1115 Views

Bjørn Stenersen, det tapte talent

Historien om Bjørn Stenersen romantiserer på ingen måte livet som profesjonell rytter – snarere tvert i mot.

August 22, 2016
Skrevet av:

Espen J. Lee Foto: Privat, NTB Scanpix, Sirotti

Historien om Bjørn Stenersen romantiserer på ingen måte livet som profesjonell rytter – snarere tvert i mot.

Før bergenssyklisten Stenersen døde prematurt av en hjertefeil under Norgescupen i Trondheim i 1998, gikk hans enorme talent til spille i et proffsirkus infisert av en giftig og altomfattende dopingkultur.

Han ble fort kameratslig med Lance Armstrong. Bjørn Stenersen var riktig nok ett år eldre, men i 1992 startet de proffkarrieren sammen på Motorola. Som mange andre ble Bjørn – en forholdsvis sjenert syklist fra lille Markaneset utenfor Bergen – sjarmert av den selvsikre og karismatiske amerikaneren. Men etter hvert som de opplever diametralt ulik sportslig fremgang, går vennskapet i stampe. Stenersen og Armstrong glir fra hverandre. Den ene rytteren virker mer og mer desillusjonert med profflivet og telte for alvor på knappene. Den andre omfavner den profesjonelle sykkelrytters hverdag fullt ut – med alle uskrevne koder og regler det måtte innebære. Etter hvert returnerer den ene til amatørlivet han likte best, mens den andre aspirerte til sportens største og mest kontroversielle fenomen. Begges karriere endte dog i tragedie.

– Bjørn var jo en bedre amatør enn Lance, sier Knut Bøe, når han møter Sykkelmagasinet på pauserommet i sykkelbutikken han driver sammen med sin bror, Per-Ivar. Begge har spilt en sentral rolle i karrieren til Bjørn Stenersen,

– Bergens største syklist noen gang

Knut var trener, rådgiver og nær venn. Høsten 1984 var han gutte- og juniortrener i Fana, da en 14-åring fra Markaneset dukket opp på trening med en noe slitt Moser-sykkel. Bjørn hadde ikke drevet noe særlig med idrett. Familien hadde imidlertid hytte på Bergsdalen og hadde derfor et nær forhold til natur og turgåing. Terrenget rundt Markaneset var åpenbart svært fruktbart for å dyrke frem gode syklister. Terje Hordnes, Arnstein Hope og Torjus Larsen ble alle landslagsryttere etter hvert. Knut Kolbeinshavn var også en kvalitetsrytter og norgesmester i juniorklassen. Interessen for tohjulingen smittet over på Bjørn, samt hans ett år yngre bror, Karsten.

Treningen var variert. De drev med alt fra løping til boksing, og systematisk styrketrening. Den mest ivrige av dem alle het Bjørn Stenersen. Første året var han den eneste med perfekt oppmøte, og slik påståelighet ble selvfølgelig belønnet. Da de første rittene kom skjønte treneren at dette var en spesiell ung mann. Som 15-åringen vant han sin første ritt: Ti kilometer tempo ble tilbakelagt på tiden 15.24 min.

– Allerede som junior var han best i Norge. På tempo var han helt vanvittig god. Da Norge kom med Bjørn var vi alltid store favoritter. På samme måte som da Edvald Boasson Hagen var på den alderen, forteller lillebror Karsten.

NM-helt

Som junior fikk Bjørn med seg to NM-gull på tempo, to NM-gull på lagtempo, to bane-gull og en sølvmedalje på fellesstart. I 1987 var han skyhøy favoritt, men veltet under lagtempoen, brakk kragebeinet og måtte stå over resten av NM og Nordisk. Interesse fra utenlandske lag ble vekket da Bjørn var tiendedeler ifra å vinne Frankfurt Rundt. En topplassering i Lille Fredsrittet og en heroisk 23. plass i knalltøft VM i Bergamo forsterket den unge bergenserens gode rykte. En rekke velt og punkteringer hindret ikke 17-åringen i å fullføre i første gruppe, 40 sekunder bak den ensomme vinner, Pavel Tonkov.

