Fjord, ferjer og virkelighetsflukt

I en tåkelagt serpentiner over Lysebotn, lot vi barnet i oss leve ut proffdrømmen på ny....

Tre eventyrlige dager i Stavanger-området brakte vår skribent Knut Andreas Lone tilbake til tiden der han syklet med proffdrømmen som motivasjon og ledsager.

Veien er våt, luften rå og tåken ligger tungt. Spenningen i feltet stiger. Vi svinger til høyre, over en smal bro og spurter plutselig opp fjellveggen som møter oss. Feltet strekkes og de aller sprekeste drar i fra. Kremen stiger som vanlig til toppen. Vi runder den første av mange serpentinere, stigningsprosenten ligger godt opp mot ti. Bak oss ligger den gule servicebilen fra Mavic, parat til å hjelpe dersom noe går galt. Langs veien står fotografene, ivrige på å fange de viktigste hendelsene på film – forevige det avgjørende angrepet. På toppen venter langesonen, gunstig plassert for de som går tom etter ti kilometer sammenhengende stigning.

Idet jeg klatrer videre oppover inn i skyene, løper tankene løpsk. Om Alpe d’Huez, om ledertrøye, om Tour de France. Om elleville fans løpende ved siden, Djevelen Didi hoppende glad og taktiske instruksjoner fra sportsdirektøren på øret. Rivalene mine ser slitne ut, det er nå eller aldri. Jeg river ut radioen, strammer skoene og rykker i fra. Ingen følger. Jeg er alene. Er trøyen min? 

Plutselig forsvinner tåken, og tankene rives tilbake i nuet, tilbake til virkeligheten. Sikten er klar og veien retter seg ut. Jeg runder noen små knauser, mens klatringen strekker seg jevnt til enden av dalen og toppen nås. Beina dirrer med energi. Dette var jo gøy.

Proffdrømmen. Hvem har ikke latt seg rive med i den riktige settingen? Danse opp Mont Ventoux som Froome, spurte ned Champs-Élysées som Kristoff. For de unge og lovende er proffdrømmen drivkraften, selve motivasjonen til å stå opp tidlig om morgenen og legge ut på en sju timer lang treningstur. Men for mange av oss, er det for sent. Baderomsvekten forteller i utvetydige data at tiden for å drømme er forbi. Barn, jobb, regninger – ikke beundrende fans, Alper og millioninntekt. 

Likevel, noen drømmer dør aldri helt. Min virkelighetsflukt heter Haute Route. Tre etapper i Stavanger-regionen med profesjonell support i form av mekanikere, massører og følgebiler. Klatringen jeg nettopp beskrev ligger i enden av Lysefjorden, i Rogaland – ikke i de franske Alper. Klatringen heter Lysebotn, der 250 drømmende syklister fargesatte den majestetiske fjellsiden under den første utgaven av Maserati Haute Route Norway. Det nærmeste jeg kommer proffdrømmen.

FORBEREDELSER

Men først; tilbake til start. Rittet går over tre dager, og jeg ankommer Stavanger torsdag kveld. Haute Route tar seg av alt det praktiske med overnatting og transport. Med mindre man deltar med noen man kjenner, blir man matchet og plassert på rom med andre deltagere. Alex fra Canada, som er Instagram-ambassadør for rittet, blir min match. Han er i Norge for første gang, er overveldet av det norske landskapet, og ekstatisk med tanke på de kommende dagene.

Vi trasker ned til sjøbodene. I Race Village skriver man seg inn, og får utdelt en sekk med det essensielle. Haute Route-shorts og -trøye, ermer, samt en vest med reflekser. Man får også stickers med de kritiske punktene for hver etappe, til å feste på toppen av overrøret, slik man gjerne ser proffene har på sine sykler. I tillegg et rødt baklys til sykkelen og en vanntett lomme til å ha mobilen sin i, og så klart startnumre og tidtakingsbrikke.

Fra hotellrommet nyter vi utsikten over Vågen i oljehovestaden. Været torsdag kveld er nydelig. Jeg peker på ferjen på vei under Bybrua og sikter videre i retning Tau, ruten den skal ta oss grytidlig neste morgen. Informasjon om etappene har vi fått tilsendt på epost i uken forut. Nå har vi også rittbibelen i hånden, en roadbook spekket med alle nødvendige detaljer om avreise, etappestart, briefinger, høydemeter og stigningsprosenter. Hodet fylles med info, og vi planlegger løpet. Vi får fylt opp energilagerene godt også, med kveldens pasta party på hotellet. Neste morgen klokken seks presser vi frokosten ned så godt vi kan.

