Vi kom for å høre historien om tidenes hardeste VM, men reiste hjem med lærdommer om livet.
En drøy times sykkeltur fra Trondheim ligger Lundene gård på Viggja i Skaun. Familiegården til Jostein Wilmann er idyllisk plassert nede ved Orkdalsfjorden. Fra Trondheim sentrum har den tidligere toppsyklisten brakt butikken sin ut hit på landet. «Wilmann Sykkel» har flyttet hjem på låven.
Han selger sykler både lokalt og nasjonalt, og hjelper trønderne med sykkeltilpasning og reparasjoner. På gården traver den hardtarbeidende 65-åringen mer eller mindre døgnet rundt. Kraftpluggen er tynn i håret, men lett i steget, og kunne glatt passert for ti år yngre.
Wilmann er lidenskapelig og frittalende. Han snakker med torden i stemmen mot oppdrettsnæringen, og det han mener er villedende og korrupte autoriteter. Spør ham om hva som helst, han har nok en mening, trolig en sterk en også. Han hater å legge lokk på ting, og åpenhet er en prinsippsak. Selvtilliten er også til å ta og føle på, og kan sikkert oppleves som arroganse for noen. Vi får imidlertid inntrykk av en mann som liker å fortelle ting som de er.
Vi har først og fremst tatt turen hjem til ham for å snakke om VM i Sallanches i 1980, omtalt som et av de hardeste VM-rittene noensinne. Men på Lundene gård serveres vi mye mer enn som så.
Tour-debuten
1980 har den norske klatreren akkurat signert sin første proffkontrakt. Han sykler for det franske laget Puch-Sem-Campagnolo, bor i Frankfurt i Tyskland, og har en plan som er like enkel som den er vanskelig: Vinne Tour de France innen tre år. Året i forveien har han blitt nummer tre i Tour de l’Avenir, nå kjent som «ungdommens Tour de France», som på den tiden var et amatørritt.
Overgangen fra amatør til proff håndterer han fint. Den største forskjellen er distansene, men det kommer naturlig for ham. ”Jeg kjørte jo veldig mye ritt som amatør. Jeg kjørte store etapperitt hele året, og nivået på amatør på 70-tallet var like høyt som hos proffene,” mener han.
At han håndterer overgangen, viser han virkelig i Touren, hvor han tar den historiske 14. plassen, som fremdeles står som den beste norske sammenlagtplasseringen i verdens største sykkelritt. Bragden kommer til tross for at han har bundet seg opp i forpliktelser som hjelperytter og pådratt seg et brudd i hånden.
”Hadde jeg ikke brukket hånden og kjørt som hjelperytter, så hadde jeg jo vært på pallen, faktisk,” sier han bestemt.
Det er portugiseren Joaquim Agostinho han er domestique for. Han ender som femtemann i rittet, 15 minutter og 37 sekunder etter vinneren Joop Zoetemelk. På den 13. etappen velter spanjolen Vicente Belda og drar med seg Wilmann, som brekker hånden.
”Jeg kjørte fra [Agostinho], hele tiden,” husker Wilmann. ”Han var jo aldri med bortsett fra den dagen jeg brakk hånden. Jeg hadde kjørt rett i fra han, hadde jeg fått lov.”
Sykkellegenden har rukket å bli 65, men kraftpluggen fra Viggja jobber fortsatt hardt og mye.
700 km oppvarming
En måned etter Touren er det duket for verdensmesterskapet i Sallanches. Byen i de franske Alpene, nær Mont Blanc-massivet, huser en knallhard VM-parcours. En 13,4 kilometer lang rundløype skal sykles 20 ganger, hvor Côte de Domancy skal sørge for den store utskillelsen. Med sine 2,5 km à 9,4 prosent faller bakken i smak hos den slitesterke, norske klatreren.
”Målet mitt var å gjøre det bra i alle løp,” svarer Wilmann på spørsmål om VM var et stort mål. ”Selv om VM ikke har den samme prestisjen [som en Tour-seier]. VM har jo aldri hatt den store prestisjen blant proffene. Det er jo klassikerne, Touren og treukersrittene som gjelder.”
”Jeg var med i teten i alle løp i ’80. Jeg kjørte sikkert en 40-50 ritt flere enn de gjør i dag. Jeg kjørte alt. Begynte tidlig i februar og kjørte alt nede på rivieraen. Paris-Nice, klassikerne. Så var jeg jo foran i alle etapperittene. Tour de France, Dauphiné Libéré, Tour de Suisse, jeg var med hele veien, i teten. Jeg kjørte bra i alle rittene, selv om det var første året som proff.”
