24 timer på Fløyen

TEKST: Martin Solberg FOTO: Sykkelmagasinet, NTB Scanpix, AFP

Vi ble vekket med et brak. De små regndråpene som kysset taket på teltet vårt grytidlig for noen timer siden, heftet oss ikke mer enn kirkeklokkene en rolig søndags morgen. Men på desibelskalen var dette noe helt annet.

En gjallende kubjelle fikk oss alle til å reise oss brått i soveposen. En beruset og hengiven sang om Edvald Boasson Hagen tvang oss til å senke glidelåsen i døren, stikke hode ut, og undersøke hva som skjedde. Klokken er 07:30 onsdag morgen. Om noen timer er det sykkel-VM på Fløyen. Men allerede begynner det å bli ganske trangt om plassen her oppe. Og festen begynner nå.

Eller, for oss begynte festen tirsdag kveld, da vi slo opp teltet vårt i fjellsiden. Kampen om plassene her oppe så vi for oss skulle bli like heseblesende som i en massespurt. Derfor slo vi til med Tour de France-oppskriften: Telt, klappstoler, grill, norske flagg og vin-dunker. Men ingen vikinghjelmer.

Aldri vikinghjelmer. En enstemmig votering sørget for at de ble «liggende hjemme» Det vil si: aldri kjøpt. Folkelig patriotisme har godt av å kjenne sine begrensning en gang i blant. Men da vi smatt hode så vidt ut av teltdøren, skjønte vi umiddelbart at denne dagen skulle ikke kjenne noen hemninger på den fronten.

For siden vi la oss i de stille timer om natten, hadde landskapet her oppe forvandlet seg dramatisk.

Det var ingen tvil om hvor vi våknet. Flagg og bannere med «Heia Brann» og emblemet til ymse buekorps fungerte som åpenbare geografiske indikasjoner. En ballbinge av tomme Hansa-ølbokser og fotballsanger som ljomet utover fjellsiden virket avslørende også. I tillegg gikk den islandske torden-klappen sin seiersgang i det bratte terrenget.

Stemningen oste sykling. Lengre opp i skogen gikk geitene rundt i VM-trøyer. Sangen om Boasson Hagen nevnte vi, den gikk på repeat. For sikkerhets skyld i fem timer! I dag var «Eddy Boss» større enn «Kniksen», Jan Eggum og Herman Friele til sammen.

Tilskuermengden var dessuten internasjonalt satt sammen – et VM verdig. Eritrea, Frankrike, Tyskland, Nederland og Belgia. Et kobbel av nasjoner var representert, om enn kraftig i mindretall i forhold til hjemmenasjonen: Bergenserne.

Dahlak fra Eritrea var imidlertid ikke kjent med Erik Huseklepps dalende karrierekurve. Han var kommet for å se sin favoritt og barndomsvenn Meron Thesome sykle for hjemlandet deres. Begge vokste opp i Asmara med Tom Boonen som sitt store sykkelidol, men bare Meron hadde talent nok til å komme seg opp og frem.

– Sykling i Eritrea og Europa er to helt forskjellige ting, sier Dahlak med en pipestamme-aktig latter etterpå.

– Fullstendig natt og dag. Men ulikhetene blir stadig mindre. Merson er en sterk spurter som vi kommer til å se mer av i fremtiden. Han er veldig ambisiøs.

Om bare 30 minutter skulle han se sin gamle skolekamerat dukket opp i folkehavet.

Da vi ankom Bergen for noen dager siden, leste vi i lokalavisen at mange bergensere var skeptiske til VM. Mest fordi arrangementet påvirker hverdagen deres i form av stengte veier, nedsatt kollektivtransport og… pent vær (?). Merkelig nok var det sol så å si hver dag under VM. Sikkert et traumatisk avvik fra normalen for nedbørsvante bergensere.

I teltet ved siden av snakket vi med Trine fra Askøy. En 34-årig sosionom som under deler av VM fikk hjemstedet sitt stengt av fra fastlandet siden broen ble stengt.

– Endelig en god unnskyldning for ikke å besøke svigerfar og svigermor, vræler Trine så begeistret at ørevoksen sitter i munnvikene.

Håret hennes er litt vått og flatt – tegn på en lang natt i et lite telt. Men smilet er på plass.

Sammen med mannen Einar har de campet her oppe. Arrangøren hadde på forhånd advart at all form for oppsetting av telt var strengt forbudt utenom noen, utvalgte få plasser. Trolig som et forsøk på å begrense folkevandringen opp til de smale veiene som ruver over Bergen sentrum.

– Vi vet det ikke er lov, men politiet bryr seg ikke særlig. Det er litt som den «øl i park»-regelen, så lenge du ikke brenner ned parken med engangsgrillen så ser bergenspolitiet mellom fingrene på mye rart, sier Trine.

– Vi er egentlig ikke noe overrasket at det er så mye folk her oppe. Bergensere digger en god fest, og det trenger ikke å være Brann, Brann, Brann. Bergen e jo ein festivalby. Norges festivalby. Festspillene, matfestival, ølfestival, Nattjazzen… PEPPERKAKEBYEN! haha, folk tropper opp for alt mulig, galer Trine mens ansikt til Einar rødmer.

Så forsvinner hun brått. Trine har oppdaget et fjes med enda mer farge enn Einars, og galopperer nedover mot veien. Det største jubelbrølet på Fløyen under VM fikk TV2-sportens Dag Otto Lauritzen.

Horder av bergensere befant seg særlig i én sving opp mot Fløyen. Starefossvingen. Oppe i noen av trærne hadde flere dristet seg med hengekøyer for å sikre seg byens beste panorama. Stemningen var elektrisk, totalt uforglemmelig, og selvsagt var det én kar som lot seg rive med. I overkant mye.

Euforien tok fullstendig overhånd for en stakkers sjel; Han i den røde jakken som løp etter Tony Martin. Martin var siste rytter ut, og mannen i rød jakke hadde ikke råd til å vente lenger.

Men loven har både lange og sterke armer – og dessuten et iskaldt hode. Bergenspolitiets kanskje mest kjølige tjenestemann fester blikket på den røde jakken. Som en rasende okse, peiler han seg inn på det røde. Kroppstaklingen iverksettes i det lille splittsekund etter Martins passering, men før motorsykkelen kommer susende forbi. Rødjakken flyr ut av løypen og TV-bildene fikk sin seiersgang verden rundt.

Mannen blir liggende litt i grøfta. Likeså greit. Bare noen minutter tidligere var samme mann og en like overengasjert kompis bare centimetere fra å velte Boasson Hagen. Som infantile kalkuner flakset de rundt bakhjulet til nordmannen.

Vi liker alltid å snakke om «norsk» Tour de France-stemning. Særlig når vi ser store folkemengder ute langs veien i de store, norske etapperittene som Tour of Norway og Arctic Race.

Jeg har vært på Tour des Fjords og Tour of Norway. Mens også Alpe d’Huez, Mont Ventoux og Galibier under Tour de France. Sannheten er vel at ingen av de norske har følt på ekte Tour-stemning. Den er på en måte unik. Men på Fløyen… der skjedde noe helt spesielt.