«Kan jeg skytes først?»

Milano-Sanremo: Et inferno i fem akter....

Passo del Turchino leder rytterne i Milano-Sanremo ned mot den vakre italienske riviera, en svært langtrukken og potensielt farefull reise som symboliserer vårens ankomst i det profesjonelle sykkelfeltet. I 2013 var stigningen kledd i en stor, hvit dyne – og ga således assosiasjoner til sin mektige storebror, Passo dello Stelvio. Bli med bak i kulissene til en av de tøffeste utgavene av «La Primavera».

M i l a n o

– km 0 –

Fra by til sjø på 300 kilometer. Det må være distansen som presser frem alle grimasene vi ser etter målstreken i Sanremo. Effekten av drøye sju timer sykling produserer som regel en eksplosjon av simultan glede og utmattelse, et kontrastfullt utbrudd av jubel og sinne.

I Milano derimot – om morgenen utenfor Castello Sforzesco – er atmosfæren helt annerledes – og homogen. Stille før stormen, med en truende understrøm av uro og beven.

Alle vet nemlig hva som venter i dag. Nattens snøfall har forvandlet Passo del Turchino til Passo dello Stelvio. For første gang på 31 år skulle Milano-Sanremo holdes på en søndag, og ikke lørdag. Nå er det fem grader og regn etter en kald front fra nord. I går strålte solen over store deler av Piemonte.

Men så et anklagende rop, «STOP DIN JÆVEL!». Bare minutter før laget skal til innskrivning, råder en frenetisk stemning utenfor bussen til det belgiske laget Lotto Belisol. Sykkelen til lagets veteran, Greg Henderson, er stjålet, og newzealenderen vil få pro-blemer dersom han trenger en reserve-sykkel underveis i rittet.

Veteranen Filippo Pozzato har stoppet ved åstedet, og diskuterer i høyt tempo med representanter fra Lotto-laget og en politimann. Den italienske stjernerytteren holder en stor, grønn paraply, og har kledd seg i en tykk, lilla boblejakke, vinterhansker og skjerf.

«Pippo» er klar for 300 kilo-meter i regn og sludd.

P a v i a

– km 20 –

Thomas Voeckler var patriarken i Europcar. Som en far med nesten 30 barn. Det forholdsvis beskjedne, franske laget hadde på ingen måte samme midler som gigantene BMC eller Team Sky.

Men på samhold var de kanskje en storhet. For da Voeckler så vær-meldingen for rittdagen, og forutså de grusomme forholdene i vente, kjøpte han vinterjakker til hele laget. Gabba-jakken – ansett som den beste man kunne oppdrive, men kun forbeholdt Garmin-Sharp, det eneste laget sponset av Castelli, ble kjøpt av Voeckler personlig til full pris.

Antallet synlige Gabba-jakker i feltet denne dagen, skapte faktisk oppstuss i media. Den karakteristiske røde skorpion-logoen var riktignok enten skriblet over med sort tusj, eller dekket til med annet tøy – men alle visste at de var der.

Merkverdige unntak var imidlertid Fabian Cancellara, og rittets overraskende vinner, Gerald Ciolek fra MTN Qhubeka. Førstnevnte skulle imidlertid kjøpe seg en også, like før en ekstra kald og våt dag i Flandern rundt.

I Pavia viser gradestokken tre grader idet feltet suser gjennom den snøfylte og iskalde luften. Rytterne er mørke, våte og mer anonyme enn vanlig. Bortsett fra jernmannen Heinrich Haussler, som i det som ble et av dagens store høydepunkt, dukker opp i TV-bildet – som den eneste uten hansker.

Ovada

– km 120 –

Lenge var eneste spenningsmoment den evige oppramsingen av navn som ikke skulle nå frem til Sanremo.

Hvem kom ikke ut av bussen, etter transporten rundt Turchino frem til Cogoleto, 130 km fra Sanremo? Boonen og Goss ble ikke sett mer denne dagen.

«Det var helt forferdelig. Jeg har aldri frosset så mye. Det var nesten så jeg begynte å gråte,» sa Thor Hushovd etter rittet.