ETAPPE EN

Når vi sykler til ferjen, som går kvart på syv, er det vått på bakken og regnet henger truende over oss, selv om rittdirektør Roy Hegreberg gikk langt i å love fint vær på briefiengen kvelden før. På overfarten diskuterer vi om vi skal ikle oss ben og ermer. Beslutningen tas like før ankomst, da regnet begynner å slå inn over ferjen. Fra Tau sykler vi tolv kilometer til Jørpeland, hvor starten på den første etappen går, og vi er allerede godt våte lenge før etappen starter. Det er heldigvis ikke for kaldt, men tåken ligger tykt så langt øye kan se. Mens vi venter på starten søker rytterne ly hvor enn de kan. Under det lille teltet til CafePod, hvor det spilles høy musikk og serveres kaffe, klynger en stor gruppe ryttere seg sammen. Det dårlige været til tross, det er bare smil og latter å se.

Siden jeg la opp som aktiv sykkelrytter – og siden fått fulltidsjobb, barn, og så videre – har det blitt minimalt med trening de siste årene. Men når ordføreren i Strand kommune vinker med det norske flagget og signaliserer starten på den 1. etappen, våkner instinktene. Redaktøren min har gitt meg beskjed om å nyte og iaktta – likevel er jeg omtrent den første til å ta fronten.

Nivået på rytterne rundt meg er svært varierende. Mens enkelte er her for å sykle fort, kanskje gå for seieren og toppe LIVE-timingen som kan leses av venner og kjente på rittets nettside underveis – vil andre bare ta det forholdsvis rolig, oppleve den norske naturen og det slående landskapet omkring. I tillegg er det ikke noen lag, som man er vant til i aktive ritt. Dette skaper en spesiell dynamikk der ingen vil ligge i front og dra. Jeg er heldigvis smart nok til å innse mine begrensinger rimelig raskt, og innfinner meg lengre bak i feltet.

De 158 kilometerne, som Tour des Fjords-sjefen Hegreberg har designet, tar oss på en rundtur i Strand kommune. Profilen ser kanskje ikke så fryktinngytende ut, men man får raskt smertelig erfare løypens vanskelighetsgrad. Flere små knekkere tar oss ut til Lysefjorden, hvor tåken fremdeles ligger lavt, men man kan se silhuettene av fjelltoppene rundt, og man kan høre mumling som «wow» og «that’s amazing». 

På de første 40 kilometerne fortsetter jeg å kjempe i frontgruppen, hvor instinktene mine fortsetter å la meg gjenoppdage min lidenskap for sykkelsporten, og til stadighet befinner jeg meg i front av gruppen, siden ingen andre gidder. Men for en undertrent eks-syklist kommer begrensningene virkelig til syne i bakkene. Over Heia vinker jeg farvel til frontgruppen, idet vi stiger oppover og inn i tåken. Resten av dagen blir det bare selvpining. Da er det godt med tre matstasjoner underveis, hvor man kan fylle opp med barer, gels, søtsaker og bakverk.

Til tross for den krevende etappen med totalt 2700 høydemeter klatring, rekker jeg å nyte opplevelsen også. Spesielt et nytt bekjentskap gjør dagen enda bedre. Store deler av etappen sykles nemlig sammen med den belgiske rouleuren Claude. I den utfordrende løypen, som har en flott dynamikk med fine bakker og utforkjøringer, og ifølge Claude «ikke har en eneste flat meter, hvor man kan virkelig kan kjøre på», leverer vi anekdoter fra våre liv, samtidig som vi prøver å holde et godt tempo gående. Enkelte sier at «cycling is the new golf», og i Claudes tilfelle stemmer dette. Rundt tiårsskiftet gikk han lei den litt snobbete ballsporten, og da Philippe Gilbert begynte å dominere WorldTour-kalenderen, ble han bitt av sykkelbasillen. Siden har han syklet Haute Route i Pyreneene og flere av de store turrittene i Belgia og Nederland.