I 1988 gikk NM på Nærbø, over det vindfulle kystlandskapet i Rogaland. Til tross for at junior og senior kjørte samme løype på samme dag, satte Bjørn en overlegen bestetid – uansett klasse. Senior-rytterne kjørte med moderne, aerodynamiske platehjul. Bjørn tok til takke med ordinære 32-eikers bakhjul. Under det nordiske mesterskapet for junior i Kungsbacka i Sverige ble det gull på lagtempoen sammen med Stig Kristiansen, Roar Skaane og Karsten. Nå ble det diskutert om kometen fra Fana var verdig en plass på landslaget i OL.

Ved utgangen av sesongen 1988 fikk han iallfall dispensasjon til å kjøre i seniorklassen. 90 kilometer tempo mellom Rødberg og Kongsberg var det avsluttende rittet på året. Tempofenomenet fra Markaneset var igjen overlegen. Torjus Larsen og Bo André Namtvedt, som begge ble proff i ADR det påfølgende året, ble slått med henholdsvis fire og sju minutter.

– Bjørn var himmel og hav bedre enn oss. Han var en ledertype i vår generasjon. Han gjorde også de rundt seg bedre. Det var alltid en stor trygghet å ha han på laget, sier nåværende landslagssjef Stig Kristiansen – som var jevngammel med Bjørn og en god venn.

Stenersen-3

Sammenlignet med Knudsen

Som Hero-syklist konkurrerte han mot Bjørn i ungdomsrittene, mens på landslaget ble de faste romkamerater. I ungdomsårene tikket Bjørn inn triumfer med metronomisk regelmessighet. Som en eksklusiv fransk parfyme hang eimen av vinnerbukten ved ham over alt. Han hadde lungene til en perledykker, konsentrasjonen til en sjakkspiller og en religiøs evne til å torturere seg selv i kampen mot klokka. Summen av hvilket gjorde ham til en formidabel tempo-rytter. Sammenlikningen med Knut Knudsen var ikke til å unngå.

– De færreste kunne gå i kjelleren på den måten han ofte gjorde. Hvis du teller med gutte- og juniorårene, hadde han åtte tempo-titler i NM på rad, sier Karsten – som vant en rekke mesterskap sammen med sin bror i lagtempo-øvelsen. Bjørn flirte som regel da han ble konfrontert med sammenlikningen med Knut Knudsen.

– Jeg får gjenta det Knut Knudsen selv har sagt: «Det går ikke an å sammenlikne Bjørn Stenersen med meg før han er blitt tørr bak ørene». Men treneren min, Knut Bøe, har fortalt utallige historier om hvilket drag Knudsen hadde på sykkelen, fortalte Stenersen i et portrettintervju midtveis i sin første sesong som senior.

Allerede det første året viser Bjørn seg frem ute på kontinentet. I 1989 er Europa fortsatt delt av jernteppet og amatør-syklingen sitter i høysetet i øst. I Baltic Sea-rittet vinner han tempoetappen foran kanonene fra DDR og Sovjet, som den gangen ofte kjørte på en eruptiv cocktail av prestasjonsfremmende midler. Bjørn ender på tredjeplass sammenlagt. Senere på sommeren gjentar han bedriften når han vinner åpningsetappen og blir fire sammenlagt i det prestisjefylte Rheinland Pfalz Rundfahrt. Mens barndomshelten Greg LeMond var i ferd med å sikre seg den gule trøyen i Tour de France, holdt nordmannen lekestue med de etablerte amatørene i Vest-Tyskland. Knut Bøe husker triumfen i Rheinland-debuten svært godt.

­– Han satt der med alle de store på den tiden. Uwe Ampler, Richard Vivian, Rolf Aldag, Olaf Ludwig og Joachim Halupczok, som vant VM samme året. Ludwig datt av 2-3 mil før mål. Det var et ekstremt hardkjør for å komme seg i bruddet, men Bjørn var jo voldsomt motstandsdyktig for sånn type kjøring. Angrepene haglet og alle støtet på hverandre. Men da Bjørn gikk, var det ingen som orket å sitte med. Han alene til mål, smiler Knut – som fikk se at respekten for sin elev vokse betraktelig etter den triumfen.

