En vårdag i helvete

Dokumentaren som gikk under huden på Paris-Roubaix....

Dokumentaren «En forårsdag i helvede» forteller historien om Paris-Roubaix og rittets utgave i 1976. Regissøren Jørgen Leth elsker dette klassiske sykkelrittet og det skinner i gjennom hele produksjonen. Rittet har alltid sine skurker og helter, sin egen dramatikk og barske poesi. Ikke siden dokumentarens premiere for 40 år siden, er dette helvete blitt bedre fanget på film.

Paris-Roubaix. 270 kilometer blodslit over beinknusende brostein i Nord-Frankrike. I 1976 tok den danske filmskaperen, Jørgen Leth, fatt på et ambisiøst prosjekt som skulle fange dette brutale og kaotiske rittets natur på film. Resultatet står i dag som en av de mest applauderte sykkeldokumentarene gjennom alle tider, hyllet for sin grundige fortellerske evne og revolusjonerende kamerateknikk. 40 år etter utgivelse er filmen «En vårdag i helvete» blitt like tidløs som rittet den portretterte.

For meg personlig har det alltid vært Paris-Roubaix på toppen som den ubestridte dronningen av klassikerne. Dette er rittet som vekker flest følelser i meg, det rittet som alltid begeistrer mest, som alltid får meg helt kanten av stolsetet, og som ofte produserer en uventet og plutselig tvist. Brostein, smale veier, ryttere dekket i støv og gjørme, sykling for full maskin – det gir meg frysninger hver gang. Etter å ha lest intervjuet med hovedpersonen bak denne legendariske filmen, mistenker jeg Leth har det litt på samme måte.

På midten av 70-tallet var Jørgen Leth best kjent som poeten som hadde laget en kortfilm. «Det Perfekte Mennesket» kom ut i 1967, og var en sosialantropologisk beskuelse av det danske liv som både forvirret og begeistret. Leth hadde også en fortid som syklist på amatørnivå. Derfor ble også sykkelsporten et av de mange tema han lagde film om.

Heine Kuiper, Francesco Moser, Roger De Vlaeminck og Marc Demeyer i tet.

I 1974 kom «Stjerner og Vannbærere», et omfattende utsnitt fra Giro d’Italia fortalt gjennom erfaringene til den danske Bianchi-rytteren Ole Ritter. Samme mann er også hovedperson i Leths neste film, «Den umulige time» (1975), der Ritters forsøk på å sette ny timesrekord i Mexico City omhyggelig dokumenteres. Disse produksjonene ble Leths oppvarming til filmen om Paris-Roubaix, rittet med den fryktinngytende betegnelsen «Helvete i Nord».

Handlingens tålmodighet

Det var i begynnelsen av 20-årene at jeg første gang så «En vårdag i helvete». Allerede i åpningsscenen skilte filmen seg fra alle andre sportsdokumentarer jeg hadde sett tidligere.

De første minuttene består verken av fartsfylte actionscener, eller pirrende hentydninger til et eller annet spektakulært klimaks – slike Hollywood-triks ment til å fange oppmerksomheten vår de neste par timer. Filmen åpner snarere med et rolig, utvidet øyeblikk med en ensom mekaniker som gjør i stand lagets sykler før rittet. Den grønne trøyen avslører at han er fra Sanson-laget, men mer om hans identitet vet vi ikke. Han sier nemlig ingenting. Eneste vi hører er den metallisk klikkende lyden av kjedet, som elegant strykes over den bakre akslingen mens mekanikeren samvittighetsfullt børster drivverket inn med olje.

Først etter et helt minutt kommer musikken, og lyden av en sørgende cello kan høres. I drøye tre minutter følger vi arbeidet på den sølvgrå Benotto-maskinen, utstyrt med de beste komponenter fra Campagnolo. Mekanikeren er grundig og rask i sitt arbeid, og vi inviteres til å observere hver eneste detalj. Hele tre og et halvt minutt får passere før fortellerstemmen til engelskmannen David Saunders får gjøre seg kjent.

De Vlaeminck og Merckx før start.

Denne rolige og harmoniske åpningen er for meg noe av det mest tilfredsstillende med hele filmen, og noe som aksentuerer den fortellerske tålmodigheten som preger den fra start til slutt.