På låven ferdigstilles en sykkelkafé der veggene prydes med trofeer, avisutklipp og bilder fra en innholdsrik karriere.
Den siste formspissingen skjer på veien mellom Frankfurt og Sallanches. Sammen med det vest-tyske landslaget sykler han drøyt 700 kilometer over tre dager. Fremme i den franske byen to dager før rittet, kjenner han storformen i anmarsj. Søndag 31. august, 1980, er målet å kjempe om seier i VM.
”Jeg kjørte for å være med helt i toppen. Med en sånn løype og formen jeg var i, så var jeg god nok til det,” slår han fast.
Småkongene som ødela
I den historisk brutale VM-løypen er det Bernard Hinault som styrer showet. Den franske favoritten klinker allerede til i den første forseringen av Côte de Domancy, og holder kjøret gående resten av rittet. Hinault er på mirakuløst vis kvitt kneskaden som sendte ham hjem fra Touren.
”Jeg var den eneste som var med Hinault opp bakken. Jeg satt med han, vet du,” sier Wilmann – den ene av to norske deltakere. Knut Knudsen sto av underveis, oppgitt over den umenneskelig tøffe løypa arrangøren hadde skreddersydd til Hinault.
Trofeet er fra seieren i Setmana Catalana de Ciclisme, som han vant i mars 1982, mens avisutklippet under er etter seieren i Tour de Romandie samme år.
På det franske lagmøtet hadde Hinault bedt lagkameratene om å holde kontroll første halvdel av rittet, men han går i mot egne ordre. Fire år tidligere, da han ble nummer seks i Ostuni i Italia følte han seg forrådt av lagkameratene. Han havnet på kant med landslagssjef Richard Marillier og sier i affekt at han aldri vil sykle VM igjen. Han fortsetter dog på landslaget og når det er VM på hjemmebane lover han gull. I sedvanlig uforutsigbar stil setter han av gårde fra startskuddet.
Hinault holder ord og stikker av med seieren, etter å ha knekt italienske Gianbattista Baronchelli mot slutten. Grevlingen glefser frem et jubelbrøl når han krysset målstreken etter 7 timer, 32 minutter og 15 sekunder, 268 kilometer på sykkelen, og med 35,55 km/t i snittfart. Dermed endte en 18 år lang VM-tørke for franskmennene. Forrige franske vinner var Jean Stablinski, som vant i 1962 i Salò ved Gardasjøen.
Av 107 startende fullførte bare 15, med Jostein Wilmann som en av dem. Åtte minutter og 34 sekunder etter Hinault kommer han til mål på 13. plass. En prestasjon i seg selv, men 65-åringen mener han kunne slått Hinault, hadde det ikke vært for uhell underveis.
”Jeg satt med Hinault veldig greit i bakken, ikke noe problem,” hevder Wilmann. ”Den bakken passet meg perfekt. Den passa meg jo like bra som den passa Hinault, og det var ingen som kjørte fra meg i bakkene da jeg var i form. Jeg kjørte fra Hinault også. Det gjorde jeg i ’82. Da kjørte jeg fra han i alle bakker.”
Men storform hjelper lite når utstyret ikke spiller på lag, og hjelpen var ikke stor fra følgebilen heller, skal man tro Wilmann.
”Sykkelpresidenten skulle selvfølgelig kjøre servicebilen. Hadde jo ikke folk i service- apparatet som dugde i det hele tatt. Første gangen jeg punkterte så fikk jeg ikke noe service fra Norge. De kom ikke opp, de kunne ikke kjøre bil. Det var det tyske landslaget som måtte hjelpe meg da.”
En konservativ sykkelfantast, som fremdeles trives best på stålrammer med Campagnolo-komponenter. Denne Cinelli-rammen skal klargjøres til en kunde.
Wilmanns VM-misære fortsetter. En eike ryker omtrent halvveis i rittet, og når en ukuelig Hinault presser gjennom den avgjørende utskillelsen på 13. runde, så er «Vikingen fra Viggja» på vei opp igjen bakfra etter å ha fått et nytt hjul. Han er imidlertid sjanseløs med rytterne i Hinaults baksprut spredd utover hele løypen i små grupper. Mot slutten kommer enda en punktering, men da er han allerede ute av seierskampen.
