Varm retur til Pantanis lekegrind

I et nedlagt kloster uten Wifi venter man på at korona-pausen opphører....

Etter en lengre periode hjemme i Norge enn jeg i min villeste fantasi hadde sett for meg da jeg satte meg på flyet til Italia i midten av januar, har jeg endelig kommet meg tilbake.

Laghuset er flyttet fra sentrum av Riccione, hvor det ikke var noe problem å få tiden til å gå når vi ikke syklet. Det være seg serietitting, gå på butikken for å kjøpe Gassosa, eller en tur på den lokale kaféen. Nå bor vi på Montecroduzzo, som er 3 kilometer fra toppen av Marco Pantanis yndete intervallbakke, Montevecchio.

Det er i og for seg ganske kult. Det som ikke er så kult, er at vi knapt nok har mobildekning og internett er en glemmesak. Nok om det. Jeg skal ikke klage. Vi bor i det jeg tror er et nedlagt kloster, noe som betyr at vi har god plass og slipper å sove mer enn 3 stykker på hvert rom, som var tilfellet stort sett hele fjorårssesongen.

Dagene her ble oppsummert ganske enkelt av en av mine lagkamerater etter at jeg hadde vært en knappe 24 timer: «You´ll soon realize that it´s all about getting to the next meal». Dette gjelder spesielt de rolige dagene når vi går ut tidlig for å slippe den verste varmen. Disse dagene føles som en evighet og får Nintendo Switchen jeg kjøpte da jeg var hjemme til å se ut som den beste idéen siden hjulet ble oppfunnet.

Dette forandrer seg nok derimot raskt når rittene starter igjen og vi har noe å se frem til. Akkurat nå virker de to ukene det er igjen til restarten av sesongen ganske lange, men de skal brukes godt.

Det høres kanskje, eller helt sikkert, ut som at jeg hater dette stedet. Det gjør jeg ikke. Jeg har ingenting imot å leve i et nedlagt kloster uten internett eller mobildekning 4 måneder av livet mitt. Det tvinger en til å slappe helt av når en ikke sykler, man har ingen mulighet til å kjøpe noe snacks på butikken og sosiale medier blir ikke et forstyrringsmoment. Jeg tror også det vil gjøre meg mer fokusert på rittene og fjerne en del unnskyldninger for dårlige prestasjoner jeg har kunnet brukt før – f.eks. å ha spist en stripe for mye med sjokolade, eller å ha lagt meg for sent fordi Instagram var for spennende.

U23 Giro

De siste ukene mine i Bergen besto av relativt fint vær og enkelte dager med over 25 grader. Dette gjorde at jeg tenkte det skulle gå fint å komme ned her til rett over 30 grader. Det er mulig det hjalp meg litt, men når temperaturen kryper opp mot 40 grader skal jeg hilse og si at det ble litt av et sjokk for en vanlig gutt fra regnets krybbe.

Nå ser det derimot heldigvis ut til at kroppen har kommet over sjokket, og godt er det, for nå er det ikke lenge til rittene starter igjen! Hadde jeg hatt dekning her ligger i sengen min, kunne jeg fortalt dere hvilken dato den starter, men det er en av de midterste dagene i juli.

Deretter kommer de som perler på en snor før sesongens høydepunkt, om jeg presterer godt nok, kommer med U23 Giro d’Italia i slutten av august. Det blir derimot ikke slutten på sesongen. For all del! Ryktene skal ha det til at de fleste rittene som skulle vært på våren blir flyttet til høsten.

Det blir med andre ord meget travelt frem til starten av november. Jeg skulle gjerne fortalt dere mer, men jeg har faktisk ikke mer å fortelle akkurat nå. Klokken nærmer seg også 17.00 og denne dagens høydepunkt: vannmelon!

Snakkes når sesongen har restartet, ciao

KATEGORIER
BloggPremium

RELATERTE INNLEGG