Nibali, Nasser og torturens hvitvasking

Mens sesongen ruller i gang Down Under og i San Juan, utspiller det seg et drama i fotballens verden med klar relevans for sykkelsporten.

En politisk flyktning fra Bahrain er fengslet i Thailand og trues med utlevering til landet han flyktet fra – hvor han frykter å bli torturert av det samme regimet som sponser WorldTour-laget Bahrain-Merida.

Hakeem Al-Araibi er en profesjonell fotballspiller fra den bittelille øystaten i Persiabukta. I 2014 søkte han asyl i Australia og ble fikk flyktningstatus i 2017. Etter at han kom til Australia har Al-Araibi åpnet opp om forholdene i hjemlandet, og rettet kritikk mot mektige Sjeik Salman bin Ibrahim al-Khalifa i særdeleshet. Han er medlem av Bahrains styrende kongefamilie, leder av Asias fotballføderasjon (AFC), og attpåtil FIFAs visepresident.

Al-Araibi anklager Sjeik Salman for drive grov diskriminering av Shia-muslimer (kongefamilien er Sunni-muslimsk, mens landets majoritet, som Al-Araibi tilhører, er Shiaer), og for aktivt å ha forfulgt idrettsutøvere som støttet pro-demokratibevegelsen under den Arabiske Våren. Han forteller videre at myndighetspersoner har torturert fotballspillere for deltagelse i demonstrasjoner. Selv ble han i 2012 fengslet i 3 måneder og torturert i dagevis, angivelig på grunn av brorens politiske aktiviteter – med bind for øynene ble han slått i ansiktet og beina, med trusler om at han aldri skulle spille fotball igjen.

Nibali & Nasser

Bahrain Merida-laget er sponset av den bahrainske staten, og prosjektet ledes av Sheikh Nasser bin Hamad al-Khalifa (Prins Nasser), sønn av Bahrains konge Hamad bin Isa al-Khalifa og grandnevø til ovennevnte Sjeik Salman.

Prins Nasser er sportsentusiast og aktiv triatlet, og poster stadig bilder av seg selv iført Bahrain Merida-drakt mens han er ute og trener. Men, som sin grandonkel har han vist seg ekstremt lite tolerant overfor politiske og religiøse meningsmotstandere, og tok selv offentlig og eksplisitt til orde for å straffe idrettsutøvere som deltok i demonstrasjoner.

Et sitat Nasser, altså hjernen og velgjøreren bak et av sykkelsirkusets største lag, gav i forbindelse med opptøyene i 2011 er verdt å gjengi i sin helhet:

“Til alle som krever regimets fall, måtte en vegg fall over hodene deres. Alle involvert i slike saker og nettverk vil bli straffet. Om han er en idrettsutøver, en aktivist, en politiker, vil han bli straffet i denne tiden. I dag er dommedag…Bahrain er en øy, og det er ingen utvei”

Og nå (31. januar) sitter altså shiamuslimske og bahrainske Al-Araibi i en fengselscelle i Thailand, hvor han og kona opprinnelig skulle på en ukes lang bryllupsreise. På oppdrag fra Bahrain, og med hjemmel i en internasjonal arrestordre (såkalt Interpol Red Notice), ble han anholdt på flyplassen.

Ettersom en Red Notice ikke lovlig kan brukes til å arrestere flyktninger, ble ordren opphevet, men uten at det var til umiddelbar hjelp for Al-Araibi: han sitter fortsatt fengslet, rundt to måneder etter at han landet på Suvarnabhumi-flyplassen i Bangkok. Bahrainske myndigheter krever fotballspilleren utlevert, slik at saken hans kan bli behandlet av det bahrainske rettssystemet, mens Al-Araibi insisterer på at han vil bli fengslet og torturert, kanskje drept, hvis han blir sendt tilbake til hjemlandet.

Reaksjoner fra det internasjonale fotballmiljøet har ikke latt vente på seg. Fans, spesielt i Australia, benytter hashtaggen #savehakeem i en internettkampanje for å få ham hjem, og bannere som opp-fordrer til løslatelse er stadig å se på stadioner. Samtidig har lederen for World Player Association, Brendan Schwab, tatt til ordet for en rask løsning og peker på idrettens egne menneskerettighetsregler. Også australske myndigheter og menneskerettighetsorganisasjoner, Human Rights Watch og Amnesty International spesielt, legger press på Thailand for å sende Al-Araibi riktig vei når han til slutt forlater Thailand.

