Tomt batteri

«No hay problema,» sa mekanikeren. Den sorgløse spanjolen skulle bli min bane....

«No hay problema,» sa mekanikeren. Den sorgløse spanjolen skulle bli min bane.

Da jeg fulgte Richie Porte og Cameron Wurfs episke 403 kilometer lange tur rundt på Tasmania i sosiale medier tilbake i 2014, våknet det noe inni meg. Et par måneder senere fulgte den første filmen i Thereabouts-serien, og den nye helten Lachlan Morton var udødeliggjort i mitt hode. Men ettersom den aktive sykkelkarrieren tok slutt sammen med motivasjonen ved slutten av samme år, og man siden havnet inn i en A4-hverdag med jobb og familie, så ble eventyrdrømmene liggende.

Frihetsfølelsen og det ekstreme utholdenhetsaspektet er appellen ved å bare trille ut på veien grytidlig en morgen, og bryte det som føles som en slags magisk 300 kilometers grense. Plutselig er vi i 2019, og litt eventyr blir det, men ikke den turen. Når Rune Høidahl ringer og inviterer Sykkelmagasinet til å delta på Mallorca 312 er det instinktivt «ja!» til full distanse – en gyllen sjanse til å kombinere lidenskapelig drøm og jobb.

Selv om man kanskje ikke har ladet opp slik man burde, er forholdene godt lagt til rette for å endelig gjøre det, i slutten av april. Turen starter imidlertid dårlig og blir et omen for selve rittet. Flyet er forsinket og jeg mister en flott tur med pressegjengen til fyret på Cap de Formentor. Den påfølgende dagen går ting forholdsvis på skinner, med en bra tur og intervju med ikonet Alberto Contador. I retrospekt burde man selvsagt vært litt mer kritisk til den spanske – og særdeles tranquillo –  mekanikeren, som bedyrte at det rykende ferske Di2-batteriet man fikk montert var fulladet.

For det går som det må; etter en fartsfylt start stopper det helt opp; batteriet tomt etter 30 kilometer, halvveis i først bakke. Jeg visper videre, men på flatene er det håpløst på 39×28. Jeg får kommet meg noen kilometer videre, før jeg treffer min svenske kollega Daniel, som har «vurpat», og ødelagt rammen sin. Jeg forsøker desperat å få tak i hjelp fra arrangøren via telefon, men ingen kan hjelpe – heller ikke mekanikerne på første matstasjon etter 50 kilometer, som Daniel og jeg har ankommet til fots.

For hva gjør man egentlig når uhellet er ute, i et enormt turritt? Tanken på å feile eller at noe går galt hadde ikke slått meg, og det er trolig noe de fleste tenker. «Det skjer aldri meg.» Så der sto vi, i skyggen av Puig Major, begge uten mulighet til å fullføre de resterende 250 kilometerne. De neste åtte timene skal i stedet tilbringes i en «kostebilen». Vi følger rittet videre til en rekke forskjellige punkter i minibussen. De fleste andre der har også hatt teknisk trøbbel. Knekte rammer, ødelagte hjul.

Kjørende etter et ritt som teller 8000 deltagere blir vi vitne til litt av hvert. På vei ned mot Sóller tror vi at vi er vitne til et dødsfall. En rytter ligger livløs på tvers i veien, med flere personer bare stående over ham, helt apatiske. Vi må stoppe, og sjåføren løper ut for å bistå. Etter noen minutter med en overveldende følelse av kvalme kommer sjåføren tilbake og forteller at han heldigvis var i live.

Vi må haste videre til neste punkt. Mat og drikke må vi samle med oss på matstasjonene. Her står og sitter hundrevis og spiser, som sild i tønne, mens ryttere presser seg gjennom mengden for å fortsette. Etter å ha hastet av gårde i et par timer, så blir det flere timer venting ved et punkt hvor flere av lengdene krysser. Vi sitter i veikanten og prøver optimistisk å nyte solen og den gode praten, mens vi hilser på noen kjentfolk som passerer.

Rundt klokken 18:30 er vi endelig tilbake på hotellet, bare for å finne ut at flyet mitt den påfølgende dagen er rammet av SAS-streiken og kansellert. Turen er komplett.

EPILOG

I slutten av juli bankes det 307 kilometer tur/retur mellom Trondheim og Røros under den steikende solen i hetebølgen som herjer. Endelig.

KATEGORIER
AktueltTurer

RELATERTE INNLEGG