De siste 60 kilometerne etter Krågåsen er vi to som en symbiose, og etter nærmere fem og en halv time i regn sliter vi oss opp den siste, lille knekkeren til mål på Tau, og krysser målstreken hånd i hånd, som i en klassisk sykkelklisje. Selv om det regner hele dagen og tåken ødelegger mye av de flotte utsiktene, så er det en strålende dag, med en formidabel utformet løype og episke forhold, og en bekreftelse på hvor deilig sykling er. 

ETAPPE TO

Lørdag morgen er det nok en gang opp og stå før klokken er seks, og frokosten må igjen tvinges ned – før en ny båttur venter. Denne gangen innover majestetiske Lysefjorden, hvor både Kjeragbolten og Preikestolen passeres på veien. Ferjene stopper under Preikestolen. Dessverre ligger tåken lavt i dag også, men de utenlandske rytterne elsker omgivelsene og båtturen.

Vel fremme i Lysebotn gjør folk de siste justeringene på syklene, før man skal ta fatt på klatringen opp til Stølsdalen. 9,3 kilometer à 9,4 prosent, en ordentlig nesestyver tidlig på morgenen. Rittets posterboy og Maserati-ambassadør, David Millar, poserer nede ved bryggen foran en lekker Maserati, og sørger for å gi bilmerket noen storslagne bilder. Før dagens store prøvelse virker eksproffen usedvanlig avslappet.

Klatringen opp fra Lysebotn er enhver amatørsyklists våte drøm – enten de vet det eller ei. Korte, suksessive serpentinere sørger for at klatringen slynger seg raskt og bratt oppover fjellsiden. Igjen legger tåken en demper på utsikten, men man kan likevel forestille seg det storslåtte synet. Man får en ordentlig Tour de France-følelse idet man klatrer høyere og høyere inn i tåken – opp i skyene. Idet man nærmer seg toppen og passerer parkeringsplassen ved restauranten, som har utsikt over fjorden, begynner tåken å lette noe, og de slette steinformasjonene åpenbarer seg. Man begynner å klatre innover dalen i et fantastisk trolsk landskap. Luften er rå og bakken er våt. Klatringen i seg selv er et monster. Undertegnede sykler med 39×28 som utveksling og får en ny realitetssjekk på hva som en gang var. Men til topps kommer jeg.

Deretter venter en lang transport gjennom Sirdal, med mye rullende terreng, hvor de store motorene kommer til sin rett, og det blir en del rullekjøring. Det gir litt mer tid til å nyte omgivelsene, som er fantastiske, tidvis med fjell på begge sider, hytter og setrer, og ikke minst: sauer. Selve syklingen er kanskje ikke like spennende som på den første etappen, men en fin tur blir det likevel. Når terrenget blir litt mer krevende mot slutten av den 122 kilometer lange etappen kan man få utfoldet seg litt igjen, inn mot målstreken på Melshei, i utkanten av Sandnes. Transporten tilbake fra Sandnes må man stå for selv – altså må man sykle. Blant «proffene» var det en del murring på briefiengen kvelden før om akkurat dette. 

Tilbake i Stavanger blir det en kjapp vask av sykkelen, for å få av det verste av grusen, før det blir en sårt tiltrengt massasje. I landsbyen etter etappene kan alle rytterne få 15 minutter massasje. Mavic står for nøytral service i Haute Route (akkurat som i Tour de France), og har også en stand hvor man kan få vasket sykkelen og få hjelp av profesjonelle mekanikere til å gjøre justeringer eller fikse problemer man måtte ha. På hotellet venter en dusj, før jeg og Alex går til verks på klærne våre i vasken på badet. De to første etappene begynner å tære på, så en deilig hotellseng er vår bestevenn utover kvelden. Vi snakker løst og fast om våre forskjellige kulturer. Mat blir et naturlig tema, og jeg må så klart få Alex til å smake brunost, som faller godt i smak.

ETAPPE TRE

Den siste etappen søndag er en 17,6 kilometer lang individuell tempo (på vanlig landeveisoppsett). Rittbibelen sier 329 høydemeter, men profilen ser forholdsvis enkel ut, med noen små kuler. Rittdirektør Hegreberg bedyrer imidlertid at han har funnet noen solide bakker også i Stavanger og at etappen slettes ikke er noen parademarsj. Det har han helt rett i. 