Bjørn satt fem dager i ledertrøyen i det ti dager lange, svært krevende etapperittet. Seieren gav 1800 kroner premiepenger. For oppholdet i den gule trøyen fikk han ytterligere 5000. Premien ble selvfølgelig delt med lagkameratene, selv om han sikkert hadde trengt å beholde den selv.

Ventet med profftilværelsen

I 1989 mistet Fana både Bo André Namtvedt og Torjus Larsen, de fikk proffkontrakt med belgiske ADR. Samtidig fikk Bjørn et godt tilbud fra Glåmdal, som lenge hadde vært Norges ledende sykkelklubb. Dette var klubben som hadde eksportert blant andre Dag Otto Lauritzen og brødrene Atle og Dag Erik Pedersen. Fana krevede 200.000 for sin kommende stjerne. Kravet skapte sjokkbølger innad i sykkelmiljøet. Før dette hadde ingen offisielle overgangssummer oversteget 30.000. Saken ble hastebehandlet i NCF og lille juleaften ble det fattet vedtak om en sum på 50.000. Oppholdet i Glåmdal ble imidlertid, til tross for formidabel sportslig suksess, en nedtur økonomisk sett. Klubben holdt ikke det de lovet og Bjørn fant fort ut at dette ble med det ene året.

Livet som profesjonell sykkelrytter hadde vært målet helt siden 15 års alderen, men Bjørn hadde ingen problemer med å vente til etter Barcelona-OL i 1992. For selv om internasjonale profflag – som for eksempel franske Toshiba og sveitsiske Helvetia – hadde vist stor interesse for den talentfulle tempokanonen, fristet det like mye å være del av en ny elitesatsing i hjembyen Bergen: CK Bjørgvin. Brødrene Bøe hadde visjonen, Bjørn stod for talentet – sammen med Karsten, Jørgen Pettersen, Kjetil Thuen og Vegard Øverås Lied.

Hvis Bjørgvin var en østers i norsk sykkelsport, var Bjørn Stenersens dens perle. Under NM i 1990 monopoliserte bergenserne rittet, som gikk i en kupert løype utenfor Tromsø. Olaf Lurvik hadde tatt steget ned etter et kort proffopphold i franske Peugeot og regnet med å hente hjem NM-tittelen uten store problemer. Men den forhåndsannonserte triumfferden for den hjemvendte proffen hadde ikke tatt med Stenersen i beregningen. Bjørgvin plasserte ryttere i alle bruddene og Lurvik måtte ta opp jakten med Stenersen klistret på bakhjulet. En stadig mer gretten Lurvik ble til slutt enkelt slått i spurten. 19 år og 9 måneder gammel ble Stenersen en av tidenes yngste norgesmestre.

Noen uker senere var Stenersen og Lurvik spleiset sammen, i den norske landslagstroppen til Rheinland Pfalz Rundfahrt. Dit dro også lillebror Karsten og Terje Hordnes. Det innebar at tre av seks ryttere var fra Markeneset. Ikke verst for en liten forstad utenfor Bergen. Bjørgvin-nestor Per-Ivar Bøe var den norske laglederen og husker hvordan samarbeidet Stenersen-Lurvik fungerte glimrende. Det endte med etappeseier for Lurvik og andreplass sammenlagt for Stenersen. Men på den tiende og siste etappen til Köln, punkterer Bjørn og står i fare for å miste sammenlagtplasseringen idet feltet dundrer avgårde. Knut Bøe husker hvordan en reddende engel dukket opp fra uventet hold.

– Jeg har aldri skiftet et hjul så fort. Bjørn havner 200, 300 meter bak og feltet går i 55 km/t. Så plutselig slipper Richard Vivien – amatørverdensmester fra ’88 – seg ned og kjører Bjørn opp til feltet igjen. På rittradioen hører vi arrangøren rose franskmannen for godt fair play. Det reddet jo sammenlagtplasseringen vår. En gest til Bjørn som viste hvor respektert han hadde blitt allerede da, sier Bøe entusiastisk.

