Ved kontrakts ende - Sykkel
713 Views

Ved kontrakts ende

Mot nye veier: Janicke Gunvaldsen syklet ikke godt nok for å fornye kontrakten med Team Hitec Products. Likevel fortsetter hun sykkelhverdagen i et belgisk klubblag. Foto: Team Hitec Products

Desember 29, 2016
Skrevet av:

sykkel

Selv om man jobber hardt for tilværelsen, er det ikke alltid det holder.

Av: Janicke Gunvaldsen, Team Hitec Products

Etter to lærerike sesonger med Hitec er reisen over for denne gang. Idet jeg så bokstavene svart på hvitt kunne jeg ikke annet enn å tenke «shit, har jeg gitt opp nå?». For selv om planen for 2017 hadde vært klar lenge, så var det noe med å se det svart på hvitt. Jeg mener, hvordan kan man ta steget ut av et bra UCI-lag uten å ha gitt opp? Man jobber for å bli en del av et UCI-lag, da har man tatt et steg i riktig retning og det er det man må for å lykkes med sine store mål, right?

Målet for sesongen, og i grunnen for sykkelkarrieren, har blitt å være en god hjelperytter. Jeg har sett at min kapasitet ikke har vært, og heller ikke kommer til å bli, på verdensmesternivå, så da har jeg tatt tak der jeg kan. Hvert år har det blitt jobbet jevnt med å bli sterkere, øke kapasiteten, men jeg har jobbet vel så mye med egenskapene man trenger for å bli en bedre sykkelrytter. Det å bevege seg smidig i felt, helst uten å være til fare for andre, ta flaske fra bil, bli kjent med de andre syklistene, lese andre lags bevegelser og planer, rett og slett forstå sykkel. Timevis med dameløp har blitt lastet ned (ja, det finnes faktisk..) og vært leksjon under trening på rulla, mens jeg bretter klær og til tider nesten mens jeg har sovet.

Å være hjelperytter når rittene man deltar i er på et håndterbart nivå, når hele laget har sine oppgaver, alle bare er der de skal og ting går som «smurt», da er det så utrolig kjekt. Men så er det alle de gangene man ikke har dagen, nivået blir for høyt, er syk, finner ikke, vet ikke, ser ikke, kaos og man rett og slett ikke håndterer noen ting. Man skuffer seg selv og man er ikke i stand til å gjøre jobben for laget, jobben man har fått tillit til å gjøre. Det er på disse dagene man trenger et skikkelig godt svar på «hvorfor holder jeg på med dette?» Det holder ikke med «fordi det er kjekt» når man står der og det faktisk ikke er noe kjekt. Jeg bruker å vase det vekk med at det er noe jeg må gjennom for å bli bedre.

Saken er den at jeg egentlig ikke har noe bra målbart svar. Jeg skal ikke bli verdensmester, skal man drive med toppidrett så bør jo det være svaret? Målet med å bli en god hjelperytter har vært vel så mye et forsvar som et mål for min satsing. Jeg liker treningen, jeg liker planen, det å være i form til å delta i konkurranser nasjonalt og internasjonalt, farten, spenningen, mestringen, fremgangen. Den følelsen når jeg gruer meg til en treningsøkt eller et ritt og så gjennomfører jeg over forventningene. Det er ikke alltid sprudlende kjekt, sånn på det jevne så er «motivasjonen» verken fugl eller fisk. Jeg drar ut på trening og gjennomfører fordi det er planen, det er noe jeg har bestemt meg for. Kanskje jeg en dag klarer å komme meg med i det avgjørende bruddet, komme på pallen i et internasjonalt løp? Da skal jeg sprudle! Er det lov, det? Å ha så lite ambisiøse mål? Det er i hvertfall nok for meg, nok til at det sykles videre i 2017.

LES FLERE HITEC-BLOGGER HER

Jeg er heldig også neste år og får konkurrere med et belgisk klubblag, Keukens Redant, i tillegg til min norske klubb, Bryne Ck. Det blir et nivå ned fra i år, noe som er bra for meg, men slik damesyklingen fungerer så møter man gjerne WorldTour-nivå også i lavere kategoriserte løp. Det kommer ikke til å mangle på utfordringer.

Jeg kommer til å savne å være på tur med den fine gjengen i Hitec, samtidig vet jeg av erfaring at det er mange flotte og hjelpsomme folk i sykkelsporten. Læringskurven har vært bratt de siste to årene, jeg håper å få brukt det jeg har lært til å få til noen ok resultat etter min skala.

Det er kjekt å se at jeg blir erstattet av så mange store norske talenter. Neste år har sjefen (det er fortsatt 2016 😉 ) lovet å gi de norske på laget flere sjanser, noe jeg tror de er veldig klar for å utnytte maksimalt. 2017, med VM på hjemmebane, har jeg tro på at blir et bra år hvor den gode fremgangen vil fortsette for oss norske. Jeg gleder meg stort!

Vil gjerne benytte anledningen til å takke Karl og Tone Hatteland Lima for muligheten gjennom årene som har gått. Det er uendelig mange timer dugnad som går med i å drive et kvinnelig profflag som Hitec Products, for ikke å glemme deres engasjement i Bryne Ck. Det krever at man er vel så dedikert som utøverne man gjør det for. Takk for alt dere gjør for oss år etter år!

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.