Kwaremont, Koppenberg og Duvel

En reise Flandern rundt....

I ølbrikker finner man mye sannhet på disse trakter. I nasjonen der ordtak og poesi diktes innenfor bryggeriets staute vegger. Dette er vår berusede reise Flandern rundt.

Spesielt de ølbrikker med litt revne kanter, utslitt av tørste flamlendere som vet hvor viktig det er å holde seg godt hydrert under sykkelritt. «Rundt oss er verden i stor endring, men hos Duvel tar vi oss fortsatt tid til å brygge», leses på en liten pappbrikke fra det velkjente bryggeriet utenfor Antwerpen. Lite, om noe som helst, bør eller skal endre seg. Her i Flandern «hvor Gud har knust klokken og glemt oss, står tiden helt stille», skrev den flamske poeten Willie Verhegge. En påstand vi på reise rundt områdets labyrintiske veinett, nå skal undersøke nærmere.

Men nasjonens stolthet, Flandern rundt, har nå i flere år forsøk å gi denne inngrodde konservatismen en skikkelig nesestyver. I 2017 ble rittstarten flyttet til stortorget i Antwerpen. Wouter Vandenhaute, sjef i arrangørselskapet Flanders Classics, nølte ikke lenge da Belgias mest fremgangsrike by la på bordet 400,000 euro – mer enn det dobbelte betalt av Brugge, som hadde vært vertskap siden 1998.

Penger bestemmer, også her i Flandern. Men beslutningen slo gnist i en politisk konflikt også. Forflytningen ble av mange stemplet som en gave til Bart De Wever, borgermesteren i Antwerpen og president for det nasjonalistiske partiet Neo-Flamsk Allianse.

Vindmøller og betongveier

På en formiddag i tidlig april – gjerne grå og våt – vil Flandern rundt-feltet legge i vei mot sørvest. De første hundre kilometerne er mer eller mindre kun som oppvarming å regne. Men også et uunnværlig forspill som sørger for at rytterne henger med hode og skjærer grimaser på de flamske bergene senere på dagen. Dersom Peter Sagan kjeder seg – noe han titt og ofte lamentere – vil han i det minste kunne beskue regionens økonomiske boom på begge sider av veien. Fabrikker, vindmøller, farmasøytgiganter og bilverksted for utdaterte kjøretøy.

Dette lange partiet innledningsvis passerer en rekke småbyer i Øst-Flandern, mange av hvilket med tett tilknytning til Belgias sykkelhistorie.

Først Sint-Niklaas (km 11.5), startbyen til Flandern rundt i perioden 1977-1997; deretter Zele (km 36), hvor hele byens kafeer dekoreres til ære for lokalhelten Greg Van Avermaet; nabobyen Berlare er hjemsted til både Oliver Naesen og Fred De Bruyne, vinneren av Flandern rundt 1957; og deretter Mere (km 68), som byr på sin nedrustete statue av Lucien Van Impe, den foreløpig siste belgiske vinner av Tour de France (1976).

Feltet humper avgårde på et veinett av sammenstilte betongsegmenter, der rytterne dunker og rister hver tredje meter, mens frykten for velt øker parallelt med hver glippe i veien, hullet ut av vinterens nedbrytning.

Nå er første berg ikke langt unna. I Zottegem (km 83) svermer ryttere gjennom porten til de flamske ardennene. I kafeen Oude Zottegem sipper vi en mørk øl med samme navn – 6.5 % fra fat, men en del sterkere i flaskeform. Ølet, en belgisk ale, har blitt brygget i bakgården her siden 1800-tallet.

Dette hører vi er stamstedet til Wim Van Herreweghe, en av rittdirektørene i Flandern rundt, hvis far var massør til Walter Godefroot, vinneren av rittet i 1968 og 1978. Fiffig nok.

Som et lite estaminet (drikkeri som tillater nyting av tobakk) har stedet beholdt sin egenart. Eimen av kjølig aske siver ut av en mørklagt peis, damen bak bardisken grynter hjertelig velkommen med et septik-aktig smil, og menyen er plastret flere ganger enn en egyptisk mumie. Sjarmerende alt sammen.