Løypen er morsom og krevende. Opp og ned, på smale veier, sykkelstier, med tekniske partier og ikke minst med tøffe bakker. Som i Tour des Fjords har direktøren sørget for å få med «Grisabakken», i tillegg til flere knekkere hvor gradienten viser godt over ti prosent. Avslutningen er lagt opp til Ullandhaugtårnet og på de siste to kilometerne får man flere grusomme gradienter slengt i trynet. De siste brutale meterne opp til målstreken sender frokosten langt opp i halsen. 

Vi får trukket pusten etter målstreken, med en tannhjulsformet medalje rundt halsen. Gleden av å fullføre bruser litt på innsiden. Den første utgaven av Maserati Haute Route Norway var et eventyr, tre dager hvor hverdagen har vært i limbo. Fantastiske løyper og naturopplevelser gikk hånd i hånd med et godt arrangement ledet av en dyktig organisasjon. Livet som «proff» ga mersmak. Den aller største gleden var imidlertid alle rytterne man fikk sykle med og de nye vennskapene. Det var aldri noen sure miner, bare smil og latter. Nivået og ritterfaringen til folk var varierende, men selv om rullen gikk i stå, var det aldri noe kjefting eller roping. Ingen spisse albuer, bare unison fornøyelse, selv da man hev etter pusten.

Haute Route er eksklusivt og dyrt, men man får en uforglemmelig opplevelse og nettopp det mange søker når de deltar i rittet: en profesjonell erfaring. På en spørsmål og svar-seanse med David Millar lørdags kveld, serveres det mye humor, tull og historier fra proff-feltet. Men han forklarer at dette minner ham om livet som proffsyklist, hvor alt rundt deg tas hånd om, du trenger bare å sykle. Så klart, han er betalt for å si det og promoterer rittet, men han er også inne på noe vesentlig:

«Du sover, står opp, gjør deg klar. Du spiser, så er det avreise til etappen. Du venter i startområdet. Etappen starter og du sykler den. Så er det transport tilbake til hotellet, hvor du dusjer, skifter klær og spiser. Så er det media, lagmøte, briefing, før du spiser igjen. Så slapper du av, før du legger deg til å sove. Dagen etterpå gjentar du det.»

EPILOG

Hele søndag skinner solen over Stavanger og skaper perfekte forhold den siste dagen. Etter etappen er det pakking og utsjekk fra rommet, før de fleste rytterne drar videre til flyplassen. Her blir det noen timer venting før flyet tar meg hjemover til Trondheim. I deilig kveldssol flyr vi over Stavanger og under kan jeg skimte ferjene, Lysefjorden og veiene vi syklet på. En siste påminnelse om helgens eventyr. 

Mandag morgen venter første dag på jobb. Foreldrepermisjonen er over og ungene skal leveres i barnehagen. Hverdagen slår raskt tilbake, men enkelte ting forandrer seg ikke. Med sykkelvogn på slep spurter jeg fremdeles over bakketoppene som Alaphilippe og kaster meg utfor som Nibali.

Haute Route Norge – Praktisk informasjon

Dato: 2. – 4. august 2019
Pris: 6950,- (early bird), 7950,- (vanlig) – overnatting kommer i tillegg.

Krav til deltakelse:

• Nasjonal sykkellisens, eller engangslisens og medisinsk attest

• Hjelm

• Langermet og varm jakke

• Vinterhansker

• Vinterskotrekk

• Løse ben

Infinity Pass

Haute Route har i høst lansert et «Infinity Pass», som gir deg ubegrenset tilgang til alle deres ritt, verden over, til en bestemt pris. Prisen er mindre enn hva det koster for et enkelt syvdagers ritt, men reise, overnatting og mat kommer så klart i tillegg. Under finner du en oversikt over alle Haute Routes eventer i 2019.

Box2

Haute Route 2019

Tredagers:

1.-3. mars: Oman

17.-19. mai: Asheville (North Carolina, USA)

7.-9. juni: Dolomittene (Italia)

12.-14. juli: Alpe d’Huez (Frankrike)

2.-4. august: Norge

23.-25. august: Utah (USA)

20.-22. september: Stelvio (Italia)

27.-29. september: San Francisco (USA)

4.-6. oktober: Ventoux (Frankrike)

18.-20. oktober: Mexico

Syvdagers:

22.-28. juni: Mavic Rockies (Boulder, USA)

17.-23. august: Pyreneene (Frankrike)

25.-31. august: Alpene (Frankrike)

KATEGORIER
PremiumTurer

RELATERTE INNLEGG