En bitter smak av korona

Når neste ritt kommer, er det ingen som vet....

Sesongstarten gikk bra, watten på trening peker oppover – men når neste ritt kommer, er det ingen som vet.

Det har allerede gått tre uker siden sesongstarten i Coppa San Geo, et lettkupert ritt på den nasjonale kalenderen i industribyen Gavardo, ti kilometer fra Lago di Gardas bredder. I teorien var det et ritt som skulle passe meg bra.

Jeg hadde derimot ikke fullført et ritt siden i fjor sommer, og hovedfokuset mitt var å komme i mål med en følelse av fremgang. Jeg hadde også lyst til å prøve meg på slutten, dersom jeg hadde beina til det.

Det første punktet kan jeg hake av. Etter å ha sløst bort en del krefter underveis, begynte krampene å komme mot slutten og sørget på brutalt vis at jeg kom i mål midt i feltet. En grei start, men både jeg og laget ville mer, etter å ha hatt en til tider utrolig form i ukene før.

Starten av februar ble brukt til en ukes treningsbolk med hele laget, bestående av alt fra 180 kilometer 7-manns lagtempo, til praktisk talt et ritt over tre fjell med førstemann til San Marinos topp, før det hele ble «avgjort» med en 25 kilometers tempo den siste dagen. Etter at kalenderen vår i år består av betydelig flere etapperitt enn tidligere år, er dette noe som er nyttig å få inn før rittene kommer som perler på en snor. Dette hadde hvert fall vært realiteten, om det ikke hadde vært for et visst virus som har satt livet til stort I sett alle syklister i Europa på vent.

I vinden på Rhodos

Jeg har derimot kommet heldig ut med tanke på rittdager så langt. Uken etter Coppa San Geo gikk turen til ferieparadiset Rhodos for endagsrittet Rhodes GP og etapperittet Tour of Rhodes.

Rhodes GP er i bunn og grunn en runde rundt øyen med en relativt lang stigning etter 70 kilometer før de siste 120 kilometerne stort sett preges av sidevind. Planen vår var at klatrerne våre skulle sette et heseblesende tempo i bakken og forhåpentligvis ha flaks med gruppen som kom av gårde.

De har fått ut noen helt utrolige watt på trening, så vi var sikker på at de skulle komme av gårde, noe de også gjorde sammen med en gruppe på rundt 20 mann. Denne gruppen ble derimot hentet på flatene etterpå. Da vi fikk summet oss igjen og feltet endelig roet ned farten etter et hinsides kjør i sidevinden, hører jeg noen rope på meg lenger fremme i feltet: «Karl! Get to the front! Crosswinds!!». På dette tidspunktet må jeg innrømme at jeg begynte å bli ganske kokt, og ganske innstilt på et par rolige kilometer.

Men der satt vi altså. Zappi Racing Team, med en gjennomsnittsvekt på like under 60 kg, og dunker på det vi kan i sidevinden med Joker-gutta på hjul. Vi prøvde, men det gikk ikke.

Etter å ha snakket med min gode venn og Bygdø-syklist, Magnus Drivenes, senere på kvelden, fikk jeg attpåtil vite at på dette tidspunktet var det flerfoldige ryttere som hadde sett det som en god mulighet å late vannet like før vi bestemte oss for å prøve oss i sidevinden. Noen vil til og med si at det ikke var skikkelig sidevind, men «it is what it is», som vi liker å si.

Vi fortsatte å angripe resten av rittet, eller det vil si, jeg skulle spare meg til spurten, men de andre angrep i hytt og gevær, uten at noe egentlig kom skikkelig av gårde. Det endte opp med å bli en massespurt, hvor jeg på min side måtte spurte alt jeg kunne og bite i styretapen for å i det hele tatt holde hjulet til lagkameratene mine. Det gikk ikke det. Og jeg endte opp med å spurte alt jeg hadde inn til en 52. plass.

Etter et par rolig dager som inkluderte et criteriumsritt som fra vår side var ganske miserabelt, var det klart for Rhodos Rundt, eller Tour of Rhodes, som det heter på det internasjonale språket.

Den første etappen skulle avgjøres i en knappe 20 kilometers rundløype som skulle sykles fire ganger. Jeg husker ikke så mye av etappen fordi jeg var mest opptatt av å få noen fryktelig tunge bein til å sveive pedalene rundt, men det skjedde uansett ingenting avgjørende før de siste rundene. Det endte i en spurt hvor to av våre tre sammenlagthåp var på henholdsvis 9. og 10. plass. Jeg hadde mer enn nok med å holde dem godt plassert før jeg tok det med ro den siste halvannen runden.

Et bakholdsangrep

Med blod på tann fra dagen før, og med noe som så ut som en relativt lang stigning som skulle repeteres to ganger, tok vi fatt på 2. etappe med en plan om å sprenge feltet første gangen opp og sprenge det igjen andre gangen. Men motvind og en bakke som i realiteten ble unnagjort med en snittfart på rundt 30km/t, sørget derimot for at denne planen viste seg meget vanskelig.

Det var en bedre dag for min del. Men etter å ha kjørt alt jeg hadde første gangen opp bakken, for så å klamre meg til feltet etter det, sparte jeg beina til det vi håpte skulle være noe Rhodos aldri hadde sett maken til på den siste etappen. I bunn og grunn gikk planen ut på at jeg og en av mine lagkamerater skulle kjøre absolutt alt vi hadde i en seks minutters bakke allerede etter 25 kilometer! Om vi klarte å klamre oss til feltet over toppen var det bare en bonus.

Dette gikk etter planen og på min vei bakover i feltet kunne jeg se at det var flere splitter i feltet og at noen av rytterne på de antatt sterkere lagene allerede var irritert etter at de fleste nok håpte på en lett tur til ukens hardeste bakker senere i rittet. Feltet samlet seg igjen og vi tok et pust i bakken før rittets hardeste prøvelse og de vi håpte skulle sende sammendraget i vår favør. Jeg og tre andre satte oss i front allerede fra det så vidt begynte å gå oppover med våre tre beste klatrere på hjul.

Som sagt var det bare en bonus at jeg fortsatt var med, så det eneste som gjaldt var å kjøre så hardt som overhodet mulig før det sa stopp. Da var det eneste som gjensto å finne en snarvei tilbake for å se hvem som kom først gjennom dalen ned igjen mot kysten. På dette tidspunktet så det lyst ut for vår del, med vår sterkeste, ex-Colpack rytter Paul Double, jagende med en annen, drøye 45 sekunder bak en annen duo med Torstein Træen fra Uno-X i spissen. Da jeg omsider kom meg tilbake til Rhodos sentrum måtte jeg derimot innse at Joker-toget hadde utført mesterstykket og kjørt inn fire minutter på lederne fra den siste toppen, knappe 50 kilometer fra mål, og dermed sikret både etappeseieren og sammenlagtseieren.

For min del kan jeg rapportere om en sesongstart som vitner om fremgang, og fremgang liker vi. Neste ritt heter: Vet ikke. Her jeg sitter i karantene hjemme i Norge, har jeg iallfall nok av tid til å blogge for dere.

KATEGORIER
AktueltBlogg

RELATERTE INNLEGG