VM-favoritt

Høyt aktet i feltet, Bjørn Stenersen var derfor rangert som en av favorittene foran 1990 VM i Japan. 40 varmegrader og en kupert rundløype ventet rytterne. Men etter noen svake taktiske disposisjoner og en lite samarbeidsvillig svenske endte edelt metal utenfor rekkevidde. 20-åringen fra Bergen var likevel en av de sterkeste, i et felt med ryttere som Richard Virenque, Alex Zülle og sin kommende lagkamerat, Lance Armstrong. Mesterskapet ble Bjørns første møte med amerikaneren. Mot slutten av rittet havnet de faktisk i brudd sammen. Bjørn ble nummer ti, Armstrong nummer elleve.

– Faen Bjørn, du lurte meg skikkelig i Japan, spøkte Lance titt og ofte i ettertid. Bare ett sekund sørget for at den unge og ambisiøse Armstrong ble holdt utenfor topp ti-sjiktet. Året etter, 1991, kom imidlertid Bjørn Stenersens internasjonale mesterskapsmedalje, enn dog ganske så uventet.

Det store intervjuet: Dag Erik Pedersen

Norge har fine tradisjoner med såkalte «bronselag» og i VM i Stuttgart fikk vi enda et lysende kapittel. Tre år etter gullmedaljen i Nordisk viste Norge nok en gang muskler i lagtempoøvelsen. Det norske laget – som i tillegg til Bjørn besto av Stig Kristiansen, Johnny Sæther og Roar Skaane – gikk riktignok inn i mesterskapet med moderate ambisjoner. Lagtempo var en prioritert øvelse hos det norske forbundet, men laget hadde ingen sponsor og forberedelsene var ikke de beste sammenliknet med de store nasjonene. Med maksimal klaff kunne de havne blant de seks første, spådde Thorleif Andresen. Det skulle vise seg å være en noe pessimistisk og svært upresis prognose fra landslagssjefen.

Norge var sjuende laget ut i den 99.1 km lange løypen og hadde alle de beste bak seg. Den unge kvartetten gikk derfor inn for den eneste logiske strategien de kunne tenke seg. Åpne morderisk og fullføre før det svartnet. De passerte 25 km på 28.41 og holdt en foreløpig tredjeplass. Tyskland var bare fem sekunder foran. Halvkjørt var den norske maskinen fortsatt velsmurt. Både Jugoslavia og Hellas ble forbikjørt. Begge nasjonene prøvde å slå tilbake, noe som forstyrret rytmen til det norske toget. Ved 75 km har Johnny Sæther møtt veggen, men Norge har likevel passert vertsnasjonen Tyskland og ligger nå an til sølv. Én mil fra mål svartner det for Stig Kristiansen også.

– Vi sprakk skikkelig på slutten. Jeg fikk hammeren etter 90 km, ordentlig gong gong

– Vi sprakk skikkelig på slutten. Jeg fikk hammeren etter 90 km, ordentlig gong gong, husker Kristiansen og legger til:

Bjørn og Roar måtte ta føringene den siste mila og tenkte at dette ikke holder til så mye. Men de andre lagene fikk jo også problemer. Etter målgang gikk jeg i en slags komatilstand og var borte en god stund. Da jeg etter hvert våknet står Kjell Kristian Rike over meg og skriker: «Det blir bronse!!». Han var ganske høyt oppe, smiler Kristiansen.

