Champagne reddet Anquetil fra «den sikre død»

Et repos er et midtparti i en trapp eller rampe som ikke har stigning. Et hvileskjær på den anstrengende veien mot toppen.

I sykkelsammenheng er repos det franskmennene kaller hviledag. Vanligvis har man to av disse i løpet av en Tour, som regel etter åtte, ni dager når hele sirkuset må forflytte seg til en annen del av landet, med enten fly eller tog.

I moderne tid kan man trygt si at hviledagen i Tour de France har kommet godt bort ifra sine opprinnelige hensikter om hvile og avkopling. Begrepet ”aktiv restitusjon” sier vel sitt om at rytterne gjør alt annet enn å ligge foran TV-en.

Dagen til allerede godt slitne ryttere fylles med et par timer rolig sykling, mat, massasje, kanskje kuldebehandling, mer mat, andre typer ”restitusjon” som man ikke snakker så høyt om, og ikke minst, endeløse intervjuer med media.

Så kanskje, hvis man har tid, en prat med kona på telefonen. En vanlig, travel hviledag var også typisk for Cadel Evans, men australieren likte også å tilbringe mye tid med hunden sin, Molly.

For de som jobber i reklamekaravanen, har det alltid vært opplest og vedtatt hva man foretar seg på hviledagen; ut på byen og drikke seg full. For rytterne derimot, var det før i tiden gjengs å tro at Touren ble vunnet fra senga. Til nøds kunne de bruke litt krefter på å bla gjennom en avis på senga. De aller fleste lå flatt store deler av dagen.

«Dagen etterpå trenger du mer enn 150 kilometer bare på å bli kvitt all overflødig væske i kroppen,» sa Victor Cosson ganske så beskrivende, en av de aktive på ’40- og ’50-tallet.

Antall hviledager i Touren har variert mellom to og seks. Ofte ble disse dagene lagt til Royan, Cannes, Pau, Evian og Nice. En av de mer hyggeligere repos-tradisjonene hos det franske laget var å bygge sandslott på stranden. En av tradisjonene i Pau, som kom til senere, var å bli tatt i doping.

Champis ble redningen

Den legendariske Touren i 1964 – som så en episk duell mellom Poulidor og Anquetil – har selvsagt også en ganske lystig hviledaghistorie. Etter at en spåkone gikk ut i avisen France-Soir og forkynte at Anquetil skulle dø rundt rittets trettende dag, hadde en rystet Anquetil på hviledagen i Andorra (dag 13) forskanset seg på hotellrommet. Ikke før en sponsor hadde dekket til en overdådig grillfest i hagen, kom rittlederen ut av sin selvpålagte isolasjon.

Anquetil, en selvtitulert bonvivant – kjent for alt annet enn moderasjon og kyskhet – lot seg ikke be to ganger ved lukten av glødende kull under grillet lammekjøtt og aromatisk bordeaux i glasset.

Festen dro seg angivelig skikkelig til utover kvelden, og det var med tunge skritt opp trappen at en lettere påseilet og stappmett Anquetil slepte seg selv opp igjen på rommet.

Kneblet av mageondt og obstipasjon ble han derfor distansert i første stigning, Port d’Envalira, dagen etter. Nede ved følgebilen skrek han til sin sportsdirektør, Raphaël Géminiani ’Jeg holder på å dø’.

Men Géminiani ante råd og serverte Anquetil en drikkeflaske fylt med champagne. Boblene gjorde susen for tarmene til Anquetil som sprudlet opp igjen til feltet.

På hviledagen i Nice i 1910 gikk det imidlertid virkelige gale for Adolphe Hélière. Franskmannen skulle bare plaske litt i sjøen, slikke sine sår og koble helt av da han fikk et bitt fra en av Middelhavets mer eksotiske maneter. Hélière ble således den første rytteren til å dø under Tour de France. Attpåtil på en hviledag.