Personlig rekord i kilometerkrigen

Nå ligger jeg strekk ut i hengekøyen etter å ha syklet 301 kilometer i går. Så klart inspirert av «kilometerkrigen». ...

Nå ligger jeg strekk ut i hengekøyen etter å ha syklet 301 kilometer i går. Så klart inspirert av «kilometerkrigen».

For meg er dette en personlig distanserekord som sannsynligvis blir med meg i graven. Da jeg nådde 300-tallet etter å ha «ulvet» rundt i en kilometers radius av huset de siste 11 kilometerne var det første som slo meg at det hadde vært rått å sykle 310 til, men det får være godt nok. Med tanke på at jeg leste at det var en som hadde syklet 750 da jeg kom hjem, ville jeg jo syklet de 310 kilometerne forgjeves uansett. Det går også mot en soleklar kudosrekord på Strava, så summa summaruim er jeg strålende med egen prestasjon.

Jeg tror ikke det er mange som skulle tro kilometerkrig skulle bli årets mest brukte ord i sykkel- og skimiljøet. Jeg syns likevel det knapt minner om et lite slag, når man kan telle på en hånd hvor mange som i det hele tatt har syklet lenger enn godt og vel 1000 mosjonister gjør i Trondheim-Oslo hvert år eller enn Aukland-brødrene og kompani gikk på ski.

Men før jeg får hele sykkel-Norge på nakken, må jeg si at det likevel er umåtelig imponerende å bare gå ut, eller ned på rullerommet, å gjøre det. En skikkelig langtur i sol og fint vær er jo i bunn og grunn helt fantastisk, men splitte mine bramseil! På Zwift?! Folk kan gå ut å sykle så lenge de vil, men det vil aldri være like spektakulært som å sitte 21 timer på en rulle.

Personlig kan jeg nesten ikke fordra rullen og det skal være riktig så ille før jeg går så drastisk til verks at jeg logger meg inn på Zwift. Nå sier derimot værmeldingen at det etter gode 400 kilometer i Watopia den siste måneden endelig er på tide å kansellere medlemskapet for i år. Syklistlivet er stort sett et liv som minner veldig om karantenelivet, så jeg lever helt fint med å ha en god unnskyldning til å ikke gjøre stort annet enn å sykle og ligge på sofaen. Til syvende og sist kan jeg fortsatt gjøre det jeg liker aller best: sykle ute. Om det hadde blitt restriksjoner mot det vet jeg ikke helt hva jeg skulle gjort. Derfor har jeg egentlig ikke problemer med å holde motivasjonen oppe heller. Det er gøy å trene, det er gøy å være ute, det er gøy å sykle og forhåpentligvis blir det ritt igjen i år.

Da jeg reiste rett hjem etter Rhodos rundt i starten av mars, så jeg først for meg at jeg kunne reise tilbake til Italia litt ut i april og at rittkalenderen ikke ville bli så veldig forandret. Det er først nå i det siste det har gått inn på meg at jeg faktisk kan miste hele sesongen hvor jeg i utgangspunktet hadde tenkt at det var alt eller ingenting. Jeg holder uansett håpet og har blikket festet på at om det blir ritt i år, skal jeg være bedre forberedt enn jeg noen gang har vært. Med tanke på at jeg allerede hadde syklet en håndfull ritt frem til mars, tror jeg, så lenge det blir flere ritt i år, at det ikke er noen ulempe for meg at det er en pause nå. Det gir derimot heller en god mulighet til å jobbe hardt på de områdene jeg slet på i rittene jeg allerede har syklet og og rettet det opp til neste mulighet. Dere hører fra meg igjen i mai. Inntil da får jeg gjøre noe spennende, så jeg kan holde dere underholdt i tre nye minutter. Ciao!

KATEGORIER
AktueltBlogg

RELATERTE INNLEGG