Idrettens mørke eiere

Tragedien er selvfølgelig først og fremst personlig, men sier også noe om problemet med idrettens organisering, ved at den setter faren som ligger i ukritisk gi de pengesterke for mye makt på spissen.

For noen ganger, som i dette tilfellet, er ‘de pengesterke’ og ‘de slemme’ sammenfallende kategorier. AFC, som Sjeik Salman er leder for, har enda ikke bedt om Al-Aribis løslatelse, noe organisasjonen er blitt kritisert for. FIFA brukte på sin side omtrent to måneder på å finne det for godt å anmode Thailandske myndigheter om å slippe ham fri. Slik kan det se ut som om en idrettsorganisasjons krystallklare menneskerettighetsregler vanskelig lar seg håndheve, fordi noen, som ikke ønsker håndhevelse, sitter for tett på makten.

På et mer generelt plan illustrerer saken godt hvordan blanding av sport og politikk kan få svært uheldige utslag. Dette bør sykkelfans, og ikke minst idrettens styrelse, merke seg. For selv om sykkelsporten ikke har Bahrain’s kongefamilie i representert i styrende organer, er det liten tvil om at Bahrain, sammen med andre diktatoriske regimer som Russland, Kazakhstan, og De Forente Arabiske Emirater, nå er i ferd med å opparbeide seg betydelig innflytelse gjennom sine tilbud av sponsormidler.

Dette gir imidlertid ikke grunn til å slå sykkelsporten moralsk konkurs (ennå), men reiser allerede noen ubehagelige spørsmål som miljøet – både av fans og profesjonelle – unngår som best de kan.

Men, dersom flere tvilsomme sponsorer kommer til og sportens økonomiske og geografiske tyngdepunkt i økende grad flyttes vekk fra sporten kulturelle gravitasjonssenter, og i tilfellet av en skandale tilsvarende den som nå ryster fotballverden, ja da vil nok en seriøs stillingtagen til f. eks. Bahrains moralske og politiske fotavtrykk virke mer akutt.

Uansett er det på sin plass at også sykkelfans engasjerer seg i Hakeem Al-Araibis historie og reflekterer litt over at de samme menneskene som er ansvarlig for han må lide på grunn av sin politiske og religiøse overbevisning, finansierer og styrer et sykkellag i WorldTour-sirkuset.

I en kommentar i The Guardian skriver Sean Ingle at sport, med fotball, sykkel og Formel 1 som de viktigste, står sentralt i Bahrain’s strategi for å “soften its image”. Som UAE Team Emirates, men også Astana og Katusha-Alpecin, bruker Prins Nasser og den bahrainske kongefamilien proffsykling til å bygge hjemlandets merkevare, og selge en blankpusset versjon til resten av verden. Dette kom spesielt tydelig til uttrykk da Bahrain Merida-lagets største profil Vincenzo Nibali vant den spektakulære Stelvio-etappen under 2017-utgaven av Giro d’Italia, samme dag som den bahrainske hæren invaderte Shia-bastionen Diraz nord i landet og startet en beleiring som fortsatt varer.

Uten å la det gå på bekostning av sportens underholdningsverdi, er det viktig at vi er klar over dette, og fortsetter å diskutere om og hvorfor det er problematisk.

Vi kan fortsatt kose oss med en Giro-klassiker – Mortirolo, Stelvio, Umbrail og ikke minst en ikonisk dotur à la Dumoulin på en og samme dag – selv om Nibali vinner, men må ikke glemme å tenke over de politiske implikasjonene av at det var nettopp han som vant. Kun slik, ved å anstrenge oss for å ha to tanker i hodet samtidig, kan vi vite hvor de moralske grensene skal trekkes, og dermed se når vi krysser dem.

Håvard Rustad Markussen er doktorgradsstipendiat i statsvitenskap ved Försvarshögskolan i Stockholm.