På landslagsnivå er likestilling faktisk ikke godt nok

TEKST: Vita Heine (Hitec Products) FOTO: Norges Cykleforbund

Det har vært en del støy rundt NCF, styret og Sykkel-VM de siste månedene. Jeg har lest noen artikler i media og en del innlegg i sosiale media, men jeg har ikke satt meg inn i sakene godt nok for å kunne bedømme noen. I likhet med mange andre utøvere bruker jeg mesteparten av min energi på å bli best på sykkelen.

Men jeg vil likevel fremme noen forventninger og innspill foran forbundstinget (10-11. mars) der ny ledelse i Norges Cykleforbund skal velges.

For noen år siden satt jeg faktisk i styret i Bergen CK. Jeg var til og med økonomiansvarlig i en periode. Jeg engasjerte meg, fordi jeg savnet satsing på kvinner i klubben. Siden den gang har klubben utviklet seg mye. Jeg har kommet meg videre til et profflag, men mitt inntrykk er at det nå er likestilling mellom kvinner og menn i klubben når det gjelder støtte til sportslige aktiviteter.

På landslagsnivå er likestilling faktisk ikke godt nok. Her har kvinner et større behov for støtte for å kunne hevde seg internasjonalt. Dette fordi det er veldig stor forskjell på inntekter på herrene og damene som er proffe. Til og med kontinentallagsryttere i Norge tjener opp mot 10 ganger mer i snitt enn damene som er proffe.

En undersøkelse av Cyclist Alliance viser at mer enn halvparten av internasjonale proffdamer tjener mindre enn 10.000 euro i året (96.500 nok). Mer enn halvparten har en jobb ved siden av. Dette gjelder også for 11 av oss som er på landslagssamling i Alicante nå. Pengepremiene er også betydelig mindre, også der hvor kvinnene sykler samme ritt på samme dag som herrene, f.eks. Flandern rundt.

Da Alexander Kristoff vant Flandern rundt i 2014 fikk han 20.000 euro i premiepenger. I damerittet vant Elisa Longo Borghini og tok med seg drøye 1.200 euro med hjem. Ca 17 ganger mindre.

Man finner en sterk korrelasjon mellom mesterskapsmedaljer og statlig satsing på kvinnesiden.

Kvinner må ofte dekke en god del utgifter som menn ikke trenger å dekke – reiseutgifter, utstyr, samlinger, mat, etc. For eksempel det å delta i NM har kostet meg ca. 10.000 kroner hvert år – flyreise, flere netter på hotell, påmeldingsavgifter, leiebil for å komme ut til start til tempoen.

Derfor er vi veldig glad for at landslaget arrangerer en samling for damene i Alicante nå i vinter, samt at det er andre typer aktiviteter som testing og kortere samlinger hos Olympiatoppen i Oslo.

Som sagt – likestilling er ikke nok, fordi betingelsene fra lagene er ulike. På laget vårt Team Hitec Products-Birk Sport (som for øvrig betyr veldig mye for norsk damesykling) har vi også ryttere fra Nederland, Danmark, Tyskland og Italia. I Nederland får kvinnene lønn fra sykkelforbundet når de er på landslaget til VM eller OL. I Tyskland og Italia er flere av landslagsjentene ansatt i politiet og får lønn mens de satser fulltid på idrett.

Man finner en sterk korrelasjon mellom mesterskapsmedaljer og statlig satsing på kvinnesiden. Et godt eksempel er også verdensmesteren fra 2015 Lizzie Armitstead (nå Deignan), som fikk være med på British Cycling’s Olympic Talent Team program fra hun var 15 år.

Så min forventning til det kommende styret i NCF er at de tar et godt tak i kvinnesatsingen og setter i gang noen tiltak som muliggjør kvinner å satse på det øverste nivå internasjonalt uten å ha foreldre som største sponsor, og uten å måtte jobbe ved siden av, men ha muligheten til å satse 100 prosent på idretten.