Ved utkanten av byen venter de første sektorene med brostein. Begge ganske så harmløse. Men etter Lippenhovestraat (km 87), der det svinges til høyre, snevrer veien inn på ordentlig for første gang i rittet. Kun plass til et kjøretøy i bredden nå. I horisonten rager det gotiske kirketårnet i Oudenaarde, der Louis XIV tapte 15,000 soldater i blodige kamper med de britiske armeer og det romerske imperiet i 1708 – det også et slag om å erobre Flandern.

Kwaremont, 6.6%

Brått blir det mer alvor. De mest ugjestmilde omgivelsene ligger like om hjørnet for rytterne, som på vei ut av Oudenaarde kan beskue konturene av Koppenberg-toppen til venstre i den tåkelagte horisonten. Slagmarken venter på angrep.

Illevarslende kråkesang. Trærne er nakne og greinene skjærer gjennom et lavt og grått skydekke. Det er i disse kulissene, som tatt ut av en Tim Burton-film, at feltet ankommer rittets første bakke, Oude Kwaremont (km 121), som skal bestiges tre ganger. Et to kilometer langt Loch Ness-monster av utilgivelig brostein som skjærer gjennom landsbyen. Eieren av restauranten In’t Palet gjør sine forberedelser til rittet og har blant annet lagret to tusen liter øl. Ølet er selvfølgelig Kwaremont, 6.6 %.

«Hvert år stenger jeg om fredagen for å fylle på», forklarer Koen, den tettbygde og kortklipte innehaveren. «Lørdagen sykler amatørene og søndagen proffene.»

Trass sin legendestatus, Oude Kwaremont ble først brukt av Flandern rundt så sent som 1974. 1960- og 70-tallet så en bølge av økonomisk fremgang og modernisering skylle over Flandern, og mange av brosteinsveiene ble asfaltert over – til stor frustrasjon for Flandern rundt-arrangøren. De saumfarte landsbygda og gravde etter hvert opp veien like utenfor der Koen nå driver restaurant.

«Dette er veien vi bruker for å unngå politikontrollene», smiler 59-åringen. «På de to siste bilene mine, har demperne røket ganske fort», ler han høyt.

In’t Palet ligger ideelt til og tett på løypa med oversikt over dalen, Schelde-elven og jordbrukslandskapet rundt. Dessverre for Koen ødelegges utsikten en del, når to store VIP-telt settes opp for de som er villig til å betale gode penger for å oppleve showet.

Etter denne første forseringen av Kwaremont svinger feltet til høyre, så til venstre, og flørter med den lingvistiske grensen ved foten av Mont-de-l’Enclus. Etter en sjikane sitter et gammelt, hvitt våningshus. D’Ouwe Hoeve ble bygget i 1880 og er for lengst omgjort til et spiseri. Bestemoren til Quick-Step-rytteren Dries Devenyns, Georgette, drev dette stedet i mer enn femti år, før hun solgte det videre til Joelle, en intetanende fransk kvinne, som uten en gang å ha hørt om det store rittet, endte opp med tomme fat lørdag ettermiddag før sitt første møte med Flandern rundt. Nå serverer hun tønnevis og tønnevis med Bockor, en snill pilsner som passer de fleste ganer. Hjelpeløse Joelle.

Fløtepusen Boonen

Nå kommer bergene på rekke og rad. Kortekeer, Edelare og Wolvenberg. Og deretter Haaghoek, den karakteristiske sektoren med et hengende søkk midtveis, som ofte ligger tilsmurt i sleip gjørme fra forbipasserende traktorer. Herfra er veien til større veier kort. N60 til Gent, eller N8 til Brakel, som tilbyr et bredt spekter av kebabsjapper, kinarestauranter og strippeklubber – som til og med Gjermund Cappelen hadde funnet lugubre.

