– Hva gjør en vakker mann som deg på en sykkel?

Det var ikke meg den fransk-canadiske sangerinnen spurte. Selvfølgelig. Men det skal vi komme tilbake til....

Det var ikke meg den fransk-canadiske sangerinnen spurte. Selvfølgelig. Men det skal vi komme tilbake til.

I år er det 25 år siden første gang jeg var på Tour de France. Helt siden min Grand Tour-debut i Giroen i 1986, hadde jeg foreslått for sjefen min å sende meg til sirkuset i Frankrike. Men Aftenposten hadde en utmerket freelancer i Helge Th. Tonstad, som hvert år kombinerte ferie med Touren, og det ble avslag på avslag.

Espen Hansen er tidligere sykkelreporter i Aftenposten og en av de mest rutinerte norske journalistene innenfor sykling.

Helt til i 1993. VM i Oslo kom senere på året, og da fikk jeg endelig klarsignal. I rittets siste uke kjørte Tonstad og jeg sammen etter feltet, og det var akkurat like herlig som jeg hadde drømt om.

Mye har skjedd på de 25 årene, særlig når det gjelder internasjonal interesse, for ikke å snakke om den norske invasjonen til Frankrike hver sommer. Det fantes et og annet norsk flagg allerede da, men nå er det jo norsk flaggborg på nesten hver eneste etappe. Men Touren var diger i 1993 også, bare slått av fotball-VM og sommer-OL når det gjaldt medieinteresse og antall TV-seere. Allerede da var det nesten 1000 akkrediterte journalister innom.

Interesse betyr penger, og da dukker selvsagt juksemakerne opp. Hvor mye og hva slags doping som ble brukt er det vel ingen som vet, men EPO var i hvert fall en hit blant mange.

I 1993 vant Bjarne Riis, Lance Armstrong og Johan Bryuneel sine første Tour de Franceetapper. Mario Cipollini vant den første av sine 12 seire. Miguel Indurain ble den første gjennom tidene til å vinne både Giro og Tour to år på rad. For å nevne noe.

Og ja, vi skrev om doping den gangen også. Men mest som en konstatering at det foregikk – det visste alle.

Det er tre episoder som har brent seg fast i hukommelsen fra min første Tour. Den første er hvor enkelt det da var å få tilgang til de største stjernene. Jeg gjorde selv et intervju med Indurain om det kommende sykkel-VM, bare et par timer etter at han var blitt hyllet på Champs-Élysées. Kontrasten til de største fotballstjernene og deres nykker var enorm også da.

Så husker jeg at vi sto ved målgang oppe i fjellene i Andorra og ventet på Dag Otto Lauritzen. 38 minutter etter etappevinneren Oliviero Rincon fra Colombia kom sørlendingen vinglende mot mål. Tredje sist av alle som fullførte, med store magesmerter, men enorm vilje. Han skulle fullføre Touren det året, og det gjorde han.

Og så var det denne fransk-canadiske sangerinnen da. Stedet var Montpellier, tyskeren Olaf Ludwig vant etappen, og Fabienne Thibeault fra Montreal var dagens æresgjest hos TV-stasjonen Antenne 2. Studio  for oppsummeringen av dagens etappe var bak på en lastebil, og der satt bl.a. Ludwig, briten Max Sciandri (var fremdeles italiensk statsborger da), Dag Otto Lauritzen og sangerinnen. Jeg husker ikke helt hvorfor Lauritzen var der akkurat den dagen, men det kan ha hatt noe å gjøre med at han var ambassadør for Oslo VM, en meget god sådan.

Sørlendingen benyttet anledningen til å be publikum skjerpe seg når det gjaldt å forstyrre rytterne under rittet, han var tolk mellom Ludwig og de franske intervjuerne og generelt i godt slag. Fabienne Thibeault sa lite til å begynne med, men så var det hennes tur til å stille spørsmål. Hun så betatt på Lauritzen og sa:

– Hva gjør en vakker mann som deg på en sykkel? Du skulle vært skuespiller.

Lauritzen forsøkte med en lang forklaring som blant annet inneholdt litt om bane-VM på Hamar, om den britiske banerytteren Graham Obree, og plutselig virket han ikke fullt så tilpass.

– Men du svarte ikke på spørsmålet mitt, gjentok damen.

– Det er en lang historie, men jeg kan gjøre den kort. Jeg begynte på grunn av en ulykke, en fallskjermulykke.

– Da må vi kunne si at det var en lykkelig ulykke, sukket Thibeault.

Jeg ble betatt, jeg også. Av et vanvittig slit i en idrett som først og fremst er en vakker idrett. Etter 1993 var jeg hektet på Tour de France, og selv om min siste Tour for Aftenposten var i 2016, kan jeg godt tenke meg å oppleve festen igjen.

Men da som turist og helt uten stress.

KATEGORIER
BloggPremium

RELATERTE INNLEGG