Den bitre VM-opplevelsen gjorde dermed lite for å rette opp Wilmanns inntrykk av det norske sykkelforbundet.
”Det var jo sånn at du hadde de der småkongene i forbundet, som skulle være med ut på tur,” raljerer han. ”Det var artig å komme til VM og så hadde du en president som sier: ’Jeg er president i Cykleforbundet, jeg kjører servicebilen.’ Det var sånne tilstander da”.
Wilmann minnes også en episode fra VM i Canada i 1974, hvor han syklet amatørrittet. Da skulle landslaget ut på trening og ba om å få med seg servicebil, men de fikk beskjed om at støtteapparatet ikke hadde tid, fordi de skulle på shopping.
”Det var sånn det var opp gjennom de årene der. Det var folk i forbundet som synes det var artig å dra på tur, særlig til VM og sånne store arrangementer. Noe positivt var det ikke akkurat.”
Rev i stykker kontrakten
Wilmann seilte opp til å bli en av Hinaults største konkurrenter i løpet av 80-sesongen. Den fremadstormende nordmannen kunne blitt en intern trussel for franskmannen også. Hinault hadde da vunnet to av sine totalt fem Tour de France-titler, og var allerede kjent for å være en autoritær og dominant type som likte rollen som sjef i feltet. Feltetspatron. Ble han truet, gikk han umiddelbart i posisjon for å forsvare sitt territorium, noe Greg LeMond brutalt skulle erfare år senere. Derav kallenavnet Grevlingen.
Spesialbygget Merckx-sykkel som fortsatt kan hevde seg ifølge innehaveren.
Etter Wilmanns oppsiktsvekkende Tour- debut i 1980 er Renault-Gitane-Campagnolo frampå på sjekkheftet. Hinaults lag legger frem et kontraktsforslag, og for å smøre dealen enda mer, skulle Renualt-rytterne hjelpe Wilmann vinne Deutschland-Rundfahrt, som gikk av stabelen noen uker før VM i Sallanches.
”Jeg bodde jo i Frankfurt og kunne tenke meg å vinne,” husker han .”Jeg var i form etter Tour de France og kjørte jævlig bra. Så gikk jeg av gårde i brudd med noen folk, og den første som organiserte opphentingen av bruddet var Bernard Hinault.”
Wilmann fortsetter å angripe, men Hinault fortsetter å organisere innhentingen, avta- len til tross. Selv om han knuser bretoneren, makter han ikke å vinne rittet sammenlagt.
Han blir nummer fire, nesten syv minutter bak vinner Gregor Braun.
”Det forhindret jo at jeg vant og det var selvfølgelig politikk fra Hinault. Han ville ikke ha meg inn på laget. Jeg gikk inn for å vinne Tour de France, det var eneste målet jeg hadde, det samme målet som han hadde. Så tok jeg kontrakten, gikk bort til ledelsen og rev den i to. Jeg sa: ’Det her går ikke!’»
I stedet signerer han med Capri Sonne. Det belgiske laget gjør han til enerådende kaptein i Tour de France i 1981 og 1982.
Spikeren i kisten
I ‘81 er det dog Hinault som vinner Touren. For Wilmann blir det en voldsom affære. På den åttende etappen til Nantes går det galt. Han viser frem forsiden fra Dagbladets utgave mandag 6. juli 1981, hvor overskriften er «Syklet to mil i svime etter velt» og bilde av Wilmann som ligger på bakken.
”Der var jeg bevisstløs”, sier han og peker. ”Jeg ble jo lagt i sykebilen og så ropte jeg ’Ich muss weiter, Ich muss weiter’. De trodde jeg var bevisst, så de satte meg på sykkelen. Da jeg våknet så hadde jeg syklet tre kilometer.”
Avisutklipp fra Tour de France 1981 og en av Wilmanns mange dramatiske uhell.
Videre gjennom rittet sliter han og ser tidvis bare skygger, spesielt på brosteinsetappen til Roubaix. Men han kommer seg til Paris som nummer 34, over en time bak Hinault. Sesongen etter kommer det som egentlig skulle bli kulminasjonen i treårsplanen. Den franske sportsavisen L’Equipe navngir ham som en av favorittene. Han peker på veggen bak seg inne i det som skal bli sykkelkafeen på låven, hvor det henger et bilde av ham og Eddy Merckx. ”Der sitter jeg og skåler med Eddy Merckx uka foran Tour de France i ’82. Så sikker var jeg på å vinne. Jeg hadde kontroll hele veien,” sier han i klassisk Wilmann-stil.