Stake Laengen: Pogacar nødt til å leve med Armstrong-sammenlikning

NRK-profilen var på læringsoppdrag i forbindelse med Oslo-VM. Begeistringen han forutfølte for tiden 1.57.39 var velfundert. Den holdt til bronse bak Italia og Tyskland. To minutter bak Norge havnet USA og Armstrong, på en sjuende plass. Før fellesstarten figurerer Bjørn på forsiden av Bild am Sonntag og forkynnes som en av favorittene foran amatørens ritt. Nå er både Lance og Bjørn hete objekter for profflagene. Dag Otto Lauritzen var kanskje kommet i en avsluttende fase av sin proffkarriere, men etappevinneren fra Tour de France hadde likevel nok anseelse til å få inn enda en nordmann i Motorola. Men med OL i Barcelona for øye, og med VM-bronsen som en motiverende påskjønnelse, avslår Bjørn tilbudet fra det amerikanske laget.

I stedet blir det mer kjøring for de franske amatørklubbene ACBB og BIC Persan, hvor også andre norske profesjonelle som blant andre Olaf Lurvik, Atle Kvålsvoll, Mads Kaggestad, Thor Hushovd og Gabriel Rasch har kjørt opp gjennom årene. Det blir seier i Grand Prix Albert Bouvet og andreplass i Paris-Camembert. I ’92 sykler han bare Fossen Grand Prix og NM for Bjørgvin på hjemmebane. For fjerde året på rad tar han NM-gull på tempo. Ute på kontinentet blir tilfeldige møter med Lance stadig mer hyppige, og etter hvert blir det klart at både Lance og Bjørn skal kjøre for Motorola etter OL.

L∆RDAL 19920627: Syklisten Dag Erik Pedersen med laubÊrkransen han vant pÂ180 km fellesstart flankert av Ole Sigurd Simensen (t.v.) og Bj¯rn Stenersen under Sykkel-NM i LÊrdal. Foto: Jon Eeg NTB / SCANPIX
Lærdal: Dag Erik Pedersen med laubærkransen han vant på 180 km fellesstart flankert av Ole Sigurd Simensen (t.v.) og Bjørn Stenersen under Sykkel-NM i Lærdal 1992. Foto: Jon Eeg NTB / SCANPIX

Proffdebuten

I Barcelona mistet dessverre Bronselaget fra ’91 sin glans. Norge ble innhentet av kommende mester Tyskland. De norske forsøker å matche tyskernes tempo og falt fra sjetteplass til ellevteplass i løpet av de siste 25 km. Under den stekende spanske solen blir OL-fellesstarten ble heller ingen suksess sett med norske øyne. Like etter OL drar en 22 år gammel Bjørn Stenersen til Ronde van Nederland og får sin første opptreden som profesjonell.

Bergenseren leverer en lovende start og bokfører seg en andreplass på del-etappen til Haaksbergen. Lagkamerat Sean Yates blir fjerdemann sammenlagt, med god støtte fra Bjørn og Dag Otto Lauritzen. Hvis Motorolas nye nordmann fikk en oppmuntrende innvielse på proffkarrieren, gjorde Armstrong imidlertid et mer bardus inntog i proffenes rekker med sin sensasjonelle andreplass i Grand Prix de Zurich. Noen uker før fylte 21 år presterer cowboyen fra Texas helt i toppen av verdenscupen, denne gang kun slått av sykkelnomaden Vjatsjeslav Ekimov.

Motorola-laget ferskeste tilskudd ble ofte plassert på rom sammen og mot slutten av 1992 hadde Bjørn og Lance utviklet et vennskap. Dermed tok det ikke lang tid før han hadde dannet seg et bilde av amerikanerens personlighet. Unggutten fra Markaneset lot seg imponere av texanerens urokkelige selvtillit og fryktløse måte å forholde seg til omverdenen. Bare måneder etter å ha signert sin første kontrakt var Lance i gang med å forhandle sin neste. På hotellrommet satt Bjørn som lamslått og imponert bivåner da Lance dikterte betingelsene for sin nye, gullkantede avtale overfor teamsjef Jim Ochowicz. Lønnen skulle mangedobles dersom han vant VM i Oslo året etter.

