Kristoff, Merckx og besettelse - Sykkel
1157 Views

Kristoff, Merckx og besettelse

- Jeg jobber med å slite ut tre seter før sesongen starter, sier Kristoff.

Februar 09, 2017
Skrevet av:

Espen J. Lee

I Calpe setter vi oss ned med en Alexander Kristoff i oppkjøringsmodus. Vi spør om status før sesongen og får en toppidrettsutøver sårbarhet for endring slengt i ansiktet.

– I dag var det dårlig, sier Katusha-rytteren bardus, nedsunket i skinnstolen med et ansikt som lyser «ting er ikke på plass».

– Vi har kjørt test. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal legge i det, når man gjør test på en sykkel man aldri har tatt i før, og som ikke var innstilt riktig. I desember kjørte jeg bedre test enn nå… All trening i vinter virker å være forgjeves, smiler han.

Kristoff spøker håpløsheten bort. Men rasjonaliserer seg også frem til en årsak. Sete litt for langt bak. Litt for lavt. Det være forklaringen. Små forskjeller, fintfølende justeringer og mikroskopiske korrigerer. Setepinnen er noe han justerer sesongen igjennom.

– Mest opp. Fordi man sitter sete ned. Gjennom sesongen, etter hvert som man bruker setet, må jeg justere opp. Får jeg nytt sete, så må jeg ned igjen. Jeg merker alltid hvordan sete er. I dag hadde jeg et nytt ett. Det er aldri «good».

For Flandern-vinneren er et nytt, hardt sete kanskje litt som is i rubben, et feilinnstilt sikte eller en uelastisk tennisracket. I hånden spinner han sin Garmin Edge 520. I vantro har han muligens dobbeltsjekket testresultatet, flere ganger.

– Hjemme pleier jeg alltid å trene på ett sete som jeg tar med meg. På den måten har jeg alltid et brukt sete ute på løp. Akkurat nå har vi tre løpssykler. Derfor jobber jeg med å slite ut tre seter før sesongen starter, innrømmer Kristoff.

En posisjon som noen ganger brukes i opptil seks timer om gangen, er selvsagt sårbar for selv små endringer. En ny sittestilling kan således være som gift for rygg, knær og hofter. Den latente pyskologien som bor i utøverens arbeidsverktøy og utstyr, kan heller ikke undervurderes. Trygghet og komfort skaper selvtillit.

Linda Villumsen for eksempel. 32-åringen fra New Zealand risikerte både kontrakt og karriere da hun trosset lagets ønsker og syklet med eget utstyr på VM-tempoen i 2015. Lagenes sponsorer sviktes oftere enn vi tror.

Alle husker Michael Rasmussen. «Kyllingen» var ikke bare opptatt med å sprite opp fôret. Han ribbet også sykkelen for maling og flaskeholdere, syklet sjeldent med radio og fjernet overflødig plastikk fra skoene. Alt for å spare noen gram i fjellene.

Alberto Contador er opphengt i såkalte alligatorkabler, som skal være lettere enn vanlige bremsekabler. Paradoksalt nok bruker han alltid dobbelt lag med styretape, en skikk vanligvis forbeholdt ristingen i Paris-Roubaix. Contadors store besettelse er imidlertid dekkene. De letteste skal visstnok være rundt 200 gram, og ikke motstandsdyktige nok til å brukes på flatene. Pantani nøyde seg med å kaste ringen i nesen.

Kristoff GIro Herning

Men få fiklet mer med komponentene enn Eddy Merckx. Maniske Merckx ble observert i å bytte stem fem minutter før en utgave i Liège-Bastogne-Liège. Hjemme hadde han alltid rundt 20 sykler stående klare. De hadde alle forskjellige rammer. Selv om ingen var like kunne Merckx greie ut for hver eneste minste detalj som skilte dem fra hverandre. Dimensjoner og geometri, millimeter og vinkler. Alt kunne han utenat. Kjelleren var full av dekk, hengt som langtidslagrede salamipølser.

Merckx tenkte også på vekt. For å kvitte seg med noen unødvendige gram drillet han ekstra hull i bremsehendlene og malte risser i setepinnen. Små grep som sannsynligvis var mer plasebo enn vitenskap, mer stil enn effektivt. Virkningsfullt eller ei, utstyrsleverandøren Campagnolo likte det iallfall dårlig.

I feltet ble sagt at to ryttere alltid syklet med 12mm fastnøkler i baklomma. Den ene var Eddy Merckx. Den andre var Merckx’ lagkamerat, Martin van den Bossche. Førstnevnte justerte setepinnen på grunn av velten i Blois-velodromen. Sistnevnte fordi beina var ulik lengde.

Pedantisk pirking eller farlig mani? Hvem vet. Har du sett Jørgen Leths «En Forårsdag i Helvede», den kvintessensielle dokumentaren om Paris-Roubaix, har du hvertfall sett Merckx regulere setehøyden et utall ganger. To sekvenser fra filmen er særlig emblematisk for Kannibalens umettelige justeringsbehov.

Kvelden før 1976-utgaven vises Merckx på hotellet med sykkelen på rommet. I flere minutter sjekker han posisjonen på setet og bremsehendelene, med vater, et langt linjal i metall og målebånd som møysommelige verktøy. Påfølgende morgen, når starten på vårklassikeren hindres av demonstrasjoner, benytter han anledningen til å låne en skiftenøkkel fra et rivaliserende lags følgebil. En siste justering har han alltid tid til.

Merckx ble notorisk. Han sto opp om natten for å korrigere setepinnen. Andre ganger pedalklossen eller styrestemmen. Påvirket det resultater? Ja, mener tidligere lagkamerat Jos Spruyt. En av Merckx virkelige kjepphester var kjedestagen (røret som strekker seg fra krankhuset til de bakre hjulakselfestene).

– Den måtte være så rigid som mulig. Han hamret på den hele tiden. Det ga han mer kontroll i utforkjøringene. Uten tvil tror jeg dette sørget for en av de sju seirene i Milano-Sanremo. Aldri har jeg sett noen sykle fortere ned fra Poggio, sa Spruyt til magasinet Sallanches64.

Tilbake i skinnstolen har Edge 520 byttet plass med mobil i Kristoffs hånd. Kanskje er det KLM som ringer, de som rotet bort bagasjen hans på vei ned til Calpe.

– Jeg har det brukte setet mitt i bagasjen. Kanskje det har kommet.

Grimasen som lyses opp av mobilskjermen forteller oss klart og tydelig at sete fortsatt er på avveie.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.