Etter bakken Leberg (km 151) kommer man over enda en kafé, t’Hoekske – som kan direkte oversettes med «hjørnet». Og dette hjørnet tilhører Brakel-fødte Peter Van Petegem. Den doble Flandern rundt-vinneren er områdets største helt og regnes som den ekte vare, i motsetning til Tom Boonen, som solgte sjela si da han flyttet til Monaco. I baren bestiller man gjerne Ename, en musserende brunette brygget i det benediktinske klosteret i nærheten av Molenberg. Her faller det oss tilfeldigvis for øret at Boonen, også kalt «den flamske fløtepusen», alltid tapte for Van Petegem i håndbak.

Så en hurtig sekvens. Berendries, Tenboss og Muur i Geraardsbergen. Degradert fra selskapet av strategisk viktige brosteinsberg, kommer nå Muur’en hele 90 kilometer før målgang. Men stigningen med det karakteristiske neo-barokke kapellet, bygget av eremitter i det trettende århundre, vil for alltid være et av rittets viktigste ikon. På et av husene ved toppen henger Willie Verhegghes dikt om denne magiske plassen:

«Beina brekker i en djevelsk krampe / hode og pust svikter på voldsomt vis / høy og bratt og nærmest umulig å temme / Muren slår til med sine steinete klør / og høster unge menn som en krig».

Den første av tre runder er dermed gjort. Feltet girer opp og akselerer inn i Oude Kwaremont igjen. Nærmest uten pustepause raser man videre til Paterberg (km 213). I en krapp høyresving frarøves man all fremdrift på vei inn i denne korte men horrible bakken, som takket være den lokale bonden ble dekket med brostein på 1980-tallet.

Nå går det slag i slag. Sju kilometer senere venter enda et monster. Koppenberg (km 220) føles som en kloakk, med vått gress og rennende vann fra en opphøyd veiskulder som sluker rytterne ned i en vassen korridor mens de sliter seg oppover.

Kontrastfullt nok, i landsbyen Melden, finner vi spor av Flandern-regionens transformasjon. Mange av husene er pene, nyrenoverte og eid av den betalingsdyktige middelklassen som bor 45 minutter unna i Brussel. Her har de velstående sine feriehus til avkobling i helgene.

Våre fordommer om rurale og jordbrukslandet Flandern bekreftes ved synet av de mange traktorene som subber langs de gamle brosteinsveiene. Men faktum er at for hver observerte traktor, ser man iallfall en Porsche, en Maserati og en Mercedes også. I gaten som leder inn til Koppenberg-bakken henger reklameskiltet til Engel & Völkers. Ifølge dem selv «et verdensledende som selskap selger og leier ut luksuseiendommer, yachter og båter».

Etter Koppenberg kommer Taaienberg (km 228), før man siste gang smeller opp Oude Kwaremont og Paterberg. De grønne tunene der VIP-teltene står tett i tett langs de avgjørende brosteinsbakkene, er for tiden tomme og gule. For 250 euro kan du nyte sirkuset og drikke ubegrenset champagne, forteller Geert, en gjest hos D’Ouwe Hoeve. Mannen i 50-årene kjærtegner et glass med Duvel og mimrer om de gylne tider.

«Før så vi alltid rittet på Muuren. Vi gikk inn, hadde oss noen øl, kom ut når rytterne gikk forbi, og så inn igjen for å se innspurten på TV,» sier han nostalgisk. «Jeg husker Dag Otto Lauritzen var langt fremme et år, men Eddy Van Hooydonck var rett og slett sterkere. Uansett, det var iallfall ikke noe VIP eller champagne den gang. Folkene i de teltene har på seg slips og kjole, drikker bobler. De har ikke peiling».

Geert løfter glasset, tar en god sup og lar bare skummet være igjen. Pappbrikken under er gammel, slitt og falmet. Logoen matcher heller ikke øltypen han drikker. Men for Geert er den mer en god nok.

KATEGORIER
AktueltKlassikernePremium

RELATERTE INNLEGG