De siste Samuraiene

Bli med innenfor dørene til en av sykkelsportens minst kjente subkulturer. Dette er den fascinerende sporten japansk keirin....

Genialt enkel, elegant og nærmest uforandret i godt over 100 år. I sterk kontrast til sykkelens lettfattelige design, er det fascinerende mange former og subkulturer sykkelsporten har skapt. En av de minst kjente er kanskje den japanske keirin-sporten.

I øynene til en romantiker kan de lett oppfattes som hellige krigere; som trofaste tjenere indoktrinert til å følge en streng æreskodeks om tapperhet, selvbeherskelse og usvikelig lydighet. En kynisk realist derimot, vil nok karakterisere dem ganske så annerledes, med en visshet om de drivende kommersielle kreftene som ligger bak.

Så hva er disse keirin-rytterne egentlig? Svaret ligger nok et sted midt i mellom. Det er i alle fall inntrykket som skinner igjennom av begivenhetene på Kawasaki velodromen. Rytterne har på seg vakre, fargerike uniformer og ter seg med en ytterst verdighet. Det bukkes og hilses respektfullt, og strenge seremonielle regler følges til punkt og prikke.

Og så er det den andre, mer moderne siden. Keirin er nemlig en av Japans fire ”offentlige sporter” hvor pengespill er legalisert. I sin tid den første til å få godkjenning fra myndighetene. Innenfor disse veggene dekorert i blinkende neonlys spilles det for milliarder av yen hvert år.

Sånn sett kan keirin best forstås som kvintessensen av to store strømninger som gjennomsyrer det kontrastfylte japanske samfunnet i dag. Japanernes hang mot det tradisjonelle er sterk. Men den er nødt til å sameksisterer i en høyst teknologisk og fremtidsrettet hverdag. Keirin virker å være en fin miks av begge disse strømningene, og finner sånn sett sin posisjon i samfunnet en eller annen plass mellom te-seremonier og roboter, mellom templer og skyskrapere, og mellom samurai-kamp og casino. Sporten er en herlig blanding av tradisjon og modernitet.

Og det samme er skolene som fostrer frem utøverne. Katsuaki Nakano er en pensjonert keirin-rytter og møter oss utenfor Kawasaki velodromen. Det er fredag kveld og første runde av tre dager med konkurranse.

«En vanlig dag varer vanligvis 15 timer,» sier Katsuaki «og det er slitsomt. Fra jeg sto opp og til jeg la meg om kvelden, forbrente jeg normalt sett 4,500 kalorier daglig.»  

Reglene for keirin er strenge. Hvert heat består av ni ryttere. Alle har hvert sitt startnummer i tillegg til matchende trøye og hjelmtrekk. Startnummer 1, 2 og 3 er vanligvis hvit, sort og rød, og som regel forbeholdt favorittene. Fargekombinasjonene gir sånn sett info om eventuelle nykommere eller underdogs med høye odds.

Utstyret er også strengt regulert. Alle utøverne sitter på standardiserte og forbundsgodkjente sykler. Rammer og hjulsett er likeledes standardisert, og skal være i stål. Her finnes det ingen moderne karbonløsninger eller det siste innenfor materialer.

Minuttene før selve startskuddet går seremonielt for seg. Oppstilt i numerisk rekkefølge bukker rytterne høytidelig foran instruktøren før de setter seg på syklene. Fôringen under de fargerike trøyene bygger opp under kampsport-inntrykket. Samuraiene hadde også god polstring, tenker man kanskje. Bjellen som henger ved målstreken, ser ut som noe arkeologer har gravet frem fra noen tempelruiner utenfor byen.

Med nøyaktig to sykkellengders mellomrom tar de ulike heatene en oppvarmingsrunde. Dette for å få en følelse av banen, men også for å la tilskuerne gjøre en eksteriørbedømmelse av «hestene» før de setter sine spill. Hvem er blank i pelsen og lett i steget? Og hvem er ikke? Men hvorfor ser rytterne ned i bakken?

«Det kan ikke være noen kommunikasjon mellom oss og dem,» forklarer Katsuaki. «Vi er strengt avskilt, for ellers kan pengespillet påvirkes. Det var en sak tidligere, der det ble avslørt at ryttere kommuniserte med sokkene sine. Noen ganger lave sokker, for å signalisere slik og slik, og noen ganger høye sokker, for å signalisere noe annet. Så nå er lengden på sokkene strengt regulert.»

Men keirin er langt i fra bare høflige gester, fatning under press og streng seremoni. Sporten er notorisk for spisse albuer, hodestøt og høy risikotaking i kampen om posisjonene bak paceren. Blokkering er tillatt og de med ekstra polstring starter gjerne med en forventning om å krasje.

Liksom en samurai-kamp er disse heatene både høytidelige og brutale. Så for å forsikre at det meste foregår regelmessig, er derfor alle velodromene utstyrt med overvåkningskamera. Rytterne som går for langt blir i første omgang gitt advarsler og mindre bøter. Større overtredelser, som for eksempel forårsaking av velt eller andre hendelser som påvirker utfallet, kan derimot medføre diskvalifisering og tap av hele lønnsslippen. Den jevne keirin-rytteren innkasserer vanligvis rundt 8000 kroner per kveld.

«De som tjener minst har et insentiv til å krige mest, ellers får de ikke spedd på lønna si,» forteller Katsuaki «men de har jo heller ikke råd til å risikere stor straff og dermed mistet alt. Så taktikken de må lære seg er å kjenne grensene og vite hvor mye de kan slippe unna med. Det er en vanskelig balansegang, og det er dyrt om man ikke finner ut av det.»

Dette er et utkast av en stor reportasje som står på trykk i en kommende utgave av Sykkelmagasinet.

KATEGORIER
PremiumTrening

RELATERTE INNLEGG