Handlingens viktigste aktører introduseres også på en lavmælt og edruelig måte. Man har legenden Eddy Merckx, Roubaix-spesialisten Roger De Vlaeminck, det nye fenomenet Freddy Maertens, og den italienske mesteren Francesco Moser. I den bedagelige oppbygningen mot rittet, serverer filmen oss hele tiden små gullkorn når det dveles ved rytternes forberedelser; legen som sjekker De Vlaemincks blodtrykk og bemerker en sunn hvilepuls på 40; bildene av en nærmest besatt Merckx som hele tiden justerer høyden på setepinnen; og frokosten til Brooklyn-laget, der rytterne presser i seg en god biff, medium rå.

Leth later også til å bygge opp under den gryende rivaliseringen mellom de belgiske stjernene. Mens De Vlaeminck og Merckx vises opptatt med sine profesjonelle forberedelser, dukker den unge superstjernen Maertens opp i en kafé, antrukket i en snerten dress og pologenser, omringet av managere med solbriller og innpåslitne fans. Maertens hadde allerede i sitt første proffår ertet på seg den eldre garde, ved å nekte å samarbeide med Merckx under VM i Barcelona. I denne filmen lever Maertens opp til sitt rykte som oppvigler.

Moser presser på.

Det store anti-klimaks

Leth forhaster fortellingen på ingen måte, og det er først etter en snau time at selve rittet kommer skikkelig i gang. Det filmes fra motorsykler, følgebiler, faste installasjoner og helikopter.

1976 var en tørr Paris-Roubaix-utgave. Leth og hans store kamerateam utnytter til det fulle de artistiske og spenningsbyggende mulighetene som en luft full av svirrende støv tilbyr. Ut av en trolsk og tett støvsky kommer en lang rekke ryttere og servicebiler omsider til synet. I sakte film rister armene til rytterne som sikkert tegn på smerten de må utholde over det nesten ufremkommelige underlaget.

Det er som om alt annet opphører når rytterne kommer inn på brosteinen. Her finnes ingen taktikk, ingen lagdynamikk, ingen orden. Bare mann mot stein. En enkel, men brutal essens som innkapsler heler idéen av Paris-Roubaix – og som Leth mesterlig klarer å fange opp med disse scenene i sakte film.

Finalen drar seg til med alle de store navn involvert. Til slutt får dog utgaven en svært overraskende vinner i form av Marc Demeyer fra Flandria-laget – en av Maertens’ hjelpere som grep muligheten da stjernen brøt. Moser, De Vlaeminck og regjerende verdensmester Hennie Kuiper blir alle overrumplet i spurten inne på velodromen.

Jørgen Leth prater med rytterne.

Det er i øyeblikket vinneren inntar podiet at «En vårdag i helvete» igjen stiller seg på siden av de typiske sjangerreglene som tilhører kategorien sportsdokumentar. I stedet for å hylle den heroiske vinneren etter en eksepsjonell og overraskende sterk prestasjon, velger Leth heller å fokusere på de forretningsmessige aspektene ved sporten, og plasserer sponsorenes drivende kraft bak Paris-Roubaix som kommersiell geskjeft. En sportsfilm med større antiklimaks i seiersøyeblikket skal man lete lenge etter.

Et rituelt drama

Banale seiersintervju finnes heller ikke. Kamera er der når Demeyer omsvermes av journalister, men ordene fra den glade vinneren – meningsløse eller ei – spiller annenfiolin til det generelle sirkus som utspiller seg i målområdet.

I sportens verden er vi blitt så vant til å overanalysere alt som faller ut av utøverens munn. Leth inntar heller rollen som observatør, og lar vektleggingen ord og følelser være opp til seeren.

Ved bruk av omhyggelig planlegging, et pedantisk forhold til detaljer og et massivt oppbud av filmarbeidere, maktet Leth å formidle en helhetlig, humoristisk og fascinerende opplevelse av det sagnomsuste rittet.

De siste kilometerne før velodromen.

Filmen er som skapt for alle sykkelinteresserte – selvfølgelig – men er også et stykke filmkunst. Leth presenterer sykkelløpet som kunstart; et begivenhetsforløp med regler og lover av estetisk art; et rituelt drama hvor menneskelige karaktertrekk utleveres med ekstrem tydelighet. Leth skildrer også det umenneskelige slitet – og de økonomiske interessene – som ligger bak kampen for å vinne.

For sykkelrytterne var helvetet virkelig nok. Løpet, som foregikk søndag 11. april 1976, varte i vel syv timer, og kun 38 av 160 startende fullførte.

KATEGORIER
AktueltKlassikernePremium

RELATERTE INNLEGG