Fra bartenderjobb til kermis i Belgia

TEKST: Max Emil Kørner FOTO: Szymon Kotowski

Jeg har skrevet for Sykkelmagasinet en gang tidligere, men siden den gang har jeg gått fra å sykle for et norsk kontinentallag, Team Ringeriks-Kraft, til et belgisk kontinentallag, T.Palm PCW. Et lag fra den fransktalende delen av Belgia, Wallonie, med et enkelt opplegg, men til gjengjeld veldig godt løpsprogram.

Denne uken reiste jeg tilbake til Belgia fra Oslovinteren, og har nettopp kommet i gang med sesongen. I år tok jeg Kielferga, som er mer behagelig enn å kjøre hele veien, men 20 timer alene blir ganske kjedelig.

Men etter en del podcaster, noen episoder fra diverse serier, litt lesing og en take away-pizza fra fergas pizzasjappe alene på lugaren, kom jeg endelig frem til Kiel. Derfra var det Autobahn, flere podcaster og et par album, før jeg plutselig var fremme og spiste middag et sted midt i Belgia, og alt var som vanlig igjen.

Før den tid jeg har gjennomført en ganske normal vinter, men med ny jobb som bartender i Oslo. Å jobbe som bartender samt være idrettsutøver er egentlig ikke så verst, utenom at døgnrytmen blir litt annerledes.

Jeg jobber tross alt ikke når det er dagslys, og får trent langturene på dagen. Men man bør være litt interessert i mat og drikke i utgangspunktet, selv om det ikke er noe mat i en bar er det nok av drikke i alle fall. Og selv om alkohol og idrett kanskje ikke er så lurt å kombinere, i hvert fall ikke i mengder, så er det tross alt gjestene som tar seg av inntaket, ikke oss som jobber der.

Å jobbe med folk som ikke er syklister er også fint etter å ha bodd hele sesongen med andre syklister. Det hjalp selvfølgelig litt på bankkontoen også, da å sykle i Belgia ikke er så veldig lukrativt. Og hvis jeg savner barlivet for mye, er det nok av barer å besøke her i Belgia.

Utenom den norske vinteren har jeg som de fleste andre norske syklister også vært en tur i Spania, nærmere bestemt Vélez de Benaudalla hos Cycle Sierra Nevada. Det var første gang jeg var i den sørlige delen av Spania, og det var veldig bra der rett og slett.

Mange veldig fine, rolige veier og mange bakker. De arrangerte Scholarship Week for unge lovende syklister, og jeg var der sammen med en liten gjeng andre erfarne syklister for å være med dem på turer, gi litt tips og guide turene.

Som sagt har jeg nettopp unnagjort sesongstarten min også, i et kermis i Wallonie. Det var et par grader, godt med sidevind og med en form som ikke er helt på topp ble det litt hardt for meg. I fjor ble jeg 5 der, i år brøt jeg.

Men å komme rett fra piggdekk og jobb til ritt er hardt, og jeg regner med formen kommer seg, det er uansett en lang sesong. I fjor kjørte jeg Le Samyn, en semi-klassiker også i Wallonie som arrangeres i slutten av februar, men i år har jeg sagt at det ikke er noe poeng å stille.

1.1-rittene i Belgia er knallharde, og man blir raskt avslørt om man ikke har trøkket. I år er det riktignok meldt opphold i motsetning til i fjor, men det er meldt minusgrader hele dagen, så det blir nok hardt i år også. Så jeg får heller trene litt ordentlig, og heie på lagkameratene på TV i stedet.

Neste gang jeg skriver er formen forhåpentligvis litt bedre, og jeg skal fortelle litt mer om hvorfor jeg synes Belgia er så rått som jeg synes det er.