Denne sesongen har han vunnet Setmana Catalana (i mars), og Tour de Romandie (i april), hvor han ”herjet med Hinault”. Dessverre setter feber og tette luftveier en endelig stopper på Tour-ambisjonene på den 17. etappen, på vei opp Col du Jeux Plane, hvor han er så utmattet at han knapt kan se. I Paris sikrer Hinault sin fjerde Tour-seier.
Dopingkofferten
Bare 30 år gammel legger han opp. Som lovet skal han hjem for å ta over familiegården. Men med tanke på Tour de France, føler han noe uoppgjort. Han fikk aldri seieren han drømte om og føler han gav seg på vei oppover, med mer å gi. Et prematur karrierepunktum, og en engstelig fornemmelse om ”hva som kunne ha blitt”, gjorde livet etter syklingen vanskelig. I mange år.
Konen tok sønnen Frederik og dro til Tyskland, mens Jostein satt igjen alene og måtte kjempe for foreldreretten. Helt til det ekstreme punkt der han ble anklaget for kidnapping. Inkassovarsler, konkursbegjæringer og tap av familiegården. Livet til den tidligere Tour de France-favoritten ble regelrett kjørt i grøfta.
Tidligere lå butikken i Trondheim sentrum. Nå er familiegården gjort om til et moderne utsalgssted med sjarm.
Men mannen som trosset alt av motstand på sykkelen, som var viden kjent for sin uovertrufne mentale styrke, skulle på ingen måte gi opp. Kampen for å få livet på rett kjøl var lang og hard, men han klarte det til slutt. Tanken på de tapte år på sykkelen skulle imidlertid aldri slippe helt taket.
”Det er jo ting som går over litt etter hvert, kanskje, men det ligger der hele tiden,” sier Wilmann – som fortsatt holder seg i bra form. ”Det går aldri bort. Jeg tenker på det, om ikke daglig, så veldig ofte.”
Sønnen Frederik skulle på mange måter lide samme skjebne. Selv om han ikke svevde like høyt som sin far, ble Frederik også regnet som en meget talentfull klatrer som ikke fikk ut sitt sanne potensial i proffrekkene. Nå bor han sammen med sin far på familiegården.
”Hver gang det er sykkelritt, så er det noe i meg som aldri forsvinner. Når jeg setter meg et mål, så er det veldig sterkt. Den store styrken min var det mentale. Jeg var ikke noe sykkeltalent, jeg, men mentalt sterk og hadde et fantastisk godt fundament fra det hjemmet her.”
Hardt arbeid og stå-på-vilje er verdiene fra oppveksten han setter høyt. Han har et brennende samfunnsengasjement, hvor idrett og politikk er to sfærer som ofte overlapper. Wilmann har aldri hatt problem med å snakke åpent om doping, og omtaler det som et samfunnsproblem så vel som et idrettsproblem.
”Hadde jo [Walter] Godefroot som sports- direktør og han var jo veldig fin type,” sier Wilmann om sin belgiske sjef i Capri Sonne. ”Åpne forhold hele tiden med dopingen og alt det der. Kom inn til Guillaume som var sjefsmassøren på laget. Han tok frem kofferten med medikamentene, den hadde to lag. Underste laget var forbudt, det tok du på egen risiko. Øverste laget var helt ok. Sånn var det. Helt åpent. Vil du ha det, så får du. Blir du tatt, så er du en ferdig mann. Ansvaret lå på deg selv. Det er ikke sånn som de andre som gikk ut og sa de hadde aldri hørt om doping. Det er så tullete, for det har vært så åpne forhold om doping hele tiden.”
Selv har han innrømmet å ha tatt prestasjonsfremmende midler tre ganger, men påstår det ikke hadde noen effekt, da han ikke en gang kom til mål ved den ene anledningen. Han legger stor stolthet i at han konkurrerte med de beste uten doping, og mener det er en av grunnene til at kroppen hans fremdeles fungerer i dag, som den gjorde for 35 år siden.
”Det er klart at sånne ting tar jo på kroppen. All medikamentbruk tar på kroppen. Du ser det i næringslivet, det brukes jo doping så det monner. Amfetamin, kokain, alt det her. Du ser hvor mange som stuper. Nå må du ha hjertestartere overalt. Det er klart alle sånne ting har konsekvenser, du får det i fleisen til slutt. Det er ikke noe nytt. Men jeg har matchet de gutta uten medikamenter. Det funker det også, faktisk. Du må være steinhard i hodet og så må du ha et fundament. Så må du tro nok.”
