1475 Views

Se opp for de blå draktene

Etter seks år med Hitec Products, er Vita Heine klar for en ny sesong med nytt lag.

Februar 05, 2021
Skrevet av:

Espen J. Lee

Fjorårets siste ritt var Madrid Challange, altså «damenes Spania Rundt». Det var et tredagers ritt med avsluttende etappe midt i Madrid sentrum. Det var mitt siste ritt med Hitec, etter over seks år på laget.

Etter målgang ble det raskt klesskifte i camperen og kattevask med babyvipes, klemmer og noen tårer – dette var også karrierens siste ritt for lagvenninnen Lucy Garner.

Noen minutter senere satt jeg i bilen til mitt nye lag, Massi Tactic, og var på vei til Girona-området der laget holder til og har en leilighet. 8 timer i en full bil med ukjente spanjoler var ganske overveldende, men heldigvis snakker de nye lagvenninnene godt engelsk og er utrolig hyggelige.

Siden november i fjor har jeg vært her i Spania. Først hadde jeg to uker uten treningsplan, der jeg syklet når jeg hadde lyst og for å bli kjent med området.

Siden slutten av november har jeg utnyttet de gode treningsmulighetene til det fulle, føler jeg. I et par måneder var jeg ganske alene i den store leiligheten med unntak av besøket av mannen min rundt jul.

Jeg ble kjent og trente med noen syklister i området. Men kveldene var veldig stille og rolige – da var jeg alene. Byen jeg bor i heter Palamos, og er en typisk turistby ved sjøen. Om vinteren er det stille her, noe som er ganske deilig egentlig.

Den siste uken i januar hadde vi en ni dagers samling med laget. Det gikk fra 0 til 100, fra alene og rolig, til sosialt og fullt program med trening, interne møter og sponsortreff.

Massi er forresten et sykkelmerke fra Barcelona, og er godt kjent innenfor terrengsykling. Tactic er en klesprodusent fra Girona, som er kjent for sin høye kvalitet og at hele produksjonen foregår lokalt.

Du har neppe hørt om laget – det er bare to år gammelt og har vokst fra et katalansk klubblag. Først hadde de bare lokale ryttere, men de «utvider» og «oppgraderer» for hvert år, og har ambisjoner om å bli et WorldTour-lag, hvilket bare åtte kvinnelag er det per dags dato.

Alle jentene var tilstede på samlingen – fem spanske og sju utenlandske (Norge, Nederland, England, to stk fra Canada, Slovenia og Paraguay). Det var krevende for flere av jentene å komme hit pga. korona – mye papirarbeid, omfattende testing.

Laget ordnet tester for alle ved ankomst til samlingen, og vi fulgte nøye rutiner med munnbind, avstand osv. Hvis det kom noen fotografer for å ta bilder av oss, ble det gjennomført hurtigtest på dem før de fikk lov til å komme inni huset.

For oss utenlandske ble det veldig mange nye inntrykk. Vi ble veldig godt mottatt, inkludert og de spanske er veldig generøse.

Det er en del kulturforskjeller. For eksempel middag spiser vi i 21-22 tiden som var veldig uvant for noen. Ledelsen er ekstremt hyggelige og omgjengelige, men kan også være strenge og autoritære.

I vinter fikk alle treningssykler. På den første treningsdagen hadde vi en rolig langtur, der vi testet konkurransesyklene og justerte på innstillingene.

Allerede den andre treningsdagen var 165 km med flere lange bakker. Vi ble utdelt radioer og det endte opp med konkurranse opp bakkene. Ingen ble ventet på.

Ble du frakjørt, måtte du finne veien hjem selv. Formen min var heldigvis bra nok og jeg satt i «vinnerbruddet». Snittfart 32 km/t i kupert terreng. Laget holder generelt høyt nivå, spesielt i bakkene.

Neste dag, 167 km og 3000 høydemetre fordelt på tre bakker – Mare de Deu del Mont, Rocacobra, Els Angels. Vi ble egentlig ikke instruert om intensitet, men noen satt farten i bakkene, og så ble det kniving oppover igjen. Litt mer spontant enn hva jeg er vant til, men det er også litt gøy å ta seg ut litt.

Det roet seg heldigvis etter denne dagen, i hvert fall fra sportsdirektørens side. Han sa han hadde sett nok, dannet seg et inntrykk. Så fikk vi noen roligere dager med kortere turer, før det igjen ble noen lengre turer der vi kunne sykle rolig, men likevel ble det konkurransefart opp bakkene.

Vi hadde også en dag med mye vind, der vi trente på viftekjøring. Etterpå studerte vi videoene som ble tatt fra både bil og flere GoPro kameraer på syklene.

Middagene laget vi selv. Vi skulle egentlig rotere på hvem som laget mat og hvem som ryddet, men alle hjalp til med alt. Vi er allerede en veldig sammensveiset gjeng og det er veldig kult.

Sportsdirektøren sier jeg skal få muligheten til å være kaptein i de største rittene, og at jeg må være bestemt som leder. Det øvde vi på også under viftekjøringen. Jeg er i grunn ydmyk av natur, men det er kjekt å få denne muligheten og tilliten.

Hverken sportsdirektøren eller mekanikere snakker engelsk. Kun en av de to øverste sjefene forstår og snakker engelsk. Jeg har begynt å lære spansk, men det hjelper bare delvis, fordi språket her er katalansk, ikke spansk og det er ganske annerledes, preget av fransk.

Folk er veldig patriotiske her. Katalonia har lenge kjempet om uavhengighet fra Spania. Det er vanlig at syklister har et klistermerke med navn og flagg på sykkelen og hjelmen.

De lokale her har katalansk flagg på sykkelen, ikke spansk. «Jeg er fra Katalonia, ikke fra Spania» er innstillingen her. Gruppechat og kommunikasjon foregår på tre språk samtidig – katalansk, spansk (fordi ei spansk jente er fra en annen del av Spania) og engelsk, men det sklir ofte ut og det blir kun på katalansk.

Takk og lov for at det finnes Google Translate!

Jeg trives veldig godt i laget så langt. Vi er nå flere som oppholder oss i lagets leilighet og som trener sammen. Det er veldig god stemning blant jentene og mellom jentene og støtteapparatet.

Det første rittet for laget er Strade Bianchi – rett på et av de tøffeste World Tour rittene. Se opp for de blå draktene!

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.