipke

I Middenplein øker volumet parallelt med klokkens vei mot midnatt. Dunkende Euro-trans og skarpe lys brer seg over en feststemt folkemengde. Praten følger rittets rytme, og rytternes regelmessige passeringer utløser taktfaste jubelbrus i vår del av festsonen.

Ølet flyter, like uopphørlig som hjulene ruller på banen ved siden av oss. Det sies at 160,000 halvlitere serveres i løpet av denne uken. Priset til 3 € per stykk utgjør det gode inntekter for arrangøren.

’t Kuipke er en fest uten like. Den pulserende stemningen er hjulpet av en energisk speaker på høytaleranlegget og nøye planlagt musikk. Han som trykker «Stop» og «Play» er nødt til å følge rittets dynamikk, og samtidig vite når desibelen må skrus helt opp. Kveldens uvanlige kombinasjon av Rossinis Tarantella Napoletana og The Killers’ When You Were Young, fungerer således forbausende bra.

På en så ubarmhjertig kort bane er syklingen intens og uten hvile. Kvikt, krapt og brått forserer rittet runde etter runde, fôret og løftet frem av en elektrisk atmosfære fra Middenplein og omkringliggende tribuner. ’t Kuipke er fylt til randen med folk, som lever og ånder for sykkelsporten på hver sin måte. Her har du den gamle mannen klistret mot stålgjerdet som strekker nakken rundt vekterens brede skuldre og noterer flittig på startlisten sin. Her har du også den bekymringsløse studenten, som har lagt igjen hele stipendet i baren og synger nå for full hals, kringsatt av sine likeså animerte kumpaner.

– Stemningen i ’t Kuipke er fantastisk. Alle er hyggelige med hverandre, man ser gamle gå overens med unge og omvendt, og det kan ikke sammenliknes med andre idrettsarrangement, roper en av studentens medsammensvorne til oss – mens hovedpersonen selv svinger seg med en dame i 40-årene.

Det er med en fornøyelig likegyldighet for morgendagen, at studentene fester gjennom natten i Middenplein. Bensinlukten fra Derny-løpet som fylte hallen for noen timer siden, har omsider forduftet. Nå kjenner vi bare en dunstende kaskade av eau de cologne fra denne festlige gjengen, som plutselig bestemmer seg for å bygge en skyskraper av tomme plastglass. Den som klarer å hoppe bukk over plasttårnet, slipper å betale neste runde i baren. Klokken er 01:30.

– Det blir så klart nachspiel, utroper en av studentene til oss.

– Det er bare synd at Iljo Keisse ikke er her, legger han til.

Keiseren av Het Kuipke

Iljo Keisse?, tenker vi undrende. Hva har han med denne gjengen å gjøre? Den belgiske Quick-Step-rytteren med det storslagne klengenavnet «De keizer van het Kuipke» (Keiseren av Het Kuipke). 34-åringen har vunnet Gent 6-dagers hele seks ganger, men ble på grunn av skade forhindret å delta i år. Idet dagens ritt avsluttes rundt klokken 02:00, kommer annonsøren ut på speakeranlegget.

– Dere trenger ikke gå hjem, men dere kan ikke bli værende her!

Festen forflytter seg ut av velodromen. Til en koselig bar som ligger bare et steinkast unna. Det faller oss for øret at Iljo Keisses familie faktisk driver dette stedet, og at stjernen selv alltid tar turen innom etter endt konkurranse, for å spandere en runde på sine fans.

Tradisjonen tro, og skadefraværet til tross, ringer bjella i baren og en stilig blazerkledd herremann dukker opp med en populær beskjed.

– De neste timene drikker dere på meg, utroper Iljo selv – til rungende jubel i hele den lille baren.

Med en opptreden av «De keizer van het Kuipke» var kvelden vår fullkommen. Gent 6-dagers hadde virkelige gitt oss det meste av hva flamsk sykling har å tilby. Mot et bakteppe av tradisjon og historikk, fikk vi en ellevill fest, alt sammen jordnært og upretensiøst, satt i rammen av et fengslende idrettsarrangement.

Og sist, men ikke minst, fikk vi oppleve hvor tett sammenvevd syklingen er med sitt folk. I hvilken annen verdenssport er avstanden mellom stjernene og fansen så liten som nettopp sykkelsporten. Flamske syklister vet hvordan de gir tilbake til sine hengivne tilhengere. Keisse gjør det på måten han liker best, ved å selv ta del i festen.

KATEGORIER
KlassikernePremiumTurer

RELATERTE INNLEGG