Han snakker om dopingen på 60- og 70-tallet som en form for stimuli, mens de tyngre stoffene, som anabole steroider og bloddoping (EPO), kom på 80- og 90-tallet. Da disse ble svært omfattende misbrukt i sporten kom skandalene etter hvert på løpende bånd. De siste årene har dopingdebatten gått rundt misbruk av terapeutiske fritak. Wilmann mener ting er langt bedre nå enn på hans tid.
”Jeg tror sykkel begynner å bli ganske bra, fordi nå er konsekvensene såpass store. Økonomiske konsekvenser også. Prøver blir frosset ned og det er klart at testene har kommet veldig langt.”
”Et lag som Team Sky kan ikke tillate seg dopingskandaler, rett og slett. Så jeg tror nok de er veldig konsekvente på å kjøre et ordentlig løp.”
De som plager ham mest er lederne på toppen av systemet. Korrupsjon og manipulering er det største problemet i dag, mener Wilmann, kombinert med menneskets naturlige grådighet.
”Det er som jeg har sagt i alle diskusjoner om det her: der det er mennesker, der det er penger, der er det juks og fanteri. Og idrettsfolk er ikke noe annerledes enn næringslivsfolk. Eller folk som sitter i offentlige komiteer og sånne ting. Menneskehjernen er faktisk skrudd sammen sånn,” sier en stadig mer engasjert Wilmann.
”Hvorfor kan vi ikke bare si det som det er? Sånn er det, sånn har det vært i alle tider. Vikingene dopet seg når de skulle ut i krigene de også, med stimuli. Det der er så enkelt. Enkel psykologi. Så må man begynne å jobbe nedenifra, da. Jobbe med de som skal vokse opp. Du må lære hold- ninger i starten og ikke begynne å lappe på toppen. Største problemet er jo at du har toppen i idrettsverdenen, som FIFA, UCI, den olympiske komiteen. Det her er jo reneste mafiagruppen. Korrupt tvers igjennom. Altså, hvis toppen er korrupt, hvordan forventer du da å få rensket opp nedi her? Du må begynne på toppen og få rensket ut det svineriet, og så kan du begynne å skape holdninger nedenifra.”
Radiostyrt velte-fest
Siden hans egen tid som profesjonell har det skjedd svært mye innenfor sporten. Han følger ikke sporten tett, men får med seg litt. Mye av den teknologiske utviklingen har han vært tett på, som eier av sykkelbutikk. På loftet over låven står sykkelen han syklet på i Tour de France 1982, en Merckx-sykkel, skreddersydd av selveste Eddy. Etter å ha slitt med å få tilpasset sykkelen godt nok de foregående sesongene, satt Merckx sitt bygg- verk som et skudd umiddelbart. Sykkelen er fremdeles i svært god stand.
”Den her kunne jeg konkurrert på i dag,” påstår han.
Det er imidlertid langt fra all utvikling han setter pris på. Skivebremser, elektronisk giring, karbonrammer, radiokommunikasjon, computere, wattmålere – alle ting han mener ødelegger sporten og gjør den farligere. Radiokommunikasjonen mener han bør forbys umiddelbart.
”Det ødelegger veldig mye i sykkelsporten og har vel gjort at det i dag er mange flere velter,” sier Wilmann og sammenlikner dagens radiostyrte situasjon med hans egen tid. ”Da måtte du følge med på ting selv, du måtte ha fokus på det du skulle gjøre hele tiden. Gikk det folk, så måtte du følge med på hvem som gikk. Du måtte lage mye mer av rittet selv oppe i hodet, og det er en del av gamet når du er syklist.”
Men siden dette i utgangspunktet skulle være et intervju om VM, må vi jo spørre om årets mesterskap. I Innsbruck i Østerrike venter en knallhard løype à la den i Sallanches for snart 40 år siden.
”Det er jo ikke noen nordmenn som kom- mer opp de bakkene der,” slår Wilmann brutalt fast. ”Den eneste som egentlig er god nok, han sitter jo her. Han er jo faktisk den som burde vært der,” sier han og sikter til sønnen, Frederik.
Vi forlater Wilmann gård med en gnagende følelse om ”hva som kunne ha blitt”. Men også med en forestilling om at hardt arbeid og stå-på-vilje er effektive våpen i livets kamp. Og ikke minst at de få mulighetene vi får må gripes, før de faller gjennom sprekkene.