Han var vitne til de kaotiske scenene av ryttere som gikk om bord i lagbussene, og ble der i over to timer mens rittet ble nøytralisert. To stigninger og 50 km ble fjernet fra rittet.

36 kilometer fra mål, slapp Hushovd feltet. Nordmannen var en ivrig langrennsløper i ungdomsårene. Jaco Venter hadde ikke en gang sett snø tidligere.

MTN Qhubeka-rytteren syklet sitt før-ste Milano-Sanremo og ankom Europa etter en treningsperiode i hjemlandet Sør-Afrika. Overgangen fra 35 til 5 grader ble skjellsettende.

«Jeg så meg rundt og så bare snø. Da vi omsider kom frem til bussen, var det bare lettelse, for jeg tenkte at rittet må jo være over nå. Hva er det vi driver med?! Det var første gang jeg var i snø faktisk.»

«Det var ikke så mye vi kunne gjøre for Gerald, annet enn å hente flasker. Jeg var seks kilometer fra mål da jeg hørte han vant. Det var helt uvirkelig. Jeg var fortsatt på Poggio og skjønte ikke hva som hadde skjedd. Det var helt vilt.»

Poggio

– km 291 –

For Cancellara er dette rittet som en flaske champagne. «Man rister den og rister den, og så åpner du den,» fortalte den store, sveitsiske mesteren. «Alt handler om å spare krefter til de to siste bakkene», hvor det hele flommer over idet korken spretter opp.

Denne gangen så det ut som korken føk i slow motion. Cancellara, Philippe Gilbert, Ian Stannard og Peter Sagan tråkket over de små knollene med bly i skoene.

Sylvain Chavanel hadde sovet i «pausen», og så forbausende frisk ut. La Primavera er rittet som ofte ufortjent får merkelappen «lotteri», i den forstand at så mye kan gå galt for enhver rytter, spesielt på de siste 50 kilometerne, der god posisjonering og en betydelig dose flaks betyr så mye.

Derimot er det mest et lotteri fordi det er så vanskelig å forutse hvem som vinner. Noen ganger kan man nevne opp til 50 navn. Flaks eller ei, som regel er det likevel de beste som overlever til slutt.

I 2013 var dette kanskje spesielt sant. Dette var vinteren da været sørget for avlysninger i Kuurne-Brussel-Kuurne, Dwars door Drenthe og Nokere-Koerse. I Paris-Nice og Tirreno-Adriactico regnet det nærmest hver dag.

Men et monument kan ikke avlyses. Kun verdenskriger kan forårsake det. Nå hadde fem av 200 startende overlevd i frontgruppa.

Epilog

– km 300 –

«Jeg kom ca 190 km inn i rittet, før hele systemet mitt brøt sammen,» sa Jay Thomson, lagkamerat til ritt-vinneren Ciolek.

«Jeg kjente ikke hendene mine i det hele tatt. De ti dagene som fulgte, lå jeg i senga med bronkitt. Og, en uke etter det, klarte jeg fortsatt ikke å trene som normalt».

Selv de mest erfarne rytterne slet med å huske en utgave verre enn dette. Med galgenhumor i stemmen sa Robbie Hunter at han ble tvunget til å bryte da «øynene hans frøs og stivnet».

En forfrossen og pinnestiv Vincenzo Nibali turte ikke fortsette, da han «mistet kontroll over styringen». «I dag var det været som vant,» la den italienske mesteren til.

Edvald Boasson Hagen startet rittet på ny etter nøytraliseringen, men overlevde ikke og tok som mange andre snarveien rundt Poggio til Sanremo.

«Jeg vet ikke hvilken del av rittet som var verst. Den første delen var mer komisk, den andre bare helvete,» sa den ellers så forsiktige nordmannen.

Nederlenderen Koen de Kort så iallfall humoren i lidelsen som rådet. Med hjelm og briller dekket i snø, kom han inn i lagbussen da rittet ble stoppet:

«Nå snør det så mye at dette kunne vært skiskyting. I så fall, kan jeg skytes først?»

KATEGORIER
KlassikernePremium

RELATERTE INNLEGG