Bjørns første fulle sesong med Motorola startet med flytting til Italia. Sammen med Armstrong og Frankie Andreu befolker han en liten og uinspirert leilighet interiørmessig, i Como, i den nordlige regionen Lombardia. Flere av Motorola-rytterne bor i området. Det gjør også lagets nestor Andy Hampsten, som ofte inviterer til grilling og sosialt samkvem. De unge aspirantene gjør imidlertid lite for å integrere seg med lokalbefolkningen og det meste dreier seg om sykling. Sett bort i fra det kameratslige slaraffenlandet i nordvest Italia, levde ikke guttedrømmen opp til de store forventningene. Karsten forteller om brorens ambivalente møte med profflivet.

– Tiden som profesjonell var en veldig delt opplevelse for Bjørn. Først var det svært spennende. Han ble del av proffsirkuset, slik han hadde drømt om. Men det var også utrolig frustrerende og nedslående. Han ble regelmessig slått av folk han banket amatørtiden. Det var to vidt forskjellige verdener, forteller Karsten – som gjennom utallige treningsturer diskuterte den brutale overgangen med sin bror.

Nedtur

1993-sesongen ble en serie av sportslige nedturer, med den umenneskelige kraftanstrengelsen gjennom Giro d’Italia som djevelsk høydepunkt. For romkompis Armstrong trillet hjulene vesentlig raskere. Han vant Trofeo Laigueglia i mars, en Tour de France-etappe i juli og – som forhåndsannonsert under kontraktsforhandlingene – VM i Oslo i august.

Bjørn var selvsagt del av det norske laget, men overfor Aftenpostens journalist er han ikke helt overbevist om hvor lojaliteten ligger foran rittet.

– Det er forbudt med hjelp på tvers av landegrensene. Synlige brudd, som for eksempel bytte av hjul, vil bety utelukkelse av rittet. Men at det finnes en lojalitet overfor arbeidsgiver og lagkamerater er ikke å nekte for, sa Bjørn Stenersen – litt mindre naiv til profflivets realiteter enn for bare ett år siden.

Leknessund: ”Rytteren jeg ønsker å bli”

Ved utgangen av 1993 er det tydelig som en murstein at det tidligere vidunderbarnet Stenersen og regjerende verdensmester Armstrong kommer til å befinne seg på forskjellige planeter i den profesjonelle hverdagen. Likevel blir bergenseren invitert over til å bo hos Armstrong, sammen med hans mor i Texas, i oppladningen til Ruta Mexico. Oppholder er langvarig og rittet blir en sportslig suksess for Motorola når Raúl Alcalá går til topps på hjemmebane. Amerika-turen blir imidlertid en av nordmannen siste opptredener i Lance Armstrongs indre sirkel – hvor han befinner seg på prøvetid.

Parallelt med amerikanerens skjerpende fokus på kopiere feltets «raskeste» menn – som for eksempel Gewiss Ballan-laget som på mirakuløst vis tar de tre første plassene i Flèche Wallonne det året – vokser Stenersens oppgitthet med proffsirkuset giftige forutsetninger for å prestere. Da tilbudene fra utlandet meldte seg fikk Stig Kristiansen en kryptisk advarsel fra sin tidligere romkamerat. En formaning han ikke skjønte den fulle betydningen av før de senere års avsløringer.

– Han ringte og fortalte at dette var noe jeg ikke ville være med på. Jeg hadde muligheten til å bli proff, men Bjørn advarte meg. Hva han egentlig mente skjønner jeg jo mye bedre nå. Men den gangen hadde vi verken Twitter og Facebook, og informasjon var ikke så lett tilgjengelig som den er nå. Det er helt hårreisende hvor utstrakt dopingen var i ferd med å bli rundt den tiden. Jeg ligger ofte våken om natten å tenker på det, forteller Kristiansen.

Politiken Herning 11.5.97 Grand Prix Midtbank. Bjørn Stenersen Norge Team Bjørgvin . Scan-Foto/Polfoto: Claus Bonnerup
Herning: Stenersen under Grand Prix Midtbank i Danmark. Foto: Claus Bonnerup

– Ødelagt i hodet

Etter sesongen 1995 vender Stenersen hjem. Under Norgesmesterskapet den sommeren møter Knut Bøe utslitt og lite motivert versjon av sin gamle elev.

– Nedturen begynte da han ble proff. Jeg ble mer en konsulent og vi snakket sammen kanskje ukentlig, men vi hadde ikke den samme flyten som i amatørtiden. Da han kom til NM i ’95 var han dårlig. Han var også sliten mentalt og dårlig forberedt. Han mistet lysten. Det var på tide å komme hjem igjen og få en vitamininnsprøytning. Motivasjonen for profflivet var borte, sier den tidligere treneren.

Janus Kuum: Ubesvarte spørsmål

– Han ble ødelagt i hodet, sier Karsten. – Han mistet den sterke psyken og evnen til å gå til kjelleren. I ’95 fikk han kontrakt fordi han var sosial og godt likt. Ikke fordi han presterte godt. Han overtok gamlehuset til Dag Otto (Gullegem i Belgia) og der overnattet ofte Sean Yates, Phil Anderson og de gamle gutta. Men Bjørn var egentlig helt ferdig på den tiden. Han burde kastet inn håndkle allerede da, sier Karsten.

Hjemme i Bergen og tilbake i Bjørgvin-drakten fortsatte Bjørn likevel tre sesongen til, før han i 1998 fant ut at motivasjonen til å trene fire, fem timer hver dag var borte. Han var bestemt på å legge opp, gifteklar og beredt på farsrollen. Lysten til å være involvert i sykkelsporten rundt Bergen var imidlertid sterkt. I september drar han til Norgescup-runden i Trondheim. Et ritt han aldri hadde kjørt, hadde det ikke vært for at en muntlig avtale med Thor Hushovd om å kjøre for Bjørgvin skulle gjøres skriftlig. 20 år gamle Hushovd hadde virkelig slått til ved å vinne u23-utgaven av Paris-Roubaix og tatt VM-gull på tempo i samme klasse. Grimstad-syklisten var en gullsignering for den kommende sportsdirektøren.

Få kilometer etter startskuddet i Trondheim angriper Bjørn, og tar opp jakten på et fire manns brudd med Hushovd. Før start hadde Bjørn klaget om sin dårlige form overfor Stig Kristiansen, som i 1998 syklet sitt første år for Bjørgvin. Bjørn ville likevel bevise noe overfor de yngre rytterne på laget, som lett sovende hadde lyttet til instruksene hans før start. Men den pensjonistklare Bjørgvin-kapteinen nådde aldri helt opp til utbryterne og allerede 20 minutter inn i rittet inntreffer tragedien. Bjørn kjører ut i grøfta, til de andre utbryternes store forundring. Karsten satt i følgebilen bak og skjønte alvoret øyeblikkelig. Det ble umiddelbart satt i gang hjertemassasje og to ambulanser kom på stedet. En helikopterambulanse frakter Bjørn til regionalsykehuset i Trondheim. Men livet hans kunne ikke reddes. 13. september 1998 dør Bjørn Stenersen 28 år gammel, grunnet det som senere avdekkes å være en betennelse på hjertet. Bare måneder etter den beryktede Festina-skandalen, som detonerte under Tour de France tidligere på sommeren, ble også Bjørn Stenersens tragiske dødsfall gjenstand for spekulasjoner om doping.

– Folk kan bare spekulerer. Bjørn var min bror. Jeg vet alt. Vi hadde utallige, lange treningsturer hvor vi diskuterte om det, sier Karsten i dag.

– Hadde Bjørn blitt fulgt opp like tett som de i den indre kjernen, kunne hjertefeilen kanskje blitt oppdaget. De fikk en helt annen behandling enn han som befant seg på utsiden, legger broren til.

«Jeg var glad for å få EPO, at jeg var verdig nok»

I dag tenker Stig Kristiansen ofte på hva som kunne ha blitt, dersom hans gode venn Bjørn hadde hatt andre forutsetninger i en renere sport.

– Bjørn hadde vært en formidabel etapperytter. Det er vanskelig å spå rundt Grand Tours, for de er noe helt spesielt, men med de tempoegenskapene hans… Han hadde vært formidabel, sier